Poesi som smeller

– Den aller viktigste regelen i slampoesi er å vise kjærlighet til poeten. Poetene som står her oppe åpner seg, de skjærer opp brystkassene sine og lar hjertet velte ut, fulle av usikkerhet, fortvilelse, men også håp. Alt de vil kjenne på er litt verdsettelse, så gi dem en varm applaus! kommer det fra konferansier Tania Vikki på scenen.

Marius Abrahamsen folder hendene rundt mikrofonen. Det er helt stille rundt han, og selv de på bakerste rad kan høre når han puster tungt inn i mikrofonen. Med konferansier Tania Vikkis ord i ryggen, begynner han å fortelle historien om «Ingenting».

Marius peker mot bakken der mannen i diktet ligger, han stryker seg over armene der mannen i diktet fryser – og han peker mot publikum så de skal se den mannen de nok alle har oversett. I virkeligheten er det ingenting annet å se og høre enn Marius og de nakne ordene på scenen.

Marius befinner seg på Oslomesterskapet i slampoesi. Han vil gjerne nå helt til topps i NM, selv om han selv sier at det å vinne ikke er det viktigste.

En ny lyrisk bølge?

Blant publikum sitter det fem tilfeldige mennesker og justerer tall på en tavle. De er kveldens dommere og skal rangere «Ingenting» på en skala fra 1-10. Folk rundt dem lar seg rive med – en bølge av knipselyder stiger opp og ned fra forsamlingen. De knipser fordi slampoesien ikke bare handler om ordene. Mikrofonen og lyden, nærværet og kroppen, og ikke minst publikums reaksjon, er en del av diktets form. Derfor løper det løpsk mellom tommel og langefinger når publikum liker det de hører

– De har evnen til å overraske, det er en blanding av herlig råskap, hverdagsfortellinger og humor i mye av det som blir sagt, sier André som sitter i et av kveldens tilfeldige dommerpanel

– Noen har et ordentlig budskap å komme med, han fra Oslo hadde en herlig rytme og fikk oss til å tenke litt ekstra på det vi glemmer i hverdagen, sier venninnen Christina.

I hovedstadens indre bykjerne, side om side med Nordic Black Theatre på Grønland, står skribenter én gang i måneden og gir poesien sin til de som vil høre på. Slampoesien er å regne som en subkultur i Oslo, likevel er det kanskje en ny lyrisk bølge? For slampoesien har vokst seg større i hovedstaden. Og fredag 27. november arrangerer foreningen !les NM i slampoesi for ellevte gang.

– Poesien binder folk sammen

Slampoesien springer utifra en liten open-mic scene i Chicago, i 1984. På jazzklubben The Green Mill Tavern ønsket snekkeren Marc Smith å skape en litteraturkultur som verken var elitistisk, utilgjengelig eller innadvendt. Han ville at poesien, i kraft av sitt performative uttrykk, skulle engasjere sitt publikum og vekke reaksjoner. Slik ville han ta poesien ned på jorda. I veiskillet mellom rap, stand-up og klassisk litteratur fikk lyrikkstilen navnet «slam poetry», oversatt til enten slampoesi eller kamppoesi på norsk.

Tyve år etter skulle den samme tanken inspirere Taro Vestøl Cooper til å starte en slamscene i Oslo. Fra hip-hopen var han selv glad i å skrive, han kunne formidle en god historie, han var samfunnskritisk og kjapp i replikken, men manglet en scene for det han ville si.

– Den mellommenneskelige kontakten har skrumpa inn kraftig bare på mine tretti år. Før banka vi på døra til hverandre, og vi så hverandre inn i øynene på t-banen. Jeg tenker at enn så mange mennesker vi er her, er det få som har kontakt. Slampoesien fyller det behovet jeg tror vi har for den type mellommenneskelig kontakt. Poeten snakker direkte til publikummet, direkte til deg, sier Taro.

Med et utgangspunkt i å si noe fremfor å skrive det, startet praten med Nordic Black Theatre som disponerer kafeen som i dag er «Osloslammens» stamsted. Siden 2013 har slampoeter brukt Caféteatret til å konkurrere i denne dikterkunstformen. Personlig mener Taro at slampoesien handler like mye om dialogen med publikum som kampen om mesterskapstitler.

– Hva er det du vil si? Det er hele utgangspunktet. Jeg tror forskjellen mellom slampoesi og klassisk diktning eller lyrikk handler om historiefortelling. Det er sjeldent snakk om mose, grønne enger og tåke. Du har et budskap du vil si, og det er det som gjør det så effektivt. Du har tre minutter på deg; hva er budskapet ditt? Hvordan leverer du det? spør Taro.

– Ville beskytte moren gjennom poesien

Mye tyder på at interessen for å oppleve litteratur fremfor å lese den er et tegn i tiden. Litteraturpodkasten «Ferdigsnakka» gjør om dagen suksess med å forene musikk og litteratur, og slampoesiscenen har for mange vært et springbrett for en videre karriere. Blant en vrimmel av talentfulle stemmer befinner Sarah Camille Ramin-Osmundsen seg. Hun var med å starte slamscenen med Taro for drøyt to år siden, og er i dag dikter og musiker på fulltid..

– Det er en slags flamme eller en bølge inni deg som setter i gang tanken om at: åh, jeg må bare uttrykke meg!

Opp mot årets Norgesmesterskap holder hun seg høygravid på sidelinjen, men er usikker på om hun noen gang kommer til å bli ferdig med slampoesien..

