«Du må finne datteren din, nå!»

Det skjedde den dagen «Morten» og «Marit», et tidligere kjærestepar, skulle ha møtt i tingretten.

De kranglet om den daglige omsorgen for datteren på tre år.

Men da tingrettsdommeren slo klubba i bordet manglet begge hovedpersonene.

Hvem av foreldrene skal et barn bo fast hos? Hvor mye samvær får den andre? Bør den ene ha foreldreretten alene?

Voksnes kamp om barn er ressurskrevende.

I fjor behandlet norske tingretter i overkant av 2500 slike saker – nær en femtedel av den totale sivile saksmengden.

Bare salærer til rettsoppnevnte sakkyndige og advokater i foreldretvister kostet samfunnet en kvart milliard kroner, viser tall NRK har hentet inn fra Domstoladministrasjonen.

Marerittet

Men hos de involverte er prisen i kroner og øre mindre viktig i denne typen saker hvor sterke følelser ofte settes i sving.

For Morten hadde konflikten med Marit gått inn i en ny fase.

Omtrent samtidig som rettssaken startet, landet han i en storby 10.000 kilometer unna Norge.

Hjemme var det fortsatt vinter. Her på flyplassen var varmen nærmest uutholdelig.

Morten befant seg midt i et mareritt.

Ett døgn i forveien, liggende på sofaen hjemme i Norge, hadde han fått den sjokkerende beskjeden:

Marit og datteren var ikke i Norge, men i byen Morten nå hadde kommet til. Og Marit var trolig ikke frisk.

Morten grøsset ved tanken. Han hadde sett Marit psykotisk tidligere.

Verken Morten eller Marit hadde tilknytninger til land utenfor Norge. Så hvorfor hadde hun dratt hit?

Bekymringsmeldingen

Ansatte på et hotell i storbyen hadde reagert på oppførselen til en «lys» kvinne som bodde der med ei lita jente.

Kvinnen virket å være ute av balanse.

De hadde sjekket passet hennes, og tatt kontakt med den norske ambassaden som straks slo alarm.

Så skjedde alt fort.

Mortens advokat fikk en melding fra barnevernstjenesten i Norge. De fortalte hvor moren og jenta oppholdt seg.

Da Morten fikk beskjeden dro han rett til politiet i hjembyen sin for å anmelde Marit for barnebortføring.

Norsk politi og Mortens advokat hadde gitt ham det samme rådet: Slipp alt du har i hendene. Kom deg til flyplassen. Nå!

Hva er barnas beste?

Foreldres konflikter om barn skal alltid løses ut fra hva som er det beste for barnet. Behovene til mor og far er helt uvesentlige. Dette er regulert gjennom FNs barnekonvensjon.

Viktige momenter er barnets følelsesmessige tilknytning til hver av foreldrene, risiko ved miljøskifte, den enkelte forelders personlige egenskaper, omsorgsevnen til hver av dem i dag og omsorgsmuligheter framover.

Historien om Morten, Marit og datteren inneholder mange elementer som typisk går igjen i flere slike saker.

Tidligere ble konfliktene ofte betegnet som barnefordelingssaker – som om barna var pakker som skulle fordeles rundt i postkasser.

Nå er «foreldretvist» begrepet domstolene og fagfolket holder seg til, for å synliggjøre hvem som har ansvaret.

Det er foreldrene som krangler. Det er de som har satt alt i gang, med barna som den tapende parten.

Politiet reagerer med store bokstaver

Og for Mortens datter hastet det.

Det var ikke første gang Marit hadde gått inn i en psykose.

Men denne gangen var hun ikke på trygg grunn i Norge, sammen med det kjente behandlingsapparatet og nettverket rundt seg.

Hun var alene, på et ukjent sted, i en ny kultur.

Sammen med en treåring som, etter mye turbulens så langt i livet, hadde behov for stabilitet.

Norsk politi sendte ut etterlysning gjennom alle internasjonale kanaler.

Den norske ambassaden i storbyen allierte seg med det lokale politiet som foreløpig hadde kontroll over hvor kvinnen og jenta befant seg.

Men så skjedde det noe.

Samtidig som Morten hentet ut bagasjen på flyplassen, startet rettssaken hjemme i Norge.

Mortens advokat hadde vært redd for at Marit skulle få vite at Morten hadde dratt for å lete etter henne.

Derfor valgte advokaten å møte i tingretten for å holde kortene til brystet så lenge som mulig.

