Jens Stoltenberg
Foto: Syver Gustavo Svensrud / NRK

– Det var som en demning som brast

En avistegning av Utøya var det som fikk frem følelsene til Jens Stoltenberg to dager etter terrorangrepene 22. juli. – Jeg mistet litt kontrollen på et vis, den morgenen.

Jens Stoltenberg husker han våknet i statsministerboligen søndag 24. juli. Han skulle holde tale i Domkirken under sørgegudstjenesten, og hadde hentet morgenavisene.

– Det var en tegning i VG, med tekst fra en AUF-sang. Da jeg leste det, begynte jeg å gråte.

– Det at vi alle er AUF-ere var et uttrykk for at vi står alle bak de som er rammet.

Dette bildet fikk frem de sterke følelsene Stoltenberg har for AUF og Utøya. Å lage denne tegningen var også følelsesladd for tegneren, Roar Hagen.

– Jeg gråt selv en skvett da jeg laget tegningen, sier han til NRK.

tegning

TEGNING: Denne illustrasjonen tegnet av Roar Hagen for VG var tegningen som fikk en demning til å briste hos Jens Stoltenberg søndag 24. juli 2011.

Foto: Roar Hagen / VG

For Stoltenberg var teksten og illustrasjonen sterkt å se.

– Da hadde jeg vært gjennom så mye vondt. Jeg hadde hørt at medarbeidere var drept i regjeringskvartalet, mennesker jeg hadde kjent i mange år var drept på Utøya, og mange var skadd. Og dette hadde jeg håndtert litt som en maskin, men søndag morgen var det en demning som brast på grunn av tegningen.

– Jeg tror det sier noe om at det er masse følelser som man bare undertrykker og lukker inn, også mistet jeg kontrollen på et vis, den morgenen.

Har delt erfaringer

NRK møter Stoltenberg i en park i Oslo. Det er en varm sommerdag i hovedstaden. Seks år etter angrepene soner gjerningsmannen sin dom. Gjørv-kommisjonen har kommet med knusende kritikk mot beredskapen, som de mener sviktet da terroren rammet Norge. Stoltenberg ønsker ikke å kommentere dette.

I denne saken forteller Jens Stoltenberg hvordan han personlig opplevde de første døgnene etter 22. juli.

Vi plasserer to stoler under et tre – mens vinden rolig blåser liv i bladene rundt oss.
For seks år siden våknet Stoltenberg og Norge til en tilsynelatende vanlig morgen.

Den daværende statsministeren satt i statsministerboligen, og jobbet med en tale han skulle holde på Utøya den påfølgende dagen. Stoltenberg var årlig på sommerleiren sammen med engasjert AUF-ungdom.

Arbeidet ble avbrutt av et høyt drønn. De første sekundene trodde han det kunne være en gasseksplosjon, eller bygningsarbeid.

Så ringte telefonen.

I timene som fulgte ble Norge rammet av det verste angrepet etter andre verdenskrig. En bombe gikk av i regjeringskvartalet og krevde åtte menneskeliv. Kort tid etterpå ble AUFs sommerleir angrepet, og 69 personer ble drept.

– Det som egentlig er ganske vondt å tenke på, er at den erfaringen jeg har fra Norge 22. juli 2011, er en erfaring som har vært viktig og relevant, og noe jeg har hatt bruk for i min rolle som generalsekretær i Nato, forteller Stoltenberg.

1. oktober 2014 tiltrådte han som leder i Nato. Han forteller at han har kunnet dele erfaringer med andre lands regjeringssjefer og politiske ledere når det gjelder håndteringen av terrorangrep.

– Det tror jeg sier litt om at terror dessverre er en trussel vi lever med og en brutalitet som mange land opplever.

Jens Stoltenberg forteller om sine personlige opplevelser det første døgnet etter terrorangrepene 22.juli.

Følte ikke frykt

Da det ble klart at eksplosjonen i regjeringskvartalet var et angrep, tok statsministerens livvakter affære. Landets leder måtte tas til et sikkert sted. Stoltenberg ble bedt om å flytte seg til et sikkert rom.

– Jeg husker jeg ble litt irritert, fordi jeg synes det var mye bedre om jeg satt på kontoret mitt og fikk tatt telefonen og ringt de viktigste statsrådene.

Den første meldingen fra regjeringen var at statsministeren var i trygghet.

– Dette synes jeg var så underlig, for jeg var jo ikke der eksplosjonen skjedde – selv om det var utenfor mitt kontor, forteller han.

Livvaktene fryktet et angrep nummer to, og tok høyde for at statsministerboligen kunne være utsatt. Men Stoltenberg følte aldri frykt for sitt eget liv. Han hadde mange oppgaver som fylte tiden. Selv om livvaktene hans fortalte at et angrep på statsministerboligen kunne komme, tenkte Stoltenberg at han var i et sikkert hus.

