I dagligvarebutikken Coop Mega på Storosenteret i Oslo plukker Kathrine Bergstaa med seg et av de 55 brødslagene hun kan kjøpe der. I tillegg tar hun med hvetemel og gjær til boller og annen hjemmebakst. Brødet er kanskje den matvaren vi nordmenn tar aller mest for gitt.

I Norge dyrkes kornslagene bygg, havre, rug og hvete. De siste ti årene har kun 20 % av det kornet vi høster gått til menneskemat. Resten blir brukt som dyrefor.

Som forbrukere er det hveteprodukter vi vil ha mest av. I fjor var andelen hvete 82 prosent av kornet vi spiste, viser tall fra Landbruksdirektoratet. Men vi klarer ikke å dyrke nok hvete til å dekke behovet.

Lagrene som ble borte

NIBIO er et av Norges største forskningsinstitutt. Her jobber 700 ansatte med matsikkerhet og bærekraftig ressursforvaltning.

Krig kan tømme butikkhyllene

Plutselig har krig kommet tettere innpå oss. Det er brann midt i Europas matfat. Hva skjer hvis grensene stenges og kysten blokkeres? Svært mange av matvarene vi finner i butikkhyllene i dag vil da forsvinne. Kanskje må vi tilbake til et kosthold basert på grøt, fisk og poteter.

– Etter 3–6 måneder vil det være tomt for det meste. Da måtte vi lagt om. Det sier daglig leder i AgriAnalyse, Christian Anton Smedshaug. Han er for tiden i permisjon fra stillingen og har et vikariat som statssekretær for Senterpartiet i Klima- og miljødepartementet.

Smedshaug får følge av direktør Nils Vagstad i Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO:

– Våre samfunn er noen få måltid unna kaos. Og det er sånn, at når det gjelder matsikkerhet, så er vi nødt til å ta høyde for at det er sannsynlig at usannsynlige ting kan skje. Så viktig er matsikkerhet at den bør sidestilles med militær sikkerhet.

Tror mange hadde fått et lite sjokk

Kathrine Bergstaa er overrasket og synes det er skremmende at så lite av maten vi spiser er produsert her i landet:

– Jeg tror nok mange hadde fått et lite sjokk hvis de hadde sett hvor mye som hadde forsvunnet, sier Bergstaa når hun får vite hvor mye av maten hun kjøper som kommer fra utlandet.

Uten import måtte vi ganske snart si farvel til velkjente varer som kaffe, te, sukker, appelsinjuice, ris, mais, olivenolje og svært mye av frukt og grønt. Hva med svært viktige matvarer på norske bord, som kylling, laks, brød og mel? La oss se om de vil påvirkes av stengte grenser.

Frokost uten kaffe, juice – og brød?

I denne matvarebutikken i Oslo kan du velge mellom 10.000 forskjellige varer. Når Bergstaa tar handlerunden er det en selvfølge å kunne plukke fra utallige produkter som kommer fra utlandet. Men kan vi fortsette med det? Hva ville frokostbordet vært uten kaffe fra Brasil, uten appelsinjuice fra Spania. Og brød og rundstykker – kommer de egentlig fra Norge? Er ikke mye av melet importert?

Vi ville også fått problemer med dyrefôret. I dag brukes 80 % av det kornet vi dyrker til mat for husdyrene. Men de trenger mer. Derfor blir det importert store mengder soya og andre råvarer fra utlandet. Det blandes til kraftfôr, som trengs i produksjonen av både kyr, svin og kylling.

Den populære kyllingen

– En vesentlig del av økningen i kjøttforbruket i Norge er jo knyttet til kylling, sier Nils Vagstad i NIBIO.

– Det har jo nesten vært et forbrukerkrav at kyllingen skal være billigst mulig. Og aller helst minst like billig som på svenskegrensa.

Kyllingens lange reise fra utlandet

Norge har to store kyllingprodusenter. Nortura, som eies av bøndene og Norsk Kylling, som eies av matvarekjeden Rema 1000.

Nesten all norsk kyllingproduksjon starter utenfor landets grenser. Nortura henter sine egg fra Skottland via Sverige, mens Norsk Kylling ruger egg som har blitt avlet fra bestander i Frankrike.

Før eggene kommer til Norge, har man gjennom avl plukket vekk de dyrene som er syke eller har feil produksjonsegenskaper.

Problemer med innavl og sykdommer

De to største kyllingprodusentene importerer egg fra store bestander i utlandet for å unngå innavl og sykdommer.

Ved importstans vil ikke Norsk Kylling få inn egg til rugeriet sitt i Trøndelag. Dette vil få store konsekvenser for driften.

– Dersom grensen blir stengt, så har vi ikke avlsmateriale å produsere av.

