Private brev avslører kongelig familiedrama

Nordmarka i Oslo hadde kledd seg i sin fineste vinterdrakt denne januardagen i 1991. Sol og seks minusgrader, med snødekket natur som omkranset Kongsseteren.

Etter hvert falt mørket på. I en seng innenfor de brune treveggene var et liv i ferd med å ebbe ut. Et liv i tjeneste for Norge. For monarkiet.

Klokken 22.20 den 17. januar 1991 var kong Olavs 87 år lange liv over.

I mer enn 33 år hadde han vært Norges konge. Hele tiden som enkemann, uten en dronning ved sin side å dele det store oppdraget med, rådføre seg eller ta beslutninger med.

For nordmenn hadde han vært folkekongen. Hele landets varme bestefar. Men bak den kongelige fasaden var livet preget av savn og ensomhet, ifølge forfatteren bak biografien om kong Olav.

– Jeg ser ham som et eksempel på en konge som alltid satte plikten foran det menneskelige, sier forfatter og historiker Tore Rem.

– Det handlet om at hans primære oppgave, slik han så det, var institusjonens overlevelse. At monarkiet skulle gå videre. Og det fikk nok også konsekvenser i hans egen familie.

For hva gjør du hvis du føler at det er én oppgave i livet som er viktigere enn alt annet, nemlig å sørge for at monarkiet består, og dine egne barn tar valg som kan skade det?

Hva gjør du hvis kontrollspørsmålet i livet alltid er «hva betyr dette for monarkiet»?

I flere år har Tore Rem gravd i rojale, nasjonale og personlige arkiver og avslutter nå trilogien om kong Olav med boken «Ensom majestet».

Det er som hentet ut av eventyret, det som nå vokser ut av gamle brev, dagbøker, notater og dokumenter, om kong Olavs tre store prøver etter krigen.

Et familiedrama i tre akter.

Første prøven: «Guden»

Den første av disse tre store prøvene startet rett etter 2. verdenskrig.

Kong Haakon og kronprinsfamilien, med kronprins Olav, kronprinsesse Märtha og deres tre barn prinsesse Ragnhild, prinsesse Astrid og prins Harald, hadde akkurat kommet hjem til Norge igjen etter krigsårene i eksil.

De var blitt møtt av et jublende folkehav og norske flagg så langt øyet kunne se.

Den overveldende mottakelsen hadde knapt lagt seg da kronprinsparets eldste datter, prinsesse Ragnhild, forelsket seg i en av livvaktene.

Hun var 15, han var 22.

Skipsredersønnen Erling Lorentzen var en kjent motstandsmann og så kjekk at han i vennegjengen gikk under kallenavnet «Guden».

Brevene gikk hyppig mellom ham og den unge prinsessen. Hun skrev om kongelig hverdag, om seg og søsteren, prinsesse Astrid – eller «Rags» og «Ashtray», som var kallenavnene de smugrøykende prinsessene hadde fått i USA under krigen.

Etter to års forelskelse og flørting ble prinsesse Ragnhild kjæreste med den sju år eldre Erling sommeren 1947.

Hennes foreldre og bestefar kong Haakon var skeptiske. Hva om «Guden» var en slange i paradis og ikke hadde edle hensikter?

Og ikke minst: Prinsessens utkårede var ikke kongelig.

Hvordan ville det bli mottatt i kongeriket? Hva ville det bety for monarkiet?

– Det var en frykt for at kongelig blod skulle utvannes, det var ikke tradisjon for at prinsesser giftet seg borgerlig. Alle forventet jo at Ragnhild skulle finne seg en prins i et annet kongehus, sier Tore Rem.

Det ble begynnelsen på en årelang utmattelseskamp for kjærligheten.

– Den er full av dramatikk, av forbud, at de ikke får lov til å se hverandre et helt år, av hemmelige brev og hemmelige møter. Av bitre brev mellom kjærestene, og mellom kjæresteparet og kronprinsparet og til dels kongen. Det er en liten Romeo og Julie-historie, beskriver Rem.

Kong Haakon og kronprinsesse Märtha kjempet sammen med kronprins Olav mot forholdet.

De gjorde det de kunne for å holde det unge paret fra hverandre og syntes å mene at avstand var beste motgift mot ung kjærlighet, ifølge Rem.

Prinsesse Ragnhild ble sendt på kostskole i Sveits, samtidig som kjæresten studerte i USA. Men når paret ikke fikk være sammen, fortsatte brevskrivingen.

Fra alpelandet skrev prinsessen til «kjæreste Erling» om dagligliv og skolegang, om kjedelige representasjonsoppdrag og møter med folk hun ikke aner hvem er – og avslører hemmelige møter mellom henne og kjæresten.

«Jeg tror det er lurt å ikke snakke for meget om at du har vært her nede når vi kommer hjem. Ikke minst til mor og far. Men det skjønner du sikkert også,» skrev hun og avsluttet med: «Masse hilsener fra din egen Ragnhild».

