skilleBanner kroningsjubileet skille_slutt
bakgrunn_3_1_banner
Her er du: NRK.no > Nyheter > Bakgrunn Sist oppdatert 13:20
NRK Nyheter
Tlf: 23 04 80 00
Faks: 23 04 71 77
nettnyheter­@nrk.no
Adresse: 0340 Oslo

Publikumsservice
Tlf: 815 65 900
info@nrk.no


Nyhetsredaktør:
Rune Nøstvik
Ansvarlig redaktør NRK.no: Are Nundal

Tips NRK Nyheter:
nyheter@nrk.no
Tips alle nyhets­redaksjonene
Tlf: 23 04 80 00

 

På tragediens gjengrodde stier

Med miljøvernministeren i spissen, går statssekretærer fra både forsvarsdepartementet og utdanningsdepartementet geografisk opp en av de dystreste stier i Russlands tragiske historie.

Publisert 05.09.2002 11:31. Oppdatert 05.09.2002 18:42.
Av Moskva-korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld

Miljøvernminister Børge Brende.
Den norske delegasjonen skal oppholde seg i de russiske nordområdene fra 23.-27. september. Samarbeid om å forebygge atomforurensning og andre miljøspørsmål vil bli evaluert sammen med samarbeid om utdanning. Historieskrivingen om det russiske nord er dyster lesning.

For omtrent alt nordområdene har av infrastruktur her i Russland ble bygget opp med slavearbeid fra 1930-tallet og godt ut i 1960-årene under den såkalte tøværsperioden til Nikita Krustsjov.

I 1927 oppdaget den sovjetiske og jødiske geologiprofessoren Fiersmann appatitt i de lave fjellene nordøst for Imandrasjøen på Kola. Bare der førte dette til 16 fangeleire for politiske straffanger på 1930-tallet, der atomkraftverket Poljarnye Zori ligger i dag.

Aleksander Solsjenitsyn beskrev slavearbeidet ved Kvitsjøkanalen og på Solovetski-øyene i Kvitsjøen, der nordmenn prøver å organisere turistprosjekter i dag. På Solovkì ble fanger surret til tømmerstokker, rullet ned de tallrike og bratte trappene og henrettet på den måten, skriver Nobelprisvinneren.

Alt var slavearbeid

I tidsskriftet ”Slavic Military Studies” (Volume 15) tar den russiske forskeren Oleg V. Afanasov oss med på en uhyggelig studietur til det russiske nord. Han har studert et omfattende og hittil ukjent materiale fra fangeleiren Ozerlag ved Irkutsk. ("Leiren ved sjøene”). Men han spenner videre og refererer til så vel Vorkuta som Norilsk-regionene nord ved Ishavet.

Vestlige historikere har i mange tiår påpekt, at noen av de største sovjetiske industrisatsningene aldri kunne vært gjennomført uten slavearbeid: Volgo-Don-kanalen & Kvitsjøkanalen samt metallurgisenteret Magnitogorsk ble alltid nevnt. Afanasov peker på at verdens største vannkraftverk i Bratsk i Sibir også ble bygget av politiske straffanger.
Forfatteren Aleksandr Solsjenitsyn beskrev slavearbeidet i nordområdene.


”Hvert sveisete svilleskjøte langs den 300 km lange jernbanestrekningen gjennom taiga’en fra Taishet til Bratsk representerer livet til en russisk eller japansk fange, som døde der,” skriver Afanasov om tiden frem til åpningen
av jernbanestrekningen 20. desember 1958.

Bare Ozerlag – leiren ved sjøene – huset alene over 30 000 fanger. Etter Stalins død ble en del frigitt, men så økte fengslingene på etter 1958 under Krustsjov. Da var det helst folk tatt for økonomiske forbrytelser som ble satt inn, skriver han.

I 1989 refererte NRK det sovjetiske Innenriksdepartementet på at nettopp slike vinningsforbrytere utgjorde 70% av alle dødsdømte fra 1960 og ut 80-tallet: 2.1 henrettelser per dag året rundt foregikk da i USSR. De heldige slapp til Ozerlag ved Irkutsk.

Hvem var fangene?

For det første utgjorde politiske fanger fra 1920- og 1930-tallet de eldre og ofte invalidiserte fangene i det russiske nord til langt ut på 1960-tallet. Krigsfanger fra aksemaktene og andre verdenskrig var de nesteldste, sammen med russere som hadde kjempet på tysk side.

Ukrainske og baltiske nasjonalister utgjorde en annen stor gruppe allerede fra 1940. Etter folkeoppstanden i 1956 kom en stor ungarsk fangekontingent til.