Norsk politi hadde delt den samme bekymringen, og politiet sendte en e-post til Mortens advokat med store bokstaver:

Frykten viste seg å være begrunnet. Da rettsmøtet var i gang måtte Mortens advokat røpe at klienten hans var på vei for å finne Marit og datteren.

En time seinere sjekket Marit ut fra hotellet sitt. Noen måtte ha varslet henne.

Vinner mor oftere fram?

I Mortens kamp for omsorgsretten til datteren, hvilken betydning hadde det at han er mann?

I det omfattende domsmaterialet vi har gått gjennom, flere tusen sider til sammen, legger retten vekt på alt annet enn kjønn når de faller ned på hvilken av foreldrene som er den beste omsorgspersonen for barnet.

Når dommerne er i tvil om hvor barna skal bo fast, ender de riktignok noe oftere hos mor.

Men da er årsaken at barna har bodd mest hos mor etter foreldrenes samlivsbrudd. Status quo-prinsippet er viktig for rettsvesenet. Det skal gode grunner til for dommeren å flytte et barn fra vante omgivelser.

I de tilfellene hvor barna har blitt igjen hos far etter bruddet, er det far som oftest vinner fram i retten, viser vår gjennomgang.

Og i saker hvor retten aktivt har gått inn og overført barn fra den ene forelderen til den andre, altså brutt med status quo-prinsippet, har overførselen oftere skjedd fra mor til far, enn omvendt, viser vårt materiale

Jakten fortsetter

For Morten var statistikk og sannsynligheter lite til hjelp akkurat nå. Han måtte finne Marit.

Marits advokat hadde ringt Kripos og fortalte at klienten var på vei hjem til Norge.

Kripos kontaktet Interpol for å få verifisert opplysningen:

Men Interpols etterretningsinformasjon avkreftet advokatens opplysninger.

Marit hadde slett ikke reist fra landet. Etterretningen kunne derimot bekrefte at hun og datteren hadde sjekket inn på et nytt hotell.

Lokalt politi hadde observert jenta på avstand, og slått fast at hun så ut til å ha det bra. Den norske ambassaden var også informert.

Men ingen hadde noen annen mulighet enn å skygge dem.

Og passe på at de for all del ikke mistet dem fra radaren.

Da kunne det bli kritisk for den lille jenta.

En tøff start

Historien startet mange år tidligere.

Morten og Marit var et nokså vanlig norsk par, men så kom utfordringene.

Det var Morten som måtte ta seg av datteren de første fire månedene.

Fødselen ble dramatisk, og situasjonen var alvorlig både for mor og barn. Marit fikk en alvorlig depresjon i tiden som fulgte.

En dag da Morten kom ut i hagen hadde Marit strødd blomster rundt seg, og satt opp noe som så ut som en minnetavle over datteren.

Det lille båndet som jenta hadde fått rundt håndleddet rett etter fødselen var festet på tavla.

På bordet sto det en brennevinsflaske.

Marit insisterte på at Morten skulle bli med og drikke den opp.

Trodde hun at datteren deres var død? Morten ble alvorlig bekymret.

Kort tid etterpå ble Marit lagt inn på psykiatrisk avdeling. Legene mente hun kunne være på vei inn i en psykose.

Hjemme prøvde Morten å sy dagene sammen som best han kunne. Både Marits foreldre og hans egne støttet opp. Sammen gjorde de det beste for den lille jenta.

Etter at Marit ble skrevet ut, klarte hun periodevis å ta seg av datteren. Men stadig nye innleggelser på psykiatrisk gjorde det vanskelig å etablere en stabil relasjon.

Hun var likevel en god omsorgsperson for datteren når helsa spilte på lag.

«Pappa stikker leker i tissen min»

Etter tre år med mye ustabilitet i forholdet gikk Morten og Marit fra hverandre.

De valgte å dele omsorgen for datteren, men likevel slik at Morten hadde noe mer ansvar enn Marit.

Rundt ett år etter bruddet tok politiet kontakt med Morten.

«Vi har fått meldinger om at du kan ha misbrukt datteren din seksuelt», fikk han vite.

På dette tidspunktet var Marit igjen innlagt på psykiatrisk avdeling. Med hjelp fra sin mor hadde hun anmeldt Morten.

Morten ble mer trist enn sjokkert. Han tenkte at de alvorlige beskyldningene hang sammen med Marits psykiske sykdom.