Foreldrene og bestefar strammet grepet ytterligere. Det unge paret ble ilagt ett års karantene, viser brev Rem har fått tilgang til. Paret fikk ikke sees og ikke kommunisere med hverandre. De måtte vise at forholdet tålte det – eller kanskje helst gikk over.

Det var savn og frustrasjon. En usikkerhet som tæret på prinsessen og kjæresten. Spørsmål om avklaringer eller et løfte om å få forlove seg når prinsessen ble myndig, ble møtt med taushet.

Men forholdet fortsatte.

Det ble nye karantener, nye brevforbud og nye forbud mot å møtes. Såpass måtte kjærligheten tåle dersom den var ekte, mente både kongen og kronprinsparet, ifølge Rem.

De bevarte brevene fra den gangen dokumenterer et stort familiedrama.

Fem år etter at de møttes, skrev prinsesse Ragnhild til kjæresten at det ikke fantes noen lov som forbød henne å gifte seg med den hun ville, men at hun kom til å bli ekskludert fra familien for evig og alltid dersom hun trosset dem. Hun har ikke noe til overs for bestefaren og foreldrene, la hun til.

«Om jeg så skal si det selv, har de vært mer enn forferdelige mot meg i denne vår vanskelige tid.»

«Det er nesten det som er verst for meg, at de sier og oppfører seg sånn mot den jeg er så fantastisk glad i. Det er virkelig en forferdelig påkjenning for meg,» skrev prinsessen.

Hindringene fortsatte. Men paret holdt sammen.

Nå fortjener de lykke og normalitet etter «all denne jævelskapen», utbrøt prinsesse Ragnhild i et av brevene til kjæresten i 1952.

Prinsessens mor, kronprinsesse Märtha, forsøkte til slutt å bruke krigshelten og motstandsmannen Gunnar «Kjakan» Sønsteby som mellommann. Han var nær venn av Erling Lorentzen, og kronprinsessen ville at Sønsteby skulle få ham til å gjøre det slutt med datteren. Men Sønsteby avslo. Det var for sent, paret var oppriktig glade i hverandre, svarte han kronprinsessen, har han selv fortalt.

Til slutt så Erling Lorentzen seg nødt til å gå til kongen selv. Nå gjaldt det å redde Ragnhilds forhold til familien. Kjæresten advarte majesteten om at prinsessen var i ferd med å «drives utenfor sitt hjem» og miste «sin respekt og tro på» foreldrene, ifølge Rem.

Det var gått over sju lange og sju brede siden de møttes da paret endelig fikk det etterlengtede klarsignalet.

I januar 1953 skrev kronprins Olav til datteren:

«Nu har Bestefar fått svar fra Torp (statsminister Oscar Torp) angående deg og Erling, og jeg er glad for å kunne fortelle deg at Bestefar vil gi sin tillatelse til at dere skal gifte dere.»

Så ble kronprinsen – og pappaen – personlig:

«Jeg vet det har vært en vanskelig tid for deg, dette, med all usikkerheten, men jeg håper du allikevel forstår at dette ikke har vært gjort av ond vilje, men fordi det er mange problemer som fester seg ved alt dette, og det overveiende av alt at vi, dine foreldre, skulle bli helt sikre på at du fullt ut forsto hva du gjør og fatter rekkevidden av ditt ønske om å gifte deg med Erling. Gud velsigne deg barnet mitt, og må ditt fremtidige liv alltid være fullt av den gleden som kjærlighet gir!»

Han underskrev med «din gamle trofaste Pappa».

– Jeg tror nok de kjente på den sårbarheten som lå i det å være en liten og ganske fersk kongefamilie i dette landet. Og at det å trå feil med en sånn relasjon kunne få konsekvenser for kongehuset og dets stilling. Det tror jeg var det sentrale. Og så var det nok oppriktig kjærlighet til datteren og usikkerhet på om dette var den rette relasjonen for henne, sier Tore Rem.

15. mai 1953 giftet prinsesse Ragnhild seg med borgerlige Erling Lorentzen i Asker kirke og ga avkall på tittelen Hennes kongelige høyhet, samt den årlige apanasjen.

Andre prøven: Fraskilt og borgerlig

Snart ventet den andre store prøven. Den skulle bli enda verre.

Kongefamilien var lammet av sorg på midten av 50-tallet. Kronprinsesse Märtha var død, bare 53 år gammel. Få år senere gikk kong Haakon bort.

Kong Olav V sto helt alene da yngstedatteren, prinsesse Astrid, som da var blitt Norges førstedame, ville gifte seg med sin Johan Martin Ferner.

Forretningsmannen var ikke bare borgerlig, han var også nylig fraskilt.

Hvordan ville det bli mottatt i kongeriket? Hva ville det bety for monarkiet?

I offentligheten var reaksjonene på forholdet sterke. Det ble diskutert om kongen, som kirkens overhode, kunne tillate at datteren hans giftet seg med en skilt mann.