Det sier Merethe Forseth, veterinær og fagsjef for dyrevelferd i Norsk Kylling.

-– Så dere kan ikke avle fram nye kyllinger fra de dyrene dere allerede har importert?

– Våre veterinærer sier det vil være krevende, sier Hilde Talseth, direktør for bærekraftig innovasjon i Norsk Kylling.

– Problemet kan over tid bli innavl og sykdommer. Men hadde grensene blitt stengt, så måtte vi jo tatt utgangspunkt i våre egne flokker, sier Talseth.

Nortura, som er den største aktøren i markedet, mener at de vil kunne opprettholde produksjonen basert på kyllingene de allerede har.

– I stedet for å hente rugeegg fra Sverige, kan vi bruke rugeegg fra våre egne flokker. Vi kan holde produksjonen i gang over en viss tid, sier Atle Løvland, veterinær og utviklingsdirektør i Nortura.

Han mener dette er en løsning som vil fungere fint i en beredskapssituasjon eller i en forsyningskrise.

... men hva med dyrefôret?

Likevel blir det ikke enkelt å fortsette kyllingproduksjonen. Ved stengte grenser mister vi ikke bare import av egg som norske kyllinger avles fra, men også viktige ingredienser til kraftfôret som blant andre kyllingene spiser

Én gang i måneden klapper et spesielt lasteskip til kai i Fredrikstad. Fordelt på fire lasterom ligger 30.000 tonn soyabønner som til slutt skal mette norske kyllinger, griser og kyr. Det meste av kjøttproduksjonen i Norge, og til dels også melkeproduksjonen, er helt avhengig av lasten fra Brasil.

Soyabønnene kvernes og ender til slutt opp som den viktigste proteinkilden i kraftfôret til norske husdyr.

Uten disse bønnene vil norsk kjøttproduksjon bli vesentlig redusert. Melkekyr vil gi mindre melk. Kyllinger og griser vil vokse saktere. Verpehøner vil verpe færre og mindre egg.

–Ved stengte grenser ville vi ikke fått inn nok fôr til kylling, gris, verpehøner og melkeku. Vi måtte kuttet i kjøttproduksjonen. Kylling og fjørfe vil ryke ganske kjapt. Det sier Christian Anton Smedshaug i AgriAnalyse, som driver med utredninger knyttet til landbruk og politikk. Utredningsselskapet eies av Norsk Landbrukssamvirke og Norges Bondelag.

Laks til folket – og til verden

Samme skjebne venter laksen om grensene stenges. Det er mye fisk som skal mettes.

Året 2020 var tidenes beste for norsk sjømat. Da eksporterte vi 1.3 millioner tonn laks for til sammen 81.4 milliarder kroner, viser tall fra Norges sjømatråd.

Fersk laksefilet er den fisken vi spiser mest av i Norge, dersom vi holder ferdigprodukter som fiskeboller og fiskekaker utenom. I 2020 spiste vi nærmere 17.000 tonn oppdrettslaks. Det viser beregninger utført av Norges sjømatråd.

90 prosent fôrimport

Men hva spiser laksen?

– Av de råvarene som vi bruker i laksefôret, så er mer enn 90 prosent av utenlandsk opprinnelse, sier Leif Kjetil Skjæveland. Han er bærekraftsansvarlig og samfunnskontakt i Skretting Norge.

– Det er mye fra EU, fra Sverige, det er fra Brasil, det er fra India, sågar også fra Russland. Så vi henter råstoffer fra hele verden, fra Island – og litt fra Norge.

Skretting er verdens største produsent av fôr til oppdrettsfisk. På Averøya på Nordmøre har de også Norges største fôrfabrikk. Men selv om lagrene kan se fulle ut, kan de fort gå tomme:

– Hvis vi plutselig ikke skulle få noen råvarer inn fra utlandet, så ville jo dette fôrlageret være tømt på noen uker.

– Vanskelig å forstå at vi ikke har kornlagre

I Norge har bøndene nå store problemer med å dekke skyhøye utgifter til strøm, drivstoff – og ikke minst til kunstgjødsel. Uten nok kunstgjødsel blir det også vanskeligere å kunne dyrke mer korn i her i landet.

Nils Vagstad i NIBIO mener det er vanskelig å forstå den politiske logikken bak at Norge ikke har lagring av korn for krisetider.

– Den viktigste beredskapen er selvsagt å sikre høy løpende produksjon på nasjonale ressurser og et levedyktig landbruk landet rundt. Men beredskapslagring vil være en viktig og relativt sett billig forsikring og buffer, mot kriser og akutte hendelser med potensielt store samfunnskonsekvenser.

