Joshua French: – Jeg snakket ikke på to år

– Det luktet urin og søt og sur sot. Det var stramme kroppslukter og avfall i renna som renner rundt fengselet. Det var temmelig røft, sier Joshua French.

Det er snart ni år siden han og kameraten Tjostolv Moland forlot Ugandas hovedstad Kampala, der de drev et sikkerhetsfirma, og kjørte inn i Den demokratiske republikk Kongo.

Sjåføren de hyret i Kongo, Abedi Kasongo, ble skutt og drept langs veien. Kongolesiske myndigheter trodde ikke på forklaringen til nordmennene om at de ble overfalt i jungelen, og ga dem ni dødsdommer til sammen.

Joshua French satt åtte år i kongolesisk fengsel.

I NRK-podkasten «To hvite menn» forteller han nå om livet som fange i Kongo.

Overfylt fengsel

– Hvordan var et døgn i fengselet, mens dere var to?

– Vi står opp midt på dagen, når sola er som verst. Sitter og drikker kaffe en halvtimes tid, mens tjeneren vår børster ut av cella.

– Tjener?

– Ja, vi hadde en tjener i fengselet til enhver tid. Det var for øvrig noe de insisterte på selv. Vi var jo ikke de eneste som hadde det, det var rett og slett for å løfte dem litt ut av fattigdommen. En gjeng å vanke sammen med. Og de fikk jo lønn, så klart, sier French.

– Så går vi ut. Jeg var litt sosial og gikk runden min i fengselet, som en annen general, og hilste på de forskjellige grupperingene og prøvde å få med meg hva som hadde skjedd.

Ifølge kongolesiske Radio Okapi er fengselet i Kisangani bygget for rundt 500 innsatte, men har over dobbelt så mange fanger.

Moland og French var blant de heldige og fikk en egen celle. Der hadde de et plastbord, to stoler og bøker i pappesker. De hadde én plastbøtte til å tisse i, én med kokevann og én bøtte til oppvasken. Og en kullgrill. Over madrassene på gulvet hadde de myggnett.

– Vi var heldig å ha cella for oss selv. I to og et halvt år leste vi bøker, hørte på radio, spilte brettspill og drakk og festet, sier French.

Stanleyville

På veggen hadde de skrevet «Stanleyville». Det tidligere bynavnet fra da Kisangani og Kongo var underlagt den belgiske kongens herredømme.

– Vi hadde litt kolonihumor, uten at vi dro det for langt. Det var litt gøy å skrive «Trading post Stanleyville» på utsiden av cella vår, og liksom være the outpost of the empire.

– Hvordan tror du det ble det oppfatta å skrive Stanleyville?

– Akkurat det var jo en lokal spøk i fengselet. Det tror jeg fengselsdirektøren og alle rundt oss forsto. Vi bodde jo tross alt der i to år, sier French. Han legger til fengselsdirektøren ba dem fjerne navnet på utsiden av cella, men lot dem beholde navnet på veggen inne.

French sier at selv om forholdene var tøffe, var det også enkelte lyspunkter.

– Det er fordi man treffer så mange underlige karakterer og personligheter, som i en stor afrikansk landsby. Det var slåsskamper og fotballkamper og det var smugling av marihuana.

Molands død

I desember 2011 ble nordmennene flyttet til det militære Ndolo-fengselet i hovedstaden Kinshasa. Der fikk de etter hvert en tomannscelle med eget bad i den såkalte VIP-avdelingen.

Samtidig rapporterte de om slag, mishandling og sykdom som ikke ble behandlet. Ikke minst slet Moland med depresjon.

En augustkveld i 2013 har de en liten fest på cella, med vodka, brus og en dokumentar på TV. De drikker i flere timer, og er ifølge French fulle når de legger seg i køyesenga i 02-tida. Noen timer senere våkner French og legger merke til at kameraten ikke ligger i underkøya, sier han:

– Jeg sov over han, men jeg syns jeg så noe ute på badet. Så jeg klatrer ned og der finner jeg han inne på badet, som er temmelig lite. Jeg tenkte først og fremst handling, gjøre noe, ikke stå og tenke eller føle for mye, sier French og fortsetter:

– Jeg finner fort ut at han har verken pust eller puls. Og da gir jeg han opp. Jeg setter han i en stilling og venter på at vaktene skal komme på dagtid. Jeg prøver å ta kontakt med en på nabocella først, men fordi alle har vifter som går temmelig høylytt på cellene, våkner han ikke av ropene mine. Så jeg venter til morgenkvisten når vaktene kommer. Og så begynner hele sirkuset.