Oleg V. Afanasov refererer også til at svært mange religiøse var på straffarbeid i det russiske nord. I 1981 sa Rigas erkebiskop Janis Matulis til NRK på hans 70-årsdag, at bare tre lutherske prester i Latvia overlevde deportasjonsårene i Sibir.

I en rapport fra leirledelsen nord for Bajkalsjøen fra 7. januar 1959 nevnes Jehovas vitner som en egen fangegruppe, og at ateistisk propaganda må settes inn overfor mange troende fanger.
Josef Stalin


De lokale radiostasjonene som fangene fikk lytte til, økte sine opplesninger fra antireligiøse verker. 17. februar 1950 ble syv nonner som var straffanger stilt for retten for kontrarevolusjonær sabotasje i Ozerlag-komplekset: De nektet å gå på slavearbeidet!

Grusomme arbeidsforhold

Den interesserte, vestlige leser vil kjenne igjen mye fra den gamle leirlitteraturen som frigitte fanger fikk utgitt i Vest. Men det gjør inntrykk å lese fra leiradministrasjonenes egne protokoller, som denne til Ozerlag-ledelsen 11. oktober 1950 fra uteleir 016, langs jernbanen mot Bratsk:

”Fangene arbeider i steinbruddene, men de har ingen hansker - de jobber med bare hendene.”

Leirledelsen rapporterte senere at den fikk fatt i 200 par skinnhansker i juni, men at fangene vinterstid måtte jobbe i sommerklær og fortsatt uten hansker i stor grad. De jobbet i steinbruddene uten annen redskap enn defekte spader. Kravene til produktivitet var satt så høyt at det ikke var meningen å makte dem. Sykdom og død ble en snarlig utgang for mange.

Arkivmaterialet referer til mishandling av fanger à la nazistenes konsentrasjonsleirer. 23. april 1951 skrev sjefen Becker for utestasjon 047 ved Ozerlag: ”Vi hadde en veldig ubehagelig hendelse ved arbeidsstasjonen vår i dag. For en soldat skjøt og drepte en fange. Fangen hadde fått lov av soldaten å gå inn i skogen for å hente oppfyringsved, og da han gikk skjøt soldaten ham ned".

Underleirsjef Becker var jøde etter navnet å dømme. Det var mange av fangene også, fremgår det av Oleg V. Afanasovs refererte materiale fra det russiske nord.

Fangeopprør

Det kom til opprør, men først etter at den verste terroren ble mildnet en smule etter Stains død 5. mars 1953. Men i Ozerlag var regimet fortsatt for strengt til at fangene turte å mukke. Så opprørene kom i Kengir, i Norilsk og i Vorkutà. Overalt var nybygg av jernbaner i nordområdene noe straffangene slet med. Omfanget var så stort, at Innenriksministeriet hadde fått opprettet sitt eget direktorat for arbeidsleirer ved jernbanen.

Leningrad-jøden Boris Mazo var statsadvokat ved jernbanen i fangeleirområdet Vorkuta disse årene. ”Statsadvokat ved Petsjora-jernbanen” het embetet i denne regionen nordøst for Arkhangelsk. Etter fronttjeneste under krigen fikk Mazo studere jus.

Men fordi han var jøde, fikk han bare jobb oppe i Vorkuta! I 1989 sa Mazo til NRK-Dagsrevyen at han siden i livet nektet å jobbe som jurist etter de overgrepene han hadde måttet være vitne til i fangearkipelet i Russlands nordområde!

Undertrykkelsens logikk

”Vi var flere innenfor enn utenfor piggtråden i Arkhangelsk-området i 1944”, sa mor til en venn for 15 år siden til denne signatur. Hun ble dømt til 7 års leiropphold fordi studinen ikke ville angi til NKVD hvem venninnene danset med på ”Interklub” i Arkhangelsk på lørdagskveldene.

Hennes mann var kjempende marineoffiser, og hun gravid da hun ble tatt. På ”Interklub” i Arkhangelsk danset de unge, russiske pikene med blant andre mang en norsk sjømann i konvoifart fra Scapa Flow til Murmansk og Arkhangelsk med hardt tiltrengt krigsmateriell fra USA under ”Lend & lease”-loven. Farten kostet tusener av norske sjøfolk livet. Det var heller ikke ufarlig for deres dansepartnere under landlov.

Arkipelag Gulag talte mange millioner av fanger, og hoved-leirene gikk fra Kola over Arkhangelsk til Vorkuta vest for Jamal-halvøyen, derfra østover til Norilsk og traktene rundt Bajkalsjøen der Ozerlag lå og helt frem til myrlendet i Kolymà i nordøstlige delen av Russland ved Okhotsk-havet og Stillehavet.

På noen av disse stedene var det så øde at man ikke engang behøvde å gjerde inn fangeleirene! I den lyse årstiden tok ulven den flyktende fange, frosten drepte om vinteren. Vi snakker til dels om områder rundt verdens meteorologiske kulde-nordpol.