Fornektelsen

Som en forsvarsmekanisme ble omfanget i starten fortrengt, forteller han. Da Stoltenberg ikke visste at noen var omkommet, håpet han i det lengste at ingen hadde blitt drept. Da beskjedene kom om at folk hadde mistet livet, håpet han det var så få som mulig.

– Jeg tror det er noe veldig menneskelig at man lenge prøver å litt fornekte omfanget av en katastrofe, sier han.

Flere medarbeidere fra Statsministerens kontor kom etter hvert til det sikre rommet i statsministerboligen. Tekstmeldinger fra redde AUF-ere begynte å tikke inn. Skudd var avfyrt på sommerleiren deres.

Sommerleiren Stoltenberg hadde tilbrakt hver sommer siden 1974. Sommerleiren med glade, engasjerte ungdommer som diskuterer politikk og viktige samfunnsspørsmål. Overnatter i telt, synger og flørter.

Jens

I 2016: Jens Stoltenberg går forbi minnestedet "Lysningen" under minnemarkeringen på Utøya i 2016, fem år etter angrepene.

Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Det kunne ikke stemme.

– Igjen fikk jeg den følelsen av at dette var en misforståelse, at det var feil.

Meldingene fortsatte å tikke inn. AUF-ere ombord båten MS «Thorbjørn», opplyste om drepte. Stoltenberg fikk beskjed om at en av hans venner var skutt og drept – Monica Bøsei, «Mor-Utøya».

– Jeg følte et akutt stikk av sorg og savn av et menneske jeg har vært glad i i mange år, og som har vært viktig for meg som en venn og viktig for Utøya og AUF.

Men Jens forteller at han ikke fikk tid til å føle på denne sorgen. I hvert fall ikke de første timene. Han hadde tre roller; partileder, statsminister og medmenneske. Stoltenberg forteller at følelsene og det personlige måtte legges litt bort, slik at han kunne fokusere på den viktigste rollen. Å være Norges statsminister.

– Jeg gjorde ikke noe bevisst for å ikke føle. Det var så mye som skulle håndteres i forhold til beredskap, krisehåndtering, taler og pressekonferanser.

– Jeg tror det er en beskyttelsesmekanisme som slår inn i veldig mange mennesker, i hvert fall hos meg. For å kunne fungere, så må man holde følelsene litt unna.

Våknet til en katastrofe

Kvelden 22. juli reiste Jens til Ullevål sykehus og møtte de første pårørende. Det ble et sterkt møte. På dette tidspunktet var anslaget under 20 drepte.

Etter turen til Ullevål bar det tilbake til statsministerboligen. Han satt på TV og fikk for første gang den dagen se bilder av de grufulle terrorangrepene som rullet over skjermen.

– Alt det som ble sendt på TV hadde ikke jeg fått med meg. Så jeg opplevde på en måte 22. juli en gang til. Alt dette gjorde inntrykk og jeg fikk ikke sove.

Mellom klokken tre og fire om natten fikk han en melding fra daværende politidirektør Øystein Mæland. Mæland fortalte at det dreide seg om over 80 drepte. Det endelige tallet ble noe lavere. 77 mennesker mistet livet i de to angrepene.

– Norge gikk og la seg til en grusom hendelse, men de våknet jo til en katastrofe, forteller Stoltenberg.

De ble enige om at Stoltenberg måtte holde en ny tale lørdag morgen, før de reiste til Sundvollen.

– Omfanget av katastrofen, og omfanget av ondskapen ble så uendelig mye større.

23. juli 2011 talte Stoltenberg til folket nok en gang. Angrepet skal ikke ødelegge demokratiet vårt. Etter pressekonferansen satte han seg i en bil som tok han gjennom hovedstaden og opp til Akershus festning.

Det var mitt ungdomsparadis, som ble omgjort til et helvete.

Jens Stoltenberg

– Du følte nesten at landet var okkupert, fordi det var militære foran Stortinget, og militære foran alle viktige bygg.

Fra festningen til Sundvollen ble statsministeren fraktet i helikopter. På turen så han ned på sitt ungdomsparadis.

– Jeg husker jeg så teltene, teltplassen. Også så jeg Nakenodden, Bolsjevika og fotballbanen. Alle de stedene jeg føler jeg kjenner hver krik og krok. Og så visste jeg at her hadde mennesker opplevd de grusomste ting.