Noen måneder senere blir Joshua French dømt til livsvarig fengsel for å ha drept kameraten.

– Å bli beskyldt for noe jeg ikke hadde gjort. Å drepe min beste venn. Da ble det for mye for meg. Da traff jeg en vegg, sier han.

Sluttet å snakke

I månedene etter dommen ble ting bare tyngre og tyngre. Moland og French hadde bodd sammen på en celle med muligheter for å stelle seg mat selv. På primusen stekte de pannekaker og laget suppe av poser de hadde fått hjemmefra. Nå ble cella avlåst og French måtte flytte inn på et rom med andre fanger.

– Jeg fikk insomnia. Etter et par uker begynte jeg å bli temmelig rørete i hodet. Fikk jungelfeber og det meste, kan hende malaria også. Når man er svekket psykisk, får man lettere fysiske sykdommer. Til slutt bare knakk jeg, sier han.

– Jeg gikk i flere år uten å snakke noe særlig. Verken fransk, lingala, (lokalt språk, journ.anm.) norsk eller engelsk.

– Hvorfor ikke?

– Jeg orket ikke. Da besto livet mitt av å ligge i en jernseng uten madrass, for det er kjøligere uten madrass, å ligge på bare rillene eller på betonggulvet under.

French sier han ikke hadde krefter til å løpe eller trene, men at han måtte prøve og holde seg i form hvis han skulle overleve. Derfor gikk han.

– Det var det jeg gjorde i seks til åtte timer hver dag. Gå i min egen verden. Jeg sto opp klokken åtte, ni hver morgen og begynte å gå i gangen. Der gikk jeg fram og tilbake, kanskje med to pauser for å drikke en brus eller spise noe formiddagsmat. Så gikk jeg til jeg ble låst inn klokken fire.

– I en gang?

– Jeg orka ikke å gå ute. De siste par årene fikk jeg ikke lov til å gå ned til fengselsgården. Så jeg hadde bare et lite uteområde, men der var det så fullt av kloakk og andre fanger som satt i veien.

– Hvor lenge varte det her?

– Det varte i nesten to år. Så jeg har gått tusenvis av kilometer opp og ned den gangen.

– Hadde du ikke kontakt med noen?

– Jeg hadde litt besøkende. Regimet i fengselet gjorde det av og til veldig vanskelig å få besøk inn. Jeg hadde tidvis besøk av moren min og venner av henne, som ble vennene mine igjen.

Klar for et nytt liv

– Som hvit leiesoldat i Kongo, fikk du litt som fortjent?

– Det var jo min egen fortjeneste, mitt eget høyrisikoarbeid, som gjorde at jeg endte i den situasjonen jeg gjorde. Så om jeg fikk som fortjent? Jeg fortjente nok ikke å få åtte år og bli så hardt behandlet, sier French.

Nå er han hjemme i Norge som en fri mann.

Han trener hver dag og skriver på boka si, som han sier kommer ut til høsten. Det er noen ting man tar for gitt her, som han savnet i Kongo.

– Det å kunne trene uhemmet uten at noen går i veien for deg. Det å ha ro rundt seg, kunne ringe når man vil, legge seg når man vil. Kjøre en tur. Sånne ting.

Hva slags jobb han kan få seg etter hvert, er han usikker på, men han tror det kommer til å ordne seg.

– Jeg er veldig fornøyd med livet mitt nå. Det var veldig mange som støtta Tjostolv og meg i Kongo-saken, som har hjulpet meg ut av det fangenskapet jeg var i. Det vil jeg aldri glemme.

• Les også: French: – Vi var agenter
• Les også: Dette er Kongo-saken