– Det første slampoesidiktet jeg skrev handlet om moren min, Manuela Ramin-Osmundsen, som en tid hadde mye mediekaos rundt seg. Jeg husker jeg så den ene overskriften etter den andre, og jeg klarte ikke forstå hvordan media kunne fungere slik. Det ble veldig personlig, jeg ville uttrykke meg og samtidig beskytte moren min. Det er en hendelse som direkte har påvirket poesien min. Ut ifra den hendelsen skjønte jeg hvor spennende og fint det var å kunne uttrykke seg gjennom poesi.

Gjennom bylarmen trenger Sarah Camilles lune og melodiøse stemme seg gjennom sirener, ringende telefoner og pratsomme småbarnsmødre. Med den kalde høstsola rett i mot seg synger hun fransk-kreolsk til meg på åpen gate. Det inngår i diktet «Lite Hi», som handler om den varme og eksplosive energien hun sier finnes i familien.

Hør diktet under:

Å slamre med ordene

I Paris, der Sarah Camille selv er født, er samfunnskritikken spesielt levedyktig på slampoesiscenen. Det fikk sosialantropolog Cicilie-Merete Fagerlid erfare da hun i 2006 gikk gjennom det franske slampoesimiljøet for å lære mer om det opprørske Paris

Da Cicilie-Merete Fagerlid kom til Frankrike i 2006 var landet preget av en pågående konflikt mellom forstadsungdom og politi. Under konflikten, som strakte seg over tre uker i 2005, hadde opprørere satt biler, busser, skoler, politistasjoner og rådhus i brann, og hele 274 franske kommuner var påvirket av konflikten. Under en støttekonsert for i hovedstaden ble Fagerlid tipset om at den frieste talerstolen i landet stod på den subkulturelle slampoesiscenen.

– Jeg ønsket å finne et sted hvor jeg kunne studere og gripe dette sinnet spesielt forstadsungdom med innvandrerbakgrunn fortsatt satt med. Den franske slampoesiscenen var perfekt for det. Slam kommer fra det å slamre med døra. Det at alle sto der, symbolsk sett nakne på scenen med sine personlige uttrykk, det kan slå deg ganske hardt. Det var akkurat det jeg opplevde første gang jeg var på slampoesi - det slo meg over ende, sier Fagerlid.

Fagerlid forteller at spesielt den franske slampoesien er like mye en sosial bevegelse som det er en kunstform. Scenen er preget av mye sinne og frustrasjon, til tross for at slampoetene selv ikke representerer en ideologi, et tankesett eller en opprørsgruppe.

– Slampoesien er et uttrykk for demokrati, og det at det er en sosial bevegelse som er så åpen og tilgjengelig for alle er det slammerne definerer som selve kunsten. Det er som en kunstinstallasjon alle er med på å bygge der og da, og samtidig opplever der og da, sier Fagerlid.

Konkurransen og poeten

Tilbake til slamscenen er det mange som lar seg inspirere av hip-hopen, og i motsetning til Sarah Camilles dikt, kan mange dikt virke som en kalddusj av meninger. Taro sier at effekten ved at poeten snakker direkte til sitt publikum nesten ikke kan sammenlignes med tradisjonell diktopplesning.

– Det å lese en diktbok kan være helt fantastisk, men det er en veldig innadvendt opplevelse. Da er det deg og boka, eller deg og tankene. Det er helt annet perspektiv når noen står og omtrent sparker deg i ansiktet med meninger, sier Taro.

Marius Abrahamsen er aktiv slampoet i dag, og han konkurrerte senest i Oslomesterskapet. Han vet å sparke med lyrikken, men kjenner seg likevel ikke igjen i begrepet «kamppoesi».

– Hvis du har vært på et stand-up-show før og det kommer en artist på scenen som ikke får salen til å le gjennom fem minutter, blir det fort en trykka stemning. Det første jeg la merke til på slam var at det handlet om goodwill. Folk ønsker deg godt. Slam for meg er et samhold der folk pusher deg fremover, sier Marius.

Å rette blikket utover fremfor innover, virker for Marius som en selvfølge når han skriver poesi. Han forteller at hans kritiske distanse til samfunnet i stor grad preger måten han skriver på.

– Jeg vil tro jeg er veldig samfunnskritisk. Jeg er av denne zeitgeist-generasjonen, som rundt 20-års alderen begynte å få peiling på at ting ikke nødvendigvis alltid er som det blir sagt.

– Da bildet av det syriske flyktningbarnet i vannkanten dukket opp i media, postet jeg diktet mitt «To Små Kids» på Facebook, fordi jeg synes passet godt til det. Jeg kan godt si litt av det:

«Kunsten av krig», «Ingenting» og «To Små Kids» er tre dikt Marius ofte konkurrerer med på slampoesiscenen. Her bruker han munnen eksplosivt for å fortelle om krigens natur og snakker lavmælt om uteliggeren vi ikke burde overse.

Hør «Ingenting» under:

Kamppoesi fra hele landet

Under Norgesmesterskapet i NM sitter en fullsatt teatersal og heier fram slampoeter fra hele landet. Heidi Marie Vestrheim leder forsamlingen gjennom konkurransen, hun buer på dommerpanel som gir for dårlig poengscore og bidrar selv til humoristiske kunstpauser, mens publikum fordøyer det de har hørt og sett. Foreningen !les har for ellevte gang arrangert norgesmesterskap i slampoesi, og gir hvert år ut 10 000 kroner til landets beste slampoet.

– Det er en herlig form for poesi og litteratur og engasjement. Slampoesi er en annen type litteraturscene som vi ønsker å synliggjøre. At det er en konkurranse tror jeg kun gjør litteraturen bedre, det er en vennlig tone hele veien. Du merker engasjementet som ligger bak det litterære uttrykket, og det er utrolig fint, sier Wanda Voldner fra Foreningen !les

Hør mer fra slampoetene i Kulturhuset Bok