Møtene på Sundvollen

På Sundvollen Hotel hadde pårørende og overlevende samlet seg. Mange klamret seg fortsatt fast i håpet om at man skulle finne flere overlevende. For Stoltenberg gjorde møtene med familiene på Sundvollen 23. juli at sorgen fikk en ny dybde. En ny dimensjon.

– Jeg brukte mye tid på å snakke med, trøste og høre på deres fortellinger. Omfanget i brutaliteten kom ordentlig inn over meg når jeg møtte dem.

Statsminister Jens Stoltenberg klemmer AUF-formann Eskil Pedersen

PÅ SUNDVOLLEN: Jens Stoltenberg klemmer daværende AUF-leder Eskild Pedersen når de ankommer Sunvollen hotell 23. juli 2011.

Foto: Kristoffer Øverli Andersen / NTB scanpix

Stoltenberg husker godt da politiet skulle identifisere den siste overlevende de hadde funnet. En ung jente.

– Jeg husker politiet leste opp at de hadde en jente som lå i koma, men som de hadde noen kjennetegn på.

Alle som savnet en sønn, og hadde holdt så sterkt på håpet, forstod at det ikke var deres barn. De som savnet en datter, håpet i det lengste at det var deres barn.

– Da de leste opp kjennetegnene på henne, skjønte foreldrene, som jeg kjenner godt, at det var deres datter.

– Gleden hos dem gjorde meg veldig glad. Men så skjønte jeg at det var en bakside med den medaljen, og det var at mange foreldre skjønte at de ikke hadde en sjanse. At det ene barnet som ikke var identifisert, ikke var deres.

Talte i Domkirken

Søndag 24. juli holdt Stoltenberg tale under en fullsatt sørgegudstjeneste i Oslo Domkirke. Han forteller at han kjente at sterke følelser var i sving.

– Jeg husker jeg nevnte navnet på to av de drepte, og det var første gangen det ble sagt, fordi det var ingen offisielle navnelister.

Da Stoltenberg sa navnet på Monica Bøsei og Tore Eikeland, hulket folk i kirken. Han forteller at dette var to personer som betød mye for han.

– Tore var en ung, sterk AUF-er som blant annet hadde talt rett imot meg på et arbeiderpartimøte samme vår, og vant en stor avstemning mot meg. Han var et fantastisk politisk talent.

Jens

I DOMKIRKEN: Generalsektretær i Nato Jens Stoltenberg, tidligere AUF-leder Eskil Pedersen og Dag Terje Andersen sammen med sørgende under messe for sorg og håp i Oslo Domkirke etter det brutale terrorangrepet 22. juli 2011.

Foto: Aleksander Andersen, Aleksander Andersen / NTB scanpix

– Følte du det var riktig å nevne navn, når det ikke var offentliggjort?

– For meg var de navnene, navn på virkelige mennesker, og ikke bare tall. For å vise at dette dreide seg om mennesker som spilte en rolle, og som gjorde en forskjell, nevnte jeg navnet på de to.

– Jeg tror mange levde i et håp om at de ikke var død. Når du satt navn på dem som var drept, var de ugjenkallelig død. Jeg tror mange gikk med et håp om at man skulle finne levende mennesker et sted i Tyrifjorden eller på sykehus.

Reaksjonen i kirken gjorde stort inntrykk på Stoltenberg. Han sier han den gangen følte at han hadde vært litt brutal.

– Men i ettertid opplever jeg at det var riktig. Det er ekstremt viktig å ikke glemme hvor brutalt, hvor ondt, hvor grusomt det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet var.

– Selv om jeg følte at det angikk meg som statsminister, partileder og medmenneske, så har jeg tenkt hvert eneste sekund siden at det er helt andre mennesker 22. juli først handler om. Det handler om de som ble direkte rammet.

Møtte hatet med samhold

Rosetog, åpenhet og demokrati var slik Norge svarte på terroren 22. juli. Folk strømmet til gatene, og møtte hatet med samhold.

– Norge svarte veldig riktig. I stedet for å gå ut i gatene og rope om hevn og hat, så møtte vi hatet med kjærlighet. Det er ikke bare ord, det er noe som handler om holdninger, verdier og hva slags mennesker vi er.

At Norge møtte terroren på denne måten mener Stoltenberg er svært viktig for hva slags land vi er, og hva vi hegner om, og han trekker frem hvordan hele nasjonen viste omsorg for dem som ble rammet.

– Terror handler om å skremme oss til å svikte demokratiet og lukke oss inne. Det beste svaret på det er å stå opp for åpenheten og demokratiet. Og det fine med Norge, er at det mener jeg Norge har gjort.

– Det gjorde vi 22. juli, det gjorde vi dagen etterpå med rosetogene, og det mener jeg vi har gjort i alle månedene og årene etterpå, og det er veldig fint å se.