Julie Winge

ALKOHOLIKER: Julie Winge sier det rett ut. At hun har vært alkoholiker siden hun var 13. Og at hun oppdaget det selv da hun var 21.

Foto: Odd Iversen / NRK

«Du kan ikke hjelpe en alkoholiker»

Budskapet fra skuespilleren og skribenten Julie Winge smerter mer enn kvinnen foran henne kan tåle. Hun gråter. Julie kunne latt medlidenheten ta overhånd nå. I stedet sier hun at ingen kan hjelpe en alkoholiker til å slutte.

Det er fint på Hvaler om sommeren. Befolkningen mangedobles. Det yrer av liv. Nå er det stille. Som for å understreke alvoret som er samlet rundt bordene inne på kommunehuset.

Der sitter et helt hjelpeapparat fra NAV, representanter fra helsevesen og barnevern, noen med brukererfaring og pårørende.

De venter på Julie. Hun som drakk i 30 år, som har vært tørrlagt i fire år og som nå er på vei inn døra, med budskapet det kan være så vanskelig å fordøye for alle som lever tett på en alkoholiker.

– Jeg fikk blackout

Hun innleder som alkoholikere flest. Det eneste som varierer fra gang til gang, er navnet.

– Hei, jeg heter Julie, og jeg er alkoholiker, sier hun. Så er scenen satt.

Hun pakker den inn med sin egen historie. Den om Julie på 13. Julie som skulle på fest. En helt vanlig 80-talls kyss-klapp-og-klem-fest i et hus som noen foreldre hadde forlatt. Musikken dundret gjennom veggene og viste Julie vei. Vel innenfor så hun ungdom med masse øl.

Hun husker at hun reagerte, som om det var et nødskrik: «Å nei, jeg har jo ikke noe øl!»

Men øl ble det. Gavmildheten kan være stor på fester. Så husker Julie en sofa, massevis av glass, at hun klinte med en gutt i parallellklassen. Resten er farget svart.

Dagen etter visste hele skolen at Julie har små pupper.

– Det var en typisk blackout, sier Julie i dag.

13 år og alkoholiker

Siden fortsatte Julie å drikke.

– Jeg gjorde som alle andre. Dro på fester og fant fester. Som 16-åring sørget jeg for at jeg fikk meg en fest så godt som hver helg. Da jeg var 18, ble alt selvfølgelig mye enklere – da kunne jeg jo kjøpe alkoholen selv. Jeg hadde jobb, og jeg flyttet hjemmefra. Jeg følte meg voksen, sier hun og fortsetter:

– Likevel jaktet jeg hele tiden på at noe skulle skje, og dette var en jakt som alltid var forbundet med alkohol. Man tenker ikke over at alkoholen er et problem før det begynner å gjøre vondt. Og det tar mange år før det virkelig vonde kommer.

Julie sier det rett ut. At hun har vært alkoholiker siden hun var 13. Og at hun oppdaget det selv da hun var 21.

Det var to «Julier». Den ene var morsom og rølpete. Hun skulle bare ha det gøy. Den andre «fikk øye». Henne svartnet det for, hun skjelte ut alle. Begge utgavene av henne ble drita fulle.

– Hver pore i kroppen min ville drikke mye og veldig fort. Jeg kunne se mennesker bruke en time på et glass vin, de satt der og koste seg. Eller de satte korken på flasken fordi det var mer igjen da de var ferdige. Ååå, så vondt det gjorde å se folk drikke så sakte, sier Julie.

Det er som om hun gjenopplever en smerte som fortsatt ligger inni henne når hun forteller, du kan nesten se det på henne.

Må få nok av seg selv

Nå ser hun utover forsamlingen på Hvaler. Hun har fått et spørsmål fra salen. Hun liker det, å få spørsmål. Det er slik hun holder på, hun vil ha denne dialogen, denne møteplassen der de kan snakke ut, Julies forum.

Spørsmålet er det vanlige, det alle lurer på, om hvordan alkoholikere best kan hjelpes ut av alkoholismen. Slike spørsmål får Julie til å blåse seg opp. Forsiktig, men engasjert.

– Det er det som er problemet med jobben din, sier hun, og setter blikket i vedkommende – som for å understreke hvor viktig denne delen av leksa er.

– Du vil så gjerne hjelpe, men det er som å skyte blink i mørke. Det hjelper ikke med mindre du er så heldig å treffe en alkoholiker som har fått nok av seg selv. Du kan ikke gjøre noen verdens ting før alkoholikeren selv vil.

Det var slik hun selv klarte å sette proppen i flaska for siste gang. Hun ville. Hun måtte. Hun hadde fått nok. Det gjorde så vondt. Samtidig dukket hjelpeapparatet opp på rett sted til rett tid. Pila traff i mørke.

Jo da, det hender at den gjør det. En veldig sjelden gang.

– Vi er som blodigler

Julie blogger om alkoholisme. Hun kan sitte i flere timer foran skjermen for å skrive en tekst eller svare på spørsmål. Og så reiser hun altså rundt for å snakke til fagfolk og andre som lever tett på alkoholikere.

