Traumebarna

– Smil eller ikke?

Hun tegner et ansikt som fyller hele A4-arket, det skal være et monster sier hun. Adi tegner en sur munn.

– Hvorfor er hun lei seg?

– Ikke lei seg, hun er kjempesint. Fordi...hun vil slå noe, sier hun og nesten jubler.

Vi snakker ikke om traumer eller ting som er vondt. Vi bare tegner.

Men jenta er en av dem som har hatt det verre enn de fleste norske barnehagebarn. Hun bor på et asylmottak med to foreldre og en storebror som har flyktet for livet. Pappaen ble forsøkt rekruttert til et terrornettverk og begge foreldrene til moren ble drept før de kom seg ut av landet.

Hun har fødselsdag i dag. Den prikkete bursdagskjolen er fortsatt på og hun viser stolt frem restene av sjokoladekaken med navnet hennes. Første bokstav er det eneste som ikke er spist opp.

Vi kan ikke bruke navnet som står på kaken, hele navnet hennes. Vi kan ikke engang si hvilket land hun kommer fra. Det vi kan si er at hun ikke får lov til å oppholde seg i landet hun er født og oppvokst i.

Og at hun har et kallenavn: Adi.

Dette er traumebarna

– De er redde, unngår situasjoner, blir raskt irritert eller sinte, noen slår og andre klarer ikke å være alene.

Slik beskriver barnehageforsker Klara Øverland traumereaksjonene hun har observert i norske barnehager. Hun er psykologspesialist og sammen med psykiater Aina Basilier Vaage har de forsket på hvordan barnehageansatte håndterer barn som er traumatisert fra krig og flukt.

Hun kaller dem små barn på flukt. De er opprinnelig fra land som Afghanistan, Somalia, Sri Lanka, Eritrea, og Syria. Noen av dem bor fortsatt i asylmottak, andre har fått opphold i Norge. De har ikke krav på barnehageplass før de har fått opphold, men likevel åpner mange kommuner barnehagene sine for asylbarna.

Det er Aina Vaage fornøyd med, men selv om det er viktig å starte tidlig må barnehageansatte også ha den riktige kompetansen om traumer og kulturforståelse.

Hjelpeløse hjelpere

I dag lærer ikke førskolelærere om traumebasert omsorg, relasjonskompetanse eller følelsesregulering.

– De gjør det de kan, men det er ikke sikkert det er greit. Straffer du et traumatisert barn på grunn av negativ adferd kan det øke problemene. De ansatte blir hjelpeløse uten kompetanse, sier Vaage.

Barnehageansatt Silje Ellingsen kjenner seg igjen i forskningen. Hun jobber i Hana barnehage i Sandnes.

– Vi ser barn som strever når de kommer til oss. Når man ikke har kompetanse på traumer er det vanskelig å kjenne igjen symptomene. Da står man fort og stanger hodet i veggen og vet ikke hvor man skal begynne, sier hun til NRK.

Ellingsen vil at hun og kollegaene skal ha kompetansen før barna begynner i barnehagen. Selv har hun måttet prøve seg frem.

Psykiateren har stor forståelse for barnehageansattes utfordringer i møte med barna.

– Det krever kunnskap om hva det er å være flyktning, den kulturelle konteksten og forståelse for hva barna har opplevd. De må også forstå hvordan det er å være foreldre i en så utsatt situasjon, sier Vaage.

Da flyktningstrømmen til Norge vokste, fikk de flere og flere henvendelser fra barnehager som trengte hjelp. I krig og på flukt er barna mer eksponert for hendelser som kan gi traumerekasjoner.

– De har være midt i bomberegn, sultet, mistet noen i familien, noen har vært redd for å drukne i båt. De har opplevd alt det foreldrene har opplevd, men de er barn og oppfatter det ut i fra sin alder, forteller hun.

Traumene foreldrene selv får påvirker hvor godt de klarer å beskytte barna underveis i flukten.

Frykten overføres til barna

Pappaen til Adi får fortsatt traumer. Fra da han ble forsøkt rekrutert til terrorisme i hjemlandet, fra flukten og av frykten for å bli kastet ut av landet barna hans har vokst opp i.

– Er det lenge siden du har hatt en traumereaksjon?

– Det skjer ofte. Noen dager kommer barna bort og jeg må fortelle dem «ikke i dag». Men takk Gud, for at vi lever!

Adi sin pappa setter veldig pris på at barna hans får gå i barnehage og på skole, selv om de ikke har fått oppholdstillatelse i Norge.

– De har lært å snakke norsk, sier han stolt.

Men han merker at de ansatte i barnehagen ikke forstår hva de har gått gjennom for å komme til Norge, og heller ikke hvordan det er for barna å vokse opp i et asylmottak.

– En bil parkerte utenfor huset her. Det var politiet som kom i sivile klær for å deportere en av naboene våre. Sønnen min våknet og spurte hvorfor jeg var redd. Vi vet aldri om vi blir de neste, sier han og peker mot området bilen skal ha stått.

Han ser forskjell på barna sine og de norske.

– De vokser opp i utrygghet. Adi begynner å gråte når hun merker noe er galt. Verst var det da vi fikk avslag på asylsøknaden og mamma og jeg ikke klarte å holde det inne, forteller han.

De har bodd på asylmottaket i åtte år, og han er glad for at Adi gjør fremgang.

– Hun var veldig urolig før, men nå går det bedre, sier han.

Storebroren vil ikke prate om da pappa og mamma hadde det vanskelig og blir plutselig stille der han sitter i sofaen med en ballong fra bursdagsfesten på fanget. Vil du ikke fortelle? spør faren som sitter ved siden av.

Adi har tatt med seg tegningene og gråblyanten inn på stuegulvet, og storebroren vrir på seg. Vi snakker ikke mer om det vonde. Det er et tema han skal få slippe å gjenoppleve.

Voksenproblemenes frisone

Traumene starter ikke nødvendigvis hos barna, tror Rebecca Jaafari. Hun fotografterte barn på asylmottak for Redd barna.

– Foreldrene er ofte deprimerte, så det eneste stedet barna opplever normalitet er i barnehagen, sier hun og fortsetter:

– Barna leker, smiler, tuller og ler. Selv om situasjonen er alvorlig klarerer de å være barn oppe i det hele. Men de trenger fri fra de voksnes problemer. De trenger voksne med overskudd. Det er så viktig å få gå i barnehage, skole og fritidsaktiviteter. Det vil redde barndommen deres.

Hun forteller at de aller minste barna på asylmottaket var født i Norge, eller så små at de ikke husket hva de hadde opplevd. Traumene Jaafari oppdaget var mer rettet på ventetiden og at foreldrene ikke hadde det bra.

– Et av de eldre barna sa til meg: Jeg visste vi hadde fått avslag, men mamma turte ikke å si det til meg.