I flere dager om gangen har Johanna Aaberge levd helt alene.
Johanna Aaberge
Nå skal hun på tur med sine jevnaldrende for første gang på et år.
Johanna Aaberge går ut døra

Velkommen tilbake

Jostedalsbreen har ligget der gjennom en hel pandemi. Men for Johanna (86) er turen dit et vendepunk

Johanna Aaberge (86) våkner av seg selv om morgenen. Noen ganger klokken åtte, noen ganger halv ni, noen ganger ni.

Så setter hun på kaffen.

Det er 9. juni 2021, og akkurat tjue år siden hun flyttet inn. Det er blitt tjuefem år siden hun ble enke.

– Han hadde likt seg her han også, sier hun.

Her har Johanna vært alene mesteparten av året som har gått. Men i dag snur det.

Denne morgenen har vekkerklokken ringt.

Sammen med fotograf Sondre er jeg på besøk for å være med Johanna på hennes første store sosiale samling siden nedstengingene startet igjen i fjor høst.

Hun har gledet seg i ukevis: I dag skal hun, og nesten åtti andre på hennes alder, på tur til Jostedalsbreen. For nå har Norge omsider åpnet igjen.

Velkommen tilbake.

Selv har jeg kunnet gå på jobb som journalist i NRK nesten hver dag. Det har gitt meg små drypp av menneskemøter, i et nokså stille år. For på andre siden av breen fra Johanna har jeg også vært mest alene, i et nedstengt Oslo.

Hvordan går det med oss nå, når vi skal vende oss til et nytt liv, enda en gang? Er det som å skru på en bryter? Det er jeg her for å finne ut av.

Nå ønsker Norge «velkommen tilbake». Både Johanna og jeg slenger oss med.

Dobbelt utsatt

Johanna hører til den lille andelen i befolkningen, litt over fire prosent, som er 80 år eller eldre. En gruppe Røde Kors mener har vært dobbelt utsatt under pandemien.

Fordi de har høyere risiko for å bli alvorlig syke eller dø av koronaviruset, har de måttet være mer varsomme enn resten av oss. Samtidig har noen kanskje mistet gode venner og kjære til pandemien, mens restriksjoner har hindret dem i å kunne danne nye bekjentskaper.

De har pleid å samles hos Johanna, tett i tett. Tre barn har blitt til åtte barnebarn og tolv oldebarn. Til sammen er de trettitre stykker.

Johanna Aaberge med barn

Johanna Aaberge med barna sine.

Foto: Sondre Dalaker / NRKFoto: Sondre Dalaker / NRK

Men det siste året har de ikke møttes, ikke sånn. Leiligheten som kan romme hele slekten, har for det meste kun rommet en.

Hun har strikket labber, sokker i en ull- og nylonmiks som er tynne nok til at man kan ha dem i joggesko. Sittet i lenestolen til andakt som før, hver morgen.

Laget seg middag. Ikke til fast tid, men når hun ble sulten. Ofte kjøttkaker, laget fra bunnen, med løk, mel, potetmel og krydder.

Men den store sofaen har ikke vært fylt opp av mennesker på lang, lang tid. Alle møtestedene utenfor hjemmet har vært stengt.

Eldrekafeen som til vanlig arrangeres hver uke, har vært stanset. Kirken har vært lukket for besøkende.

Akkurat «ensom» har hun ikke vært, synes hun. Ikke egentlig. Kanskje er ikke det et ord hun pleier å bruke.

Jeg forteller at for meg har året som har gått gitt meg flere kvelder og helger alene enn jeg egentlig ønsker meg. Da strekker dagene seg som en maratonløype foran meg. Selv om jeg har ting å gjøre, er det som om orket forsvinner sammen med andres selskap.

Men Johanna har bodd alene lenger enn jeg har. Og hun har satt en slekt til verden, til forskjell fra meg. Jeg lurer på hvordan det er å bo alene når man er på andre enden av familielivet.

Johanna Aaberge (t.v.) og NRK-journalist Camilla Helen Heiervang

Jeg heter Camilla og er i Sogndal for å forstå hva gjenåpningen betyr for Johanna og hennes jevngamle. Hvordan er det egentlig når samfunnet sier: "Velkommen tilbake"?