– Etter min mening bør Norge ha minimum seks måneder beredskapslagring for både matkorn og fôrkorn. I tillegg bør vi ha et eget beredskapslager for såvarer, sier Vagstad

– Åpen for nye løsninger

I det siste har politikere både i regjering og opposisjon igjen begynt å snakke om behovet for kornlagre:

– Jeg er åpen for at vi kan ha diskusjoner om nye løsninger, sier tidligere statsminister Erna Solberg (Høyre).

– Den viktigste lagringen er at det er nok ute på gårdene til å kunne så på nytt igjen. Så vi må tenke litt desentralisert. I stedet for noen store lagre, som kan være sårbare både for lekkasje, for sabotasje, for andre ting – kan vi ha det mer desentralisert. Jeg registrerer jo at det er det landbruksministeren (fra Senterpartiet, red anm.) nå vil bruke.

Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) er usikker på om det var en god idé at Norge la ned alle beredskapslagre for matkorn i 2003.

– En av de første tingene vi satte i gang i regjering er jo å utrede om vi nå skal bygge opp beredskapen. Og ikke minst om vi skal se på kornlagrene.

– Ja, hva er din mening om det?

– Nei, det må vi se på. For det er ikke noen enkle spørsmål. Hvor skal dette lagres?

– Hva synes du?

– Hvem skal betale for det? Hvor mye skal vi ha på lager? Jeg synes det er mye som tilsier at vi i hvert fall skal vurdere det seriøst, sier næringsminister Vestre.

Beredskapslager for 30 000 innbyggere

Ansvaret for å sikre befolkningen tilgang på mat ligger hos Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet (LMD). Næringsminister Vestre er ikke bekymret for at vi ikke skal ha nok mat i Norge:

– Vi produserer for eksempel nok sjømat i Norge til at hver eneste nordmann kan spise en kilo fisk hver eneste dag. Og så har vi beredskapslagre.

I en e-post til Næringsdepartementet spør vi hva slags beredskapslagre av mat vi har i Norge.

«Disse lagrene tilsvarer kaloribehovet for om lag 30 000 personer i tre dager dersom de ikke har annen mat tilgjengelig,» står det i svaret fra departementet.

Lavest selvforsyning i verden

Næringsminister Vestre er opptatt av at det «ikke må skapes et inntrykk av at vi ikke produserer mat i Norge»:

– Vi er mer enn selvforsynte med det vi produserer selv av en lang rekke landbruksvarer og artikler, sier han.

Likevel importerer vi så mye mat at Norge har den laveste selvforsyningsgraden i hele verden, ifølge FNs organisasjon for mat og jordbruk (FAO).

Selvforsyningsgraden i Norge har alltid vært blant de laveste i verden, og ikke over 50 % de siste tiårene. I 2020 var den på 46 prosent. Fjerner vi tilgangen på importert kraftfôr, faller den til 40 prosent.

– Selvforsyningsgraden bør nok trappes noe opp, mener næringsminister Vestre.

– Men vi kan aldri produsere alt det vi trenger selv. Det er vi heller ikke tjent med.

– Et snaut kosthold

Innholdet i handlevognen til Kathrine Bergstaa ville blitt drastisk redusert dersom grensene stengte.

Vi mister morgenkaffen. Teen til kvelds. Vi mister muligheten til å bake med sukker og gjær.

Vi mister krydderet som gjør maten god og spennende. Vi får redusert tilgangen på kjøtt og melk. Vi mister etter hvert oppdrettslaksen. Vi mister det meste av frukt og bær, og halvparten av grønnsakene.

– Jeg tror vi kunne forsyne befolkningen i rimelig grad i opptil 3–6 måneder, så vil det begynne å bli veldig problematisk hvis vi ser for oss en fullstendig avsperring. Etter 3–6 måneder vil det meste være tomt. Da måtte vi lagt om, sier Christian Anton Smedshaug i AgriAnalyse.

– På hvilken måte måtte vi lagt om?

– For det første måtte vi fem-seksdoblet fiskespisingen. Vi måtte spist mer grøt, velling og ikke så avanserte brød. Vi måtte spist vesentlig mer rotfrukter og poteter. Mindre kjøtt og melk.

– Det hadde jo blitt et litt snaut kosthold særlig for unge og de i vekstfase, sier Smedshaug

Ett lyspunkt i dette dystre scenarioet er oppdrettslaksen. Ved stengte grenser ville vi ikke kunne eksportere fisken, men måtte spise den selv. Og den laksen som i dag svømmer rundt i norske oppdrettsmerder er nok til at alle nordmenn kan spise ett laksemåltid om dagen de neste tre årene. Men litt lei av laks kunne vi nok komme til å bli.

Denne reportasjen er et samarbeid mellom NRK og Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) ved Universitetet i Bergen.