Vi glemmer aldri
«Er det flere mål? Hva blir det neste? Er vi trygge?». Fem mennesker forteller om møtet med livets mørkeste dag.
Sykepleieren
Fredag 22. juli 2011 starter som en vanlig arbeidsdag for Lillian Fricke. Sykepleieren står inne hos en pasient når den går av.
Katastrofealarmen.
Like etterpå kommer de første skadde fra Regjeringskvartalet til akuttmottaket på Ullevål.
De ansatte får beskjed om å holde seg innendørs. Situasjonen er ennå uavklart.
«Er det flere mål? Hva blir det neste? Er vi trygge?»
Hun rekker så vidt tenke på det. Lillian må konsentrere seg om jobben sin, om pasientene.
I mellomtiden tar en mann utkledd som politi seg over til en liten øy i Tyrifjorden.
FOKUSERT: Lillian Fricke hadde ikke tid til å tenke på sin egen sikkerhet. Alt handlet om å redde ungdommene som kom til akuttmottaket.
Moren
Unni Espeland Marcussen står på badet og steller seg når mannen Bjørnulf kommer hjem fra jobb den fredagen.
– Unni, har du hørt det, spør han, før han forteller om eksplosjonen i Oslo.
Unni sin yngste datter Andrine (16) ringer fra Utøya for å høre om alt er i orden.
«Vi er heldigvis på det tryggeste stedet i verden», sier hun før hun legger på.
Én time senere ringer hun igjen. Hun skriker. Moren har aldri hørt henne så redd før.
«Mamma, det er en her som skyter på oss.»
GLEMMER ALDRI: Andrine (16) var den siste som ble drept på Utøya. Unni Espeland Marcussen kommer aldri til å glemme frykten i stemmen til dattera da hun ringte henne for fem år siden.
Gardisten
Usikkerheten brer seg blant de unge gardistene. Med skarpladde våpen ligger de i Slottsparken og sikter mot Karl Johans gate.
Det er helt tomt i sentrum.
Gardist Fredrik Helland frykter at Slottet er neste mål.
Mobilen vibrerer konstant i lomma, men bekymrede familiemedlemmer må vente. Gardistene skal vokte kongen og Slottet.
Ennå vet de ikke hvem fienden er.
– Det var et sjokk. Vi tenkte: «Nå skjer det. Nå blir Norge angrepet.»
PÅ VAKT: Da bomben eksploderte 22. juli 2011, var gardisten Fredrik Helland en av de som ble sendt ut for å beskytte Slottet, som mange trodde ville være det neste terrormålet.
Journalisten
Når bomben eksploderer i Oslo, er journalist Line Tomter på vei til fjellet sammen med en NRK-kollega.
Å snu blir med ett det eneste alternativet. På vei tilbake til Oslo kommer beskjeden fra Statsministerens kontor:
«Det skjer noe på Utøya».
Flere ambulanser kjører forbi i rasende fart. NRK-journalistene endrer kurs og legger seg på hjul.
«Det er skyting. Minst én person er død».
På Sundvollen blir Line en av de første journalistene som snakker med ungdommene som akkurat har svømt i land fra Utøya.
Hun glemmer aldri hva de fortalte henne.
Naboen
Idet Maria Holtane-Berge hører de første skuddene tenker hun at det må være en skytebane i nærheten.
Det er bare åtte måneder siden hun og familien flyttet til Utstranda når ungdommene på Utøya blir angrepet.
Fra stuevinduet ser hun røyk fra den lille øya. Hun løper ut.
Når hun ser ut mot pumpehuset og sydspissen av øya, ser hun dem. De unge AUF'erne. De løper mot odden. Så faller de. En etter en. Skutt.
«Jeg må hjelpe», tenker hun, og tar farvel med mannen sin.
RISIKERTE LIVET: Maria Holtane-Berge var en av naboene som hørte de første skuddene på Utøya. Uten hensyn til egen sikkerhet, løp hun ned mot stranda for å redde ungdommene.