Samtidig skjønte han at politiet måtte ta på alvor alle påstander om overgrep mot små barn.

Marit hadde lenge ment noe var alvorlig galt. Datteren hadde begynt å kysse henne på en «voksen måte», med åpen munn og tunge.

Hun hadde også fortalt at «pappa stapper leker i tissen min», og hun tegnet peniser, hevdet mor.

Marit kontaktet en barnepsykolog som sendte datteren til barnehuset.

Der henviste de henne videre til sykehuset for en poliklinisk undersøkelse.

Denne viste ingen tegn til misbruk.

Men på sykehuset ble det uttrykt bekymring fordi Marit hadde beskrevet en atferdsendring hos datteren.

Dessuten hadde jenta fargelagt gylfen på en sjørøver.

Dette mente avdelingsoverlegen var påfallende, og noe som kunne indikere seksuelt misbruk, etter hennes oppfatning.

Overlegen anmeldte derfor saken til politiet på eget initiativ.

Et par måneder seinere valgte Marit å flytte med datteren til venner, et annet sted i Norge. Morten mistet nå den praktiske muligheten til å gjennomføre samvær.

Han valgte å holde en lav profil, la politiet få etterforske i fred og unngå å høyne konfliktnivået med Marit. Det var jo klart at samværssaken om datteren kom til å ende i retten.

Tiden renner ut for Morten

Rettssaken mellom Morten og Marit hadde blitt utsatt to ganger fordi Marit ikke dukket opp til rettsmøtene.

Morten var irritert over at tingretten lot henne få stadig nye sjanser.

Da det var klart for et tredje forsøk, skjedde alt dette dramatiske. Og Morten hadde kastet seg på flyet.

For Morten var det avgjørende at en norsk domstol ga ham en midlertidig bekreftelse på at han hadde foreldreansvaret for datteren.

I landet hvor han nå befant seg var det ikke naturlig at far hadde omsorgen for barn.

Uten gyldige papirer mente ambassaden at prosessen kunne bli vanskelig for ham hvis det skulle ende med en konfrontasjon mellom Marit og Morten.

Og ambassaden hadde enda en alvorlig bekymring å ta seg av: Siden Marit var psykisk syk, fryktet de at jenta ville bli plassert på et lokalt barnehjem.

Men verken ambassadeansatte eller det lokale politiet kunne gripe inn uten en rettslig kjennelse på at Morten hadde foreldreansvaret.

Det var avgjørende at Morten klarte å løse situasjonen selv, men med de andres støtte.

Både Morten, norsk politi og ambassaden var jevnlig i dialog med det lokale politiet. Politisjefen ble orientert om at Marit hadde stukket av fra en rettssak i Norge, og at Morten var der for å hente hjem datteren.

Politisjefen lovet å ikke pågripe noen av partene hvis situasjonen ikke tilsa det.

Samtidig sa han til Morten at tiden var i ferd med å renne ut.

Det lokale politiet hadde ikke ressurser til å spane på Marit og datteren mye lenger.

Etter en snau uke i storbyen fikk Morten endelig kjennelsen fra Norge: Morten skulle ha foreldreansvaret alene fram til avgjørelsen i hovedforhandlingen forelå.

Det lokale politiet hadde i mellomtiden vært svært nær ved å miste Marit og datteren, som fortsatte å bytte hoteller.

Gjensynet

Med den norske kjennelsen i hånden bestemte Morten seg nå for å flytte inn på samme hotell som Marit. Han ville ha kontroll, og forberede seg på konfrontasjon.

Morten allierte seg med ansatte på hotellet for å være sikker på at Marit ikke sjekket ut, uten at han ble informert.

Så kom dagen hvor Morten satt ved vinduet på hotellrommet og speidet.

Plutselig så han den vesle datteren krysse gata sammen med Marit.

Så stor jenta hadde blitt!

Morten hadde ikke sett henne på flere måneder. Nå gikk hun på fortauet rett der nede.

Som han savnet henne. Å kunne stryke henne gjennom håret på sengekanten, tulle med henne, høre latteren hennes.

Den heftige trafikken hørtes godt, selv om han hadde stengt igjen vinduet. Tuting fra biler og mopeder, folk som ropte. Og varmen.

Etter en uke fikk han endelig et glimt av datteren sin.

Hvor dramatisk det neste døgnet skulle bli, visste han ikke ennå.