Hos de kongelige slektningene i Storbritannia hadde kong Olav dessuten sett skrekkeksempel på hvor store utfordringer utradisjonelle kjærlighetsvalg kunne skape. Der hadde fetteren, kong Edvard VIII, abdisert og gitt fra seg tronen for å kunne gifte seg med en fraskilt kvinne. Og dronning Elizabeths lillesøster fikk ikke gifte seg med sin store kjærlighet, en fraskilt mann.

– Dette er jeg helt sikker på at også preget kong Olav, og han forsøkte å lære av det. At lignende skandaler skulle skje i det norske kongehuset, var noe av det han fryktet aller mest, sier Tore Rem.

Prinsesse Astrid fortsatte å skjøtte pliktene som kongehusets førstedame, mens hun ventet på en avklaring fra faren om hun fikk gifte seg eller ikke. Hun måtte vente i fem år.

Da kong Olav sa ja til forlovelse, etter å ha spurt både statsministeren og stortingspresidenten til råds, utløste det en storm mot kongehuset.

Flere biskoper og prester nektet å vie paret. Kong Olav måtte ut i landet for å finne en som ville vie prinsessen og den fraskilte.

I januar 1961 sto bryllupet i Asker kirke, og kong Olav bestemte at datteren skulle miste tittelen kongelig høyhet og tituleres prinsesse Astrid, fru Ferner.

Denne andre store prøver var vond for kongen. Den tredje skulle bli et mareritt.

Tredje prøven: Arveprinsens vanskelige kjærlighet

– Da var det selve arveprinsen som ville gifte seg borgerlig. Så det toppet nummer en og to, i hvert fall for Olav, for da sto enda mer på spill når det gjaldt kongedømmet, sier Tore Rem.

– Og jeg tror det er veldig vanskelig å forstå Harald og Sonjas kamp for å få hverandre, uten å forstå de to foregående prosessene.

Norges neste konge, daværende kronprins Harald, hadde vært på fest hos en kamerat. Blikket limte seg fast til en av de andre gjestene: Sonja Haraldsen. Historien skrives i mars 1959.

Tilsynelatende umulig, har Harald selv sagt om det som skjedde.

En tronarving og en borgerlig kvinne.

Hvordan ville det bli mottatt i kongeriket? Hva ville det bety for monarkiet?

Det var den vanskeligste avgjørelsen i kong Olavs liv. Men han snakket ikke med kronprins Harald om det. Ikke med døtrene heller.

Da offentligheten fikk nyss om forholdet, slo et nær samstemt Presse-Norge fast at monarkiet ville bli avsluttet dersom kronprinsen giftet seg borgerlig. Kong Olav så seg nødt til å sende ut en pressemelding og avkrefte at sønnen skulle gifte seg borgerlig.

Et slag i ansiktet, har Harald og Sonja senere kalt det.

Tore Rem påpeker at det veldig lenge var tilnærmet politisk enighet om at det var umulig at arveprinsen skulle få gifte seg borgerlig.

– Selv rett før paret endelig fikk lov til å forlove seg i 1968, var det stor uenighet i regjeringen. Selv de som mente at man måtte si ja til forholdet, mente at det ville bety slutten på monarkiet, og at kong Olav måtte få beskjed om det. Så det er en enorm dramatikk, altså.

– Det er utrolig mye som står på spill, og det er det som er Olavs perspektiv. Det er plikten fremfor menneskelige hensyn. Fordi hans oppgave her på jord er å sørge for at denne institusjonen fortsetter. Det tror jeg er en veldig viktig del av hans selvforståelse. Det var det som styrte beslutningene hans. Når han da opplever den motstanden i det politiske, holder han igjen. Altfor lenge, kan vi se i ettertid. Men han ville ha støtte i flest mulig miljøer for han tør å gi etter.

Det tok ni år før Harald og Sonja fikk aksept for sitt forhold. Det tar tid når hele Norge, konge, regjering og storting skal tas med i bedømmelsen av om hun og han skal få hverandre.

Da de endelig fikk hverandre og giftet seg i Oslo domkirke i august 1968, var det kong Olav selv som fulgte Sonja Haraldsen inn.

Omringet av de tre barna

Monarkiet besto. Overlevde de tre prøvene.

Da mørket falt på om kvelden den 17. januar 1991, og kong Olavs liv var i ferd med å ebbe ut på Kongsseteren, sto de tre barna rundt sengen hans.

De som skulle ta kongeriket videre. Kong Olav kunne gi stafettpinnen og monarkiet videre.

Tore Rem beskriver de siste minuttene.

– De to døtrene hans var på plass allerede, og så ble kronprinsen kalt opp, han var ute på et oppdrag. Og når han ankommer, skal kong Olav ha sagt: «Åh, er du her». Og så sovnet han.

NRK har vært i kontakt med Slottet, som ikke ønsker å kommentere denne saken.