Foto: Sondre Dalaker / NRKFoto: Sondre Dalaker / NRK

Egentlig synes hun ikke at hun har noe å klage over. Livet har stort sett vært godt.

Litt stritt har det likevel vært, dette året, sier hun, når jeg spør.

– Barna mine sier jeg er selskapssyk, flirer hun.

Allerede tre timer etter et besøk synes hun egentlig alenestunden har vart lenge nok.

På tur med «de gamle»

For Johanna er turene hjem fra butikken blitt viktigere. Taxisjåføren bærer varene opp de bratte trappene til leiligheten, mens Johanna går foran med gåstavene i hånda.

– I dag ville de ikke fått lov til å bygge dette huset uten heis, sier hun.

En gang i tiden skulle det komme en heis, men den er visst ikke blitt noe av ennå. Som gjenåpningen som skulle komme i fjor, og så til jul, og så til våren.

Nå er den her – kanskje for godt.

Johanna Aaberge har fått to vaksiner, og skal på tur med sine folk igjen. «De gamle», som hun kaller dem. Røde Kors Sogndal har invitert til seniortur til Jostedalsbreen.

Johanna Aaberge går mot Sogndal sentrum

Johanna skal snart på sin første reise på nesten ett år.

Foto: Sondre Dalaker / NRKFoto: Sondre Dalaker / NRK

I to uker har hun gledet seg. Ansiktet sprekker opp i myke smilerynker.

– Vi var på tur i 2013, 14, 15, 16, 17 og 18. Og i fjor, da. Jeg har vært med alle årene. Men i 19 vet jeg ikke helt. Da var jeg kanskje syk, lister Johanna opp på lange utpust.

Om lag åtti «gamle» sogninger skal være med. Hvor turen går er ikke det viktigste. Det som er mest stas er å være sammen «oss gamle igjen». Ja, og to litt yngre fra NRK, da.

Møteplassene som forsvant

Den eldste gruppen i befolkningen, de fire prosentene, vet man lite om. Det mener i hvert fall Kari Fyhn i Røde Kors.

Med kollegaer har hun forsøkt å få svar på hvordan de eldre har hatt det når seniorturene har vært avlyst, treningsøktene færre og munnbindene strammet til.

– De fleste har sett mindre til venner og familie under pandemien. Og noen har blitt mer sårbare, sier Fyhn.

Mange har fortalt om mer begrensede liv under pandemien.

Hjemmeboende eldre har følt seg mer ensomme enn før. De som bor på helseinstitusjon, har levd mer restriktivt. Den helt nødvendige fysiske og psykiske aktiviteten hører for noen bare fortiden til.

– Så har vi de som hører dårlig, der avstand og munnbind gjør det vanskeligere å forstå andre. Og sykehjemsbeboere med kognitiv svikt, som kan synes det er krevende å få forklart hvorfor man ikke lenger kan gi hverandre en klem, sier Fyhn.

Noen av dem som stod fremst i vaksinekøen, har stått i bakerste rekke før pandemien kom og landet stengte. For noen har stillheten hjulpet. For andre kan den har gjort vondt verre.

– Det er særlig viktig å være oppmerksom på dem som har vært mye isolert og ensom også nå når det åpner. Isolasjonen kan ha satt seg. Dette er skader som allerede er skjedd, sier Thomas Hansen.

Foto: Roy Pettersen

Han er seniorforsker ved Folkehelseinstituttet og NOVA/OsloMet, og forsker på aldring, livskvalitet og ensomhet. Det siste året stort sett fra garasjen sin på Ullern.

En av hans nyere studier viser at flere eldre har kjent på ensomhet under pandemien. Og særlig etter at den dro ut i tid.

De mest markante endringene så forskerne i november og desember i fjor.

– Da så vi en tydelig reduksjon i livskvalitet blant eldre. Vi så det både på økt ensomhet og forekomst av lettere psykiske plager, og økt engstelse, bekymring og nedstemthet. Vi så også en reduksjon i lykke og tilfredshet, sier Hansen.