Fra sin kontakt på hotellet hadde han nettopp fått vite at Marit var i ferd med å bli kastet ut fordi hun ikke betalte for seg.

Morten begynte å bli urolig. Da han så at Marit og datteren var på vei mot hotellinngangen, listet han seg ned trappen.

Han overhørte en diskusjon mellom resepsjonisten og Marit, hvor hun fikk beskjed om å forlate hotellet.

Morten kjente at tiden var inne.

Kampen om datteren

Han småløp ned trappen til resepsjonen, gikk rett bort til Marit og sa at han var kommet for å ta dem med seg hjem. Det måtte være mye bedre å løse situasjonen i Norge, mente han.

Marit ble sjokkert over å se Morten, og virket nærmest apatisk.

Plutselig tok hun en vase, slengte den mot Mortens hode, rev datteren med seg, og prøvde å løpe ut av hotellet.

Morten kastet seg over henne og fikk holdt henne i bakken.

Resepsjonisten ringte politiet, mens Morten kontaktet ambassaden. Etter flere timer med avhør på politistasjonen, Morten i ett rom, Marit og datteren i et annet, ble familien kjørt til sykehus.

Marit og datteren satt i en politibil, mens Morten og de ambassadeansatte holdt seg på avstand.

På sykehuset oppsto det nye diskusjoner. Legen valgte å gi Marit en beroligende sprøyte slik at hun sovnet.

Nå handlet Morten raskt.

Han tok med seg datteren ut av sykehuset og dro til et hotell nærmest mulig flyplassen. Ved hjelp av ambassaden fikk han bestilt hjemreise til Norge, og de skaffet ham også nødvendige papirer for å få datteren med seg ut av landet.

Morten var sterkt preget av alt som hadde skjedd de siste ukene.

Han klarte ikke å slappe av før hjulene på flyet ble plantet på europeisk grunn under mellomlandingen i Amsterdam.

I mellomtiden hadde han kontaktet en slektning av Marit som var på vei i motsatt retning for å ta seg av henne på sykehuset.

Morten så nå for seg et liv i Norge med mye tettere kontakt med datteren enn det siste året. Men hvordan ville retten vurdere Mortens aksjon?

Og ville de tro ham på at han ikke var en overgriper?

«Det kan overhodet ikke tas noen risiko»

Straffesaken mot Morten ble henlagt. Politiet fant ingen indikasjoner på at han var en overgriper.

Men i en foreldretvist er kravene til bevis mye lavere ved mistanke om overgrep. Det kan «overhodet ikke tas noen risiko» på barnas bekostning, har Høyesterett slått fast.

Påstander fra den ene parten om seksuelle overgrep mot barna er ikke helt uvanlige i foreldretvister. Det viser vår gjennomgang av domsmaterialet.

Hvordan analyserer retten så dette i en konkret sak?

Spørsmålet her, som i flere lignende saker vi har studert, var om Marits overgrepspåstander kunne underbygges nærmere. Det fantes ingen fysiske holdepunkter.

Retten mente adferden og uttalelsene fra datteren som Marit hadde lagt vekt på i anmeldelsen, var «naturlig og forventet atferd knyttet til seksualitet hos førskolebarn».

Barnehagen hadde heller ikke merket seksualisert atferd hos jenta. Etter at far tok henne med seg hjem etter utenlandsturen, hadde jenta igjen funnet roen og tryggheten hos far.

Selv om dommeren var oppmerksom på at barn kan være misbrukt uten at det vises utad, mente retten at det nære og trygge forholdet mellom Morten og datteren tilsa at det ikke var grunnlag for mistanke.

Tvert imot konkludere retten med at anmeldelsen åpenbart hang sammen med Marits psykiske sykdom, slik også Morten mente.

I barnehagen fortalte jenta at hun syntes det var leit at hele familien ikke kunne være sammen.

Jenta snakket om den dramatiske turen, men virket tilsynelatende ikke å ha blitt traumatisert av den. Pedagogisk leder beskrev henne som et trygt og velfungerende barn.

«Manglende innsikt»

I retten mobiliserte Marit et stort nettverk av familie og venner som snakket bra om henne. De mente Morten i stor grad var den utløsende faktoren for psykoseutbruddene hennes, som hadde resultert i flere innleggelser.

En avdelingsoverlege på psykiatrisk avdeling mente Marit hadde god sykdomsinnsikt.