– I det siste har jeg blitt veldig opptatt av de pårørendes situasjon. De skjønner jo ikke hvordan vi alkoholikere fungerer. Foreldre, barn og partnere lider når de er sammen med sånne som oss, sier hun og fortsetter:

– Vi er følelsesmessige blodigler som suger ut alt av andre. Vi viser med hele oss at vi har det vondt. Og vi krever, egentlig uten å vite det selv, at alle skal føle med oss, mens vi er halvfulle eller fyllesyke og fulle av angst og ute av stand til å gjøre noe som helst.

Hun trekker pusten, men det er bare for å gi seg selv en liten pause.

– Og de pårørende følger våre humørsvingninger. De lever med vår smerte. I denne smerten er det ofte slik at vi skal slutte, og kanskje slutter vi til og med en liten stund. Vi kan jo det, en liten stund. Slik tennes håpet hos de pårørende, før det ettertrykkelig blir knust, igjen og igjen og igjen.

Julie Winge og Stein Winge

FAR OG DATTER: Julie Winge sammen med sin far, Stein Winge. Han sier: - Jeg kunne se på Julie at hun var alkoholiker allerede som 13-14-åring. Det var måten hun drakk på. Det var da jeg så det.

Foto: Odd Iversen / NRK

Ville kuttet armer og ben

Hun har fått et nytt spørsmål fra salen. Fra Eva Jørgensen. Hun er en pårørende. Du kan høre smerten hennes. Den ligger og dirrer når hun snakker.

– Hva skal jeg si til barnet mitt? Han blir jo aldri fri, det vet jeg. Han har fått så store skader, men betyr det at jeg skal slutte å snakke med ham om rus og det han gjør og har gjort? Hvordan skal jeg forholde meg til ham?

– Det handler ikke om å forandre ting. Du skal ikke kaste han på gaten, som vi gjorde på 80-tallet. Du slutter jo ikke å elske. Derimot må du beskytte deg selv. Følelsene dine. Du kan ikke hjelpe. Du må slutte å håpe, svarer Julie.

– Jeg har gjort det, svarer Eva. Hun rister på hodet.

– Da har du kommet så langt som du kan komme for å holde deg frisk, sier Julie.

Så forteller Eva at hun skulle ha kuttet av seg både armer og ben hvis det hadde hjulpet sønnen.

For du slutter ikke å elske. Og Eva gråter der hun sitter.

Lurer barnevernet

Julie mener alle pårørende må gå på selvhjelpskurs. De kan nemlig bli like syke som alkoholikeren. Hun har sett altfor mange pårørende gå til grunne.

Hun mener også hjelpeapparatet må lære mer om alkoholikere. De vet for lite. Barnevernet, for eksempel.

– Lærer barnevernet oss å kjenne, blir det lettere å hjelpe barna. Det er lett å lure barnevernet så lenge de ikke vet hvordan vi fungerer.

Selv savnet Julie muligheten til å kunne gå til en person med ruserfaring og taushetsplikt da hun kjente at smerten var så stor at hun burde slutte.

Hun mener alle kommuner bør ansette en slik person, en med samme smertebakgrunn. Først da vil alkoholikeren føle at han eller hun blir forstått. Det igjen gir trygghet. Skuldre kan senkes. I dag er svaret ruskonsulenten, som kartlegger drikkemønsteret før alt som er sagt, rapporteres videre i systemet.

Stein Winge

VOND OPPVEKST: Faren hennes, Stein Winge, teatermannen og regissøren, skjønner hva datteren snakker om. Han hadde selv en vond oppvekst med en mor som var pillenarkoman.

Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix

Har gått i arv

Julie er sikker på hvorfor hun ble alkoholiker. Dette har gått i arv. Hun sier hun er født sånn.

Faren hennes, Stein Winge, teatermannen og regissøren, skjønner hva datteren snakker om. Han hadde selv en vond oppvekst med en mor som var pillenarkoman.

– Julie kunne av og til minne meg om min mor da hun var på det verste. Det var veldig skremmende. Og jeg så det på henne allerede da hun var 13–14 år. Det var måten hun drakk på. Jeg så at hun var alkoholiker, sier Winge, som er stolt av datteren sin.

– Hun er blitt et helt annet menneske. Og hun er snill og omsorgsfull.

Denne omsorgen vil hun også vise de pårørende, selv om metoden kan virke brutal.

Hun pleier å si at de må passe seg. At de må slutte med de hjelpeløse formaningene. De må ikke tro at de kan skremme en alkoholiker til avhold. Det holder ikke å si at du kan dø av å drikke.

– Da svarer jeg bare at du ender i psykiatrien hvis du fortsetter å leve i dette håpet, så pass deg. De pårørende vil hjelpe fordi de elsker, men de må ta vare på seg selv i stedet. De må akseptere at de ikke skjønner oss. Gjør de pårørende det, så har de i det minste kommet et lite stykke på vei til å hjelpe seg selv.

Julie løfter den ene hånden opp foran oss og nikker mot den lille avstanden mellom to fingre.

Det ligger mye omsorg i å jobbe for å få noen til å bevege seg noen få centimeter i riktig retning.