Sist FHI målte, var det mørketid, høy smitte og strenge smitteverntiltak. Nå er det sommer, lav smitte, og nasjonal gjenåpning. Hansen tror det slår ut på livskvaliteten.

Lyden av at ingenting er feil i verden

Ett år er gått siden forrige gang de kunne samles så mange på en busstur. Nå har alle som er med fått vaksinen. Sjansen for å bli smittet er minimal.

Fotograf Sondre og jeg er de eneste med munnbind. Vi er ikke vaksinert ennå.

På bussen høres for første gang i 2021 et lykkelig kor av modne, runde stemmer på sognamaol.

Ansiktene er tilfredse, iblant bryter de opp i et lyst, ivrig smil. Noen har sett hverandre på eldrekafeen som nettopp har startet opp igjen. Andre har kun sett hverandre på avstand, i butikken, uten tid og plass til å sitte og la praten gå.

Ingen av dem klager, selv om bussen svinger i krappe strekk oppover mot Jostedalsbreen. Det er nok til å gjøre enhver bilsyk. Men klukkingen fortsetter uhindret av kvalmen som har rammet en utrent bussist som meg.

Utenfor Breheimsenteret, et besøkssenter for Jostedalsbreen, stimler Johanna sammen med de andre.

Johanna Aaberge og gjengen utanfor bresenteret i Jostedalen

De reisende stimler seg sammen utenfor Breheimsenteret.

Foto: Sondre Dalaker / NRKFoto: Sondre Dalaker / NRK

Inne venter bilder av breen, og utsikten mot den glødende blå isen. Forbi en utstoppet brunbjørn er døren til kinosalen, der det er filmfremvisning. Langsomme, store panoramabilder av breen og himmelen som slutter seg rundt den.

– Åh, det var fantastisk, utbryter Hildur Seim, før hun skjenker ut en rungende latter. Det er lyden av at ingenting er i veien med verden.

Hun kom til Sogndal for 16 år siden, da hun ble enke. Siden har hun vært en engasjert frivillig, og har plukket søppel overalt hvor hun går. For det fikk hun en invitasjon til å hilse på kongen.

Brevet fra Slottet henger rammet inn hjemme.

Og det er der hun har vært mest dette året. Hjemme alene.

– Til å begynne med var det helt forferdelig. Jeg var ute og plukket søppel, og det var ikke et menneske ute. Ikke var det biler, engang. Det var skummelt, sier Hildur.

Kanskje ble det ekstra skummelt fordi hun har brukt tiden til å lese krim. Når jeg spør hva slags råd hun har til dem som ikke vet hvordan de skal få tiden til å gå, spøker hun: Les krim!

Men så tenker hun seg om: Les hva som helst.

– Og ta kontakt med andre. Det skjer ikke noe hvis man ikke tar kontakt selv. Hvis du inviterer, så blir du invitert tilbake. Sånn er det i hvert fall her i Sogndal.

Nå er barnebarna igjen på besøk. Nå blir det bedre. Det håper hun.

– Så det går bra. Det åpner seg litt etter hvert.

Johanna Aaberge og venninna samanliknar gåstavar

Johanna og venninnen sammenlikner gåstaver.

Foto: Sondre Dalaker / NRKFoto: Sondre Dalaker / NRK

Når starter dugnad nummer to

Midlertidig ensomhet skal ikke undervurderes. Men det finnes nesten alltid en vei ut.

– Vi trenger kontakt med andre. Samtidig er det viktig å ha med seg at ensomhet ikke trenger å være varig, sier Kari Fyhn.

Noen startproblemer – at det kan ta litt tid å gire opp og få hjulene til å rulle igjen – er det naturlig å kjenne på etter et uforutsigbart og nokså ensomt år. Uavhengig av hvor gammel du er, mener Thomas Hansen ved FHI.

– Vaner tar tid å endre, og mange kan ha slått seg til ro med en mer passiv og isolert tilværelse. Det kan være et bekvemt liv med få krav, men det er lite stimulerende, meningsfullt eller helsefremmende på sikt.

Passivitet og isolasjon kan gi lavere energi, tiltakslyst og selvfølelse. Det motsatte av det man trenger for å delta mer i samfunnet.