Men dommeren var langt mer skeptisk. Hun mente overlegen ikke hadde satt seg godt nok inn i alle forholdene i saken.

Heller ikke Marits nettverk kjente henne godt nok til å kunne vurdere om hun var en stabil omsorgsperson for datteren, var dommerens oppfatning.

Tvert imot bagatelliserte nettverket sykdomsbildet til Marit – noe som gjorde situasjonen enda mer ustabil for henne.

Dommeren mente Marit dessuten hadde en paranoid beredskap som gjorde det vanskelig for henne å samarbeide med instanser; barnehage, helsevesen og ikke minst rettsvesenet, siden hun hadde unnlatt å møte til flere rettsmøter.

Politiet på døra

I mange av dommene som NRK har lest kommer retten med tydelig kritikk av andre instanser som tidligere har vært inne i sakene.

I flere tilfeller mener dommerne at både barnevernet og helsevesenet har truffet beslutninger på mangelfullt grunnlag. Først når de rettsoppnevnte sakkyndige kommer inn med sine utredninger og observasjoner, trer det, ifølge dommerne, fram et mer fullstendig bilde av konfliktene.

Morten hadde dårlige opplevelser med barnevernet, som han mente aldri hadde akseptert ham som en god omsorgsperson.

Han hadde opplevd at de krevde datteren overført til Marit umiddelbart etter at hun ble skrevet ut fra psykiatrisk, helst samme dag.

En gang fikk Morten politiet på døra seint på kvelden fordi han trosset barnevernet. Han mente en overføring til mor, i den tilstanden hun befant seg i, ikke var til beste for datteren.

I de lange periodene hvor Morten ble overlatt til seg selv med datteren mens Marit var innlagt på psykiatrisk, hørte Morten derimot aldri noe fra hjelpeinstansene. Han syntes dette var rart.

Barnevernet sa i retten at Morten var rigid, lite fleksibel og ikke evnet å sette barnets behov foran sine egne.

Tingretten fant aldri noe belegg for dette, og dommeren fikk heller ingen begrunnelse fra barnevernet om hva de bygget denne konklusjonen på.

En rettsoppnevnt psykolog beskrev derimot Morten som en svært tilstedeværende far, med en helt spesiell relasjon til datteren.

Men ville retten være enig?

Morten blir trodd

Dommeren mente Marit viste stor ustabilitet ved å flytte datteren langt bort fra Norge, uten å ha noen annen plan enn å komme seg bort.

Retten understreket at psykisk sykdom i seg selv ikke er diskvalifiserende for å være omsorgsperson. At den lille jenta tross alt var velfungerende, ga dommeren Marit en god del av æren for, til tross for hennes psykiske sykdom.

Likevel mente retten at det var så mye usikkerhet rundt Marits sykdomsbilde at det kunne ha betydning for hvordan hun ville fungere i den daglige omsorgen av datteren framover.

Det var klar en risiko for at jenta ville få ustabile oppvekstvilkår.

At Marits nettverk heller ikke var i stand til å ta inn over seg sykdomsbildet hennes, mente retten var en forsterkende risikofaktor i de periodene hvor hun ble ustabil.

Et annet moment retten la vekt på, var at Marit også under rettssaken gjentok beskyldningene mot Morten om seksuelle overgrep mot datteren. Dette mente dommeren var med på å underbygge rettens inntrykk av ustabiliteten hennes.

Morten vant derfor fram. Datteren ble flyttet til ham, og Marit fikk bare samvær under tilsyn noen timer to ganger i uka. Hun fikk også utreiseforbud fra Norge med datteren i to år.

Flere år har gått siden rettssaken, og Marits situasjon har stabilisert seg mye. Jenta bor fortsatt fast hos far, men Marit har nær 50 prosent samvær.

Ekssamboerne samarbeider i dag godt, til beste for jenta.

………………………….

Alle personnavn fiktive. Stedsnavn er fjernet av hensyn til de involverte. Historien er basert på saksdokumenter, eposter og intervjuer, blant annet med Morten. Marit har lest hele artikkelen, men hun har ikke ønsket å bidra til den, eller kommentere noe.

Seniorrådgiver Per Bardalen Wiggen i Utenriksdepartementet skriver i en epost at utenrikstjenesten er kjent med saken, men «kan ikke kommentere den grunnet lovpålagt taushetsplikt». UD har også lest hele artikkelen.