Det var overfiske som gjorde at økosystemet kollapset utenfor norskekysten på 70-tallet.

Viktige arter som torsk, steinbit, hummer, krabbe og andre kråkebollespisende dyr forsvant.

Dermed fikk kråkebollene formere seg uhemmet. Og de spiste opp all den frodige taren.

Ingen tare, ingen plass for utallige små og store sjødyr å yngle, leve, skjule seg, eller finne mat.

Alt liv forsvant. Bortsett fra kråkebollene. Det har ført til enorme økonomiske tap for dem som henter ressurser fra havet.

Karbonfangst i havet

Tareskog er i praksis et enormt karbonlager, ifølge Norsk institutt for vannforskning (Niva). Selv om utbredelsen av havskogen bare utgjør 0,05 prosent av landskogen, absorberer den nesten like mye CO₂ som vegetasjonen på land.

Og vi snakker megarask karbonfangst: Fjerner man kråkebollene, bruker sukkertaren bare omkring et halvt år på å vokse opp igjen, har Nivas forskere funnet ut. Til sammenligning bruker trærne på land 50–100 år.

Om 5000 km² med tareskog får vokse opp igjen, så vil det binde opp mer enn én tredel av Norges årlige klimagassutslipp.

– 18 millioner tonn CO₂, anslår forsker ved Niva, Hartvig Christie. I 30 år har han forsket på tareskog.

Denne karbonfangsten er bare et engangsopptak, som skjer i det tareskogen vokser opp igjen. Den gode nyheten er at mye av karbonet i taren også blir lagret permanent.

Til sammenligning skal det norske prestisjeprosjektet med karbonfangst- og lagring fra sementfabrikken Norcem fange 400.000 tonn CO₂ årlig, som skal begraves i havbunnen.

– Det er på høy tid at tareskog som klimaløsning vekker minst like stort politisk engasjement som bevaring av regnskog, eller karbonfangst og -lagring fra fabrikker, sier Christie.

Fetes opp på Finnøy

En masse tynne svarte tentakler strekker seg ut mellom piggene når pelleten plopper i vannet. Det er fôringstid i det kjølige oppdrettsanlegget på Finnøy utenfor Stavanger.

– Den smaker, ser, beveger seg bortover, og fører maten til munnen med tentaklene. Sånn spiser den opp hele tareskogen.

Det hele startet da han skjønte at norsk forskning på tareskog, kråkeboller, fangstmetoder og oppdrett kunne brukes av japanske fiskere.

Mange av dem mistet sitt levebrød i 2011 da tsunamien skylte vekk fisken som holdt kråkebollene i sjakk der.

Nå produserer Takedas selskap Urchinomics 17 tonn kråkeboller årlig i Japan. Også i USA og Canada er selskapet i gang med å etablere seg. På Finnøy er det enn så lenge bare et testanlegg.

De norske kråkebollene er møysommelig plukket av dykkere eller undervannsroboter fra kysten utenfor Tromsø.

Sultne og skrantne fra tidligere nevnte ørken havner de her i oppdrettsanlegget, hvor de fetes opp til riktig størrelse, smak og farge.

Takeda tar fram en saks og klipper gjennom pigger og skall.

På fjøla på bordet ligger flere modne kråkeboller og venter. En av dem forsøker å flykte.

– Heldigvis har de ingen hjerne, sier han, mens han skraper ut innvollene.

Nå er det bare den oransje rogna igjen. Fram med skeia. Det er tid for prøvesmaking. Rått, rett ut av skallet, mens piggene fortsatt fekter.

– Det er som en eggeplomme fra havet. Litt som russisk kaviar og ettersmaken av tare, smatter Takeda.

Han fyller en eske med kråkeboller. Så bærer det av sted til Michelin-restauranten Renaa i Stavanger.

Betaler for klimasynder

Takeda håper han kan selge klimakvoter fra kråkebollebusinessen sin. Kjøperne er selskaper som ønsker å gjøre opp for egne klimasynder.

I dag koster det omkring 700 kroner å slippe ut 1 tonn CO₂. Men prisen skal stige bratt de kommende årene.

Ved 900 kroner tonnet er den høy nok til å dekke kostnadene ved å restaurere hele den norske havørkenen, mener forskerne. Etter det blir det bare stadig mer lønnsomt å fjerne kråkeboller.

Japans største energiselskap ENEOS vil bli karbonnøytrale innen 2040. For å få til det har selskapet sagt det vil kjøpe klimakvoter fra Urchinomics.

Så langt har ENEOS og den styrtrike eieren av Wall Mart til sammen spytta inn 48 millioner kroner i Takedas selskap.

Dyr delikatesse

I restaurantene til den prisbelønte kokken Sven Erik Renaa i Stavanger får kråkebollene garnityret som gjør dem mer svelgbare for skeptiske nordmenn.

– Åh, det er en av favorittråvarene mine. Smaken av sjø, fedmen, tekstur, farge. Det ser jo utrolig vakkert ut. Det ser ut som små kattetunger.

Det hjelper også at denne råvaren er med på å frelse havet, sier mesterkokken, og serverer kråkebolle på en kveil med spagetti.

Både oppdretteren og forskeren får smake.

– Det er så fantastisk! Å se sitt eget produkt forvandles til noe sånt. Det treffer rett i hjertet, stråler Takeda, med munnen full.

– Vi gir ham én Michelin-stjerne til, gliser Christie til kokken. Både mat og kråkebollebusiness får godkjentstempel av forskeren.

600 kroner kiloet må man ut med for den oransje råvaren. Opp mot 6000 kr kiloet i tilberedt form. Det er en dyr delikatesse med potensial til å frelse både hav, klima og opportunistiske gründere.

• Les også: Vil løse «Norges største miljøproblem» på dugnad