For de fleste vil overgangen likevel gå av seg selv. Men de som mangler nettverk og forpliktelser, eller som har funnet seg til rette i det langsomme livet, vil kanskje trenge et vennlig puff for å komme i gang.

– For de aller eldste er halvannet år lang tid. Venner kan har ramlet fra, en selv eller andre i nettverket kan ha fått helseproblemer, og det sosiale bildet ser annerledes ut. Dette må pårørende, frivillige og helsepersonell være oppmerksom på, sier Hansen.

Gjenåpningen byr på et sosialt løft som alle må delta i, mener Fyhn.

– Vi har snakket mye om dugnad det siste året. Nå starter dugnad nummer to.

Det går alltid fortere hjemover

At det åpner seg litt etter litt, er kanskje fint for dem som trenger tid på å justere tempoet tilbake til hverdagen, slik den en gang var.

Hva hvis det å leve som før, ikke bare er som å skru på en bryter og så skinner hverdagen fra 2019 på deg igjen? Hva hvis noe har endret seg gjennom de stille månedene. Venner har kanskje blitt fjernere.

Grethe Maren Myklestad synes at det er godt å være tilbake.

– Jeg er heldig for jeg bor rett ved friidrettsbanen, så jeg har vært der, sier hun.

– Og så fikk jeg meg en turvenn, etter en stund.

Nå vil hun at alt skal bli normalt igjen. Slippe å holde seg unna, slippe å være redd.

På bussen håper de fleste at det nå skal gå raskere med vaksinene. For selv om de er vaksinerte, er ikke barn og barnebarn det ennå.

Noen nevner litt lavmælt at det ikke er blitt så normalt som man vil, ennå. Fortsatt møter de færre enn før. Fortsatt er den lille uroen der, over at det kanskje ikke helt er over denne gangen heller.

På Jostedal Hotell klinger Bruremarsj fra Selfjord utover den lille spisesalen. Kjøttkaker så store som tennisballer er ferdigspist. Snart kommer sviskegrøten til dessert.

Johanna Aaberge klappar for spelemannen som spelte etter middagen på Jostedal hotell

Johanna klapper for spelemannen som spilte etter middagen på Jostedal hotell.

Foto: Sondre Dalaker / NRKFoto: Sondre Dalaker / NRK

Praten er høyere rundt bordet enn på bussen. Ja visst har de fått vaksine fra Folkehelseinstituttet. Men denne vaksinen her må jo være minst like viktig for å stå imot koronapandemien, tenker jeg. En skikkelig dose selskap, oppvartning, litt bre-seing.

På veien hjem spør jeg Hildur og venninnen hvordan det går.

– Det er kjekt å kjøre buss, svarer de, og pludrer av sted.

Grethe og venninnen snakker om stedene som flyr forbi.

– Der nede ligger Hafslo. Her er det litt billigere å bo enn i Sogndal, sier hun.

Og Johanna? For henne har dagen vært «kjempe». Faktisk har det vært så fint at hun understreker det to ganger: «Kjempe, kjempe», når jeg spør. Hun har omsider vennet seg til å ha et NRK-team på slep.

Johanna Aaberge etter bussturen

Johanna synes dagen var "kjempe, kjempe". Det var flere andre på turen enige i.

Foto: Sondre Dalaker / NRKFoto: Sondre Dalaker / NRK

– Hva gleder du deg til fremover?

– At det skal bli forandring med besøk, svarer hun.

– Du håper det blir mer besøk?

– Ja, sier hun, og trekker ut a-en. Lenge.

På bussen roer summingen seg på vei inn i Sogndal sentrum.

– Det går fortere hjemover, sier en.

Det gjør alltid det.

Hei!

Takk for at du leser denne saken. Det er én av flere saker i prosjektet #Velkommentilbake, som handler om gjenåpningen av Norge.

Vi vil snakke med de som gleder seg og de som gruer seg, de som tar med seg noen lure triks fra nedstengingen og de som vil legge hele pandemien bak seg. Kanskje har vi alle noe å lære av hverandre, eller noen vi kan gi en hjelpende hånd?

Vi vil gjerne høre din historie.  

Kontakt oss på velkommentilbake@nrk.no