Ennå i dag ligger en av Russlands større fangekolonier i Murmasji sør for Murmansk. Per 100 000 innbyggere har Russland rundt 670 innsatte. Det er mange, men noe mindre enn i USA!

Millioner døde

Hva gikk det av de vekslende Kreml-lederne, som etablerte et repressivt system som kanskje ikke engang ble overgått av nazistenes? Blant menn født mellom 1880 og 1910 var det et dødelig svinn i Gulag bare under 1930-tallet på 9-10 millioner mennesker, viste en bearbeidet analyse av den sovjetiske folketellingen av 1959, som en historisk demograf, Professor Dr. philos Ståle Dyrvik ved Universitetet i Bergen, signerte den 11. januar 1977.

Fangeleirene i Russland var ikke noe bedre enn tyskernes leirer under krigen.
Systemkritikeren Roy Medvedev påpekte at det under revolusjonen og borgerkrigen i USSR under Vladimir Lenins ledelse var legitimt blant de røde å tale for massiv undertrykkelse av adelskapet og borgerskapet.

Klassefienden måtte knekkes! Behovet for massiv undertrykkelse av hele sosiale klasser ble forfektet på lederplass i tidsskriftet ”Rød Terror” i Moskva i 1918/19.

Mot slutten av 1920-tallet erklærte Josef Stalin klassekampen for avsluttet. Når regimet likevel opplevde fortsatt opposisjon, så ble denne frakjent status som sosial klasse, og i stedet kriminalisert. Derfor ble begrepet folkefiende tatt i bruk i USSR under den store terroren på 1930-tallet, da fangeleirene flommet over av uskyldige, politiske fanger i de russiske nordområdene.

Etter Stalins død foretok Nikita Krustsjov sitt spede oppgjør i 1956 med overgrepene til diktatorforgjengeren Stalin. Deretter erklærte Krustsjov, at det best tenkelige samfunn i verden nå allerede var utviklet i Sovjetunionen. Når regimet likevel opplevde fortsatt opposisjon, kunne ikke denne egentlig åpent kriminaliseres lengre. For bare et sinnsykt menneske opponerer mot det best tenkelige samfunn i verden, var resonnementet.

Dermed startet misbruket av psykiatri og vangsmedikamentering av dissidenter. Veien gikk symbolsk sagt videre fra GuLag til Serbskij-instituttets insulinsjokk. Ringen fra ”Den Røde Terror” til misbruket av psykiatrien mot annerledes tenkende var sluttet.

Undertrykkelsens dialektikk symboliseres med veien fra ”Den Røde Terror” via GuLag til psykofarmaka-misbruket mot dissidentene tvangsinnlagt ved Serbskijinstituttet. Dette ligger 100 meter bak UD her i Moskva. Der løy de også mye gjennom tiårene.

De historiske levningene

Denne måneden skal norske politiske aktører på befaring i det russiske nord bruke øynene godt for å finne levninger av denne tragiske historien. Men får de uforståelige svar eller reaksjoner som er svært fremmede på nordmenn, skal de se etter uttrykket i øynene til samtalepartnerne sine.

Fryktens spredningssone var kolossal i det sovjetrussiske samfunnet. Hvis hver av de 10 millioner savnete fra 30-tallet kjente fire menneske godt før de døde, ble minst 50% av Sovjetunionens befolkning direkte rammet av den angst deres unaturlige og tidlige død skapte blant kjente og kjære. Det sitter fortatt i hos mange.

De fangene som ikke døde i fangenskapet, ble for mange, mange år gjort stavnsbundne etter løslatelse. De fikk nemlig ofte ikke forlate nordområdene på mange år fortsatt. Så der bodde de mot meldeplikt i årevis. De ble kalt for spetsposelèntsy – ”spesialinnbyggere”.

Eksfangene bodde ikke innenfor piggtråden. Men de var dømt til et liv nederst på samfunnsstigen i dyp fattigdom. Kvalifisert arbeid fikk de aldri. Men de kunne teoretisk stifte familie, eller få familien sin nordover. Dette var nok mer vanlig for dem som ikke hadde mistet kontakten. For i den omtalte Ozerlag fikk fangene bare skrive hjem to ganger i året, skriver Afanasov som forklaring på familiebåndene som røk under ti og tyve års atskillelse.

De politiske eksfangene selv er gamle nå. Deres barn og barnebarn er middelaldrende og yngre mennesker i dag. Det yrer av dem på gatene i Murmansk og Arkhangelsk. Med det syns bare innenpå. Så det gjelder å bruke øynene godt for besøkende

Siste saker:

 
Podkast. Ta med deg programmet
10 SISTE NYHETER
5 SISTE INNENRIKS
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no