NRK Meny
Normal

Valgte bort sitt ufødte barn for å overleve selv

Liselotte (27): – Jeg er ikke redd for å dø

Liselotte Larsson
Foto: Privat

Hun er 27 år gammel og bor i Gällivare, i Nord-Sverige, sammen med samboeren sin og deres to barn. Sammen gjorde de seg klar for «lillebror» som lå i magen.


Vi hade börjat planera för hans ankomst, köpt tyg för att sy hans första kläder, köpt en ny säng till hans blivande storasyster, köpt en babyvakt för att kunna höra han när han sov ute i vagnen, börjat virka babyleksaker..

Liselotte Larsson / http://liselottelarsson.blogg.se/

Ja, de gjorde seg klar.

Diagnosen

4. november fikk Liselotte Larsson beskjeden som snudde livet på hodet. Den kommende trebarnsmoren fikk diagnosen alvorlig livmorhalskreft, som allerede var spredt til magen.

Liselotte Larsson

Liselotte Larsson (27) er forberedt på å kjempe mot kreften.

Foto: Privat

– Jeg ble livredd og min første tanke var «tenk om jeg dør, da har ikke mine barn en mor».

I 17 uker kjente hun liv i magen og familien på fire gjorde seg klar til å bli fem. Men diagnosen satte en stopper for planene.

– Legene sa til meg at det er større sjanse for at jeg overlever om de begynner med behandlingen med engang. Men de kunne ikke starte behandlingen om jeg var gravid og de ba meg om å forberede meg på en eventuell abort. Da brøt jeg sammen.

– Jeg sa allerede fra første stund at kreften ikke er et problem, da kan jeg samle motivasjon og styrke for å kjempe imot.

Men hvordan motiverer man seg til å ta bort et friskt barn og samtidig klare å leve med den beslutningen resten av livet?

Valget

Det är inget lätt beslut, hur mycket jag än funderar kan jag inte bestämma mig, känns som att jag väljer mellan mina barn jag har och mitt ofödda barn.

Liselotte Larsson / http://liselottelarsson.blogg.se/

Dette skrev Liselotte i bloggen sin.

– Jeg prøvde alt for å beholde mitt barn og samtidig kunne fortsette å leve. Tankene gikk på høygir, men det fantes ingen muligheter.

– Jeg var tvunget til å velge mellom mitt eget liv og mitt ufødte barns liv. Det er det vanskeligste valget jeg har tatt i hele mitt liv.

«Så hvordan tar man et sånt valg?» spurte Liselotte seg selv. Svaret fant hun i sine to barn.

Liselotte Larsson
Foto: Privat

– Man blir tvunget til å se på det man allerede har. Mine levende barn avgjorde valget. Jeg vil være der for dem når de vokser opp, og hvis jeg taper kampen mot kreften så vil jeg de skal vite at jeg gjorde alt jeg kunne for å forhindre det.

– Jeg vil ikke at de skal være sint for at jeg ga dem et søsken framfor å slåss 100% mot kreften.

Den 16. november skjedde det uunngåelige og Liselotte fikk se sin yngste sønn for første gang.

– Det er en følelse man nesten ikke kan beskrive, det var en stund fylt med både sorg og kjærlighet. Men det var en fin opplevelse. Man kunne se at han var en del av oss. Han hadde min munn og hadde begynt å få pappas nese.

– Jeg angrer ikke et sekund engang for at jeg så ham. Jeg behøvde å møte min sønn. Jeg var tvunget for min egen skyld, å vise hvor mye Niikolai betydde for meg. Det er takket være ham at jeg får en mulighet til å velge livet.

Liselotte Larsson

Til minne om Thomas Niikolai

Foto: Privat

Når livet tar en bråvending

Diagnosen endret livet til hele familien og de små hverdagsgledene har blitt mer satt pris på.

– Når livet vendes opp ned på få sekunder, begynner man å sette pris på de små tingene som man lett glemmer i hverdagen. Man blir mer ydmyk og henger seg ikke opp i samme saker som tidligere.

– Jeg har innsett at alle de små hverdagslige bekymringer ikke er så store lenger, forklarer Liselotte.

Liselotte Larsson

Liselotte begynte å miste håret etter 15 dager på cellegiftkuren, da tok hun frem barbermaskinen.

Foto: Privat

Men de hverdagslige bekymringene er byttet ut med andre.

– Jeg og min sønn prater veldig mye om det som kommer til å skje og man merker at han er redd og at han synes det er rart at mamma kommer til å miste håret.

– Vår datter er for liten til å forstå hva som skjer, men hun er veldig frustrert og sint på meg når jeg har vært borte på behandling.

Når man blir tvunget til å tenke på at døden er nærmere enn forventet, surrer tankene.

Liselotte Larsson

«Jag vet att jag är sjuk, men nu syns det att jag är sjuk, jag kan inte längre gömma mig bakom håret, utan nu när jag går ut genom dörren så kommer jag alltid vara annorlunda. Jag kommer inte längre passa in i samhället på samma sätt som förut, men det gör ingenting för jag kommer fortfarande vara samma person, med samma personlighet och styrka och det kan inte lite hår ta ifrån mig.» Sitat fra Liselottes blogg.

Foto: Privat

Frykten for å dø er ikke det som skremmer Liselotte mest, men at hennes 4 årige sønn og ett år gamle datter skal leve på andres minner om sin mor.

– Jeg er mest redd for at mine barn ikke skal huske meg om jeg dør. Spesielt min datter som bare er ett år, og ikke har fått egne minner om meg.

– At de ikke skal huske at de har hatt en mamma som elsker de til uendeligheten, at de tvinges til å vokse opp og leve på andres minner av meg, at de tvinges til å takle alle følelser når de blir eldre og at jeg ikke er der for å hjelpe dem.

Hun fortsetter.

– Jeg er ikke redd for å dø. Jeg vet at jeg gjør alt i min makt for å kjempe mot døden. Jeg er mer redd for å forlate mine nære og kjære med alle følelsene som kommer når man mister noen man elsker.

– Jeg er redd for at jeg kanskje ofret mitt tredje barns liv forgjeves.