Eventyreren som bar en hemmelighet

Som seiler og eventyrer er Mats Grimsæth (23) aldri redd, men når han kommer på land blir alt annerledes.

En vellykket naturfotograf, profilert seiler og suksessrik eventyrer.

23 år gamle Mats Grimsæth lever livet mange drømmer om.

Men bak filtrene på Instagram og rimet i skjegget bærer han en hemmelighet.

En trygg havn

– Jeg snakket aldri om det til noen, til slutt eksploderte alt.

Landskapet rundt Hvasser i Vestfold er badet i variasjoner av grått. Himmelen mørkegrå, vannet lysegrått. Den slush-aktige isen knaser mot baugen.

– Oh hoi, det er perfekt vind i dag! roper Mats mot de tomme, islagte svabergene som passerer.

Duringen stopper opp i det vinterkalde landskapet. Det blafrer i seil. Knaser av frosne tau som strammes.

– Ahhh. Det beste jeg vet er å skru av motoren.

Seige dønninger blir til bølger som bruser i hvitt.

– Fy faen, jeg må ha kamera.

I store vinterstøvler forflytter 23-åringen seg raskt til fremst i baugen for å fange de massive bølgene som slår innover Færder fyr i ti effektive minus grader.

Det er her han føler seg trygg. Skipperen som har seilt til Svalbard og Grønland på vinteren med ansvar for 14 mennesker. 23-åringen som allerede i tenårene gjorde seg bemerket som en dyktig naturfotograf.

Vippende fra side til side i Oslofjordens munning.

– En idé om at å gråte er å vise svakhet

Det har gått i ett for Mats Grimsæth siden 10. oktober 2018, verdensdagen for psykisk helse.

Dagen den tilsynelatende barske seileren sitter med tusen angst-sommerfugler i magen og trykker publiser på innlegget som forteller 15.000 følgere at den vellykkede naturfotografen, mange ser opp til, egentlig er veldig redd.

Mats Grimsæth

FRITT: Å bo på en båt og seile hvor man vil gir en enorm frihet, mener Mats Grimsæth. Selv har han bodd på havet i to år.

Foto: Mats Grimsæth

Redd for livet, redd for mennesker, redd for å være uten båten, kamera og filtrene på sosiale medier. Redd for å være på land uten noen rolle.

– Etter å ha skrevet om angsten, turte jeg ikke å se på mobilen på mange timer.

«Takk for at du forteller,» skrev mange. «Jeg kjenner meg igjen,» skrev flere. Det tikket inn hundrevis av meldinger fra unge som ville dele sine fortellinger om psykisk helse.

Siden har 23-åringen fortsatt å dele.

– Mange gutter er oppvokst med en idé om at hvis de gråter eller viser følelser, er det et tegn på svakhet. Det synes jeg er veldig synd.

Han har begynt å holde foredrag for ungdom, med én klar oppfordring til særlig unge gutter: «Snakk om hvordan du har det».

Men det koster å dele.

Seilbåten krenger hardt mot venstre.

– Nå økte vi åtte knop her, roper Mats.

– Har du opplevd noe negativt med å være åpen?

– Ja, det er mange som mener mye når jeg er åpen om psykisk helse. Jeg blir ofte kalt homo, som et skjellsord. Det er synd, det har jo ingen sammenheng. Du kan være like mye mann hvis du er tiltrukket av gutter og snakker om følelser, som meg som er tiltrukket av jenter og snakker om følelser.

Mats i vintervær

VINTER: Mats Grimsæth trives best på havet om vinteren. Da har han det for seg selv.

Foto: Truls Antonsen

Flere deprimerte gutter

2. november 2018 ligger Mats bøyd over en toalettskål. Han lukker øynene.
«Er det verdt det?» Å stå foran så mange og snakke om det innerste. Han tviholder rundt skåla. «Hvorfor sa jeg ja?»

Utenfor dørene venter en fullsatt sal. Det er aller første gang han skal snakke om klumpen i magen foran et publikum.

«Her sitter jeg. Jeg sitter fordi jeg ikke tør å stå foran 450 mennesker å si at jeg har angst. For første gang turte jeg i dag å si som bare Mats at jeg har angst for å møte mennesker når jeg ikke er i en rolle.»

– Jeg forteller om den tyngste delen av livet mitt, da jeg ikke hadde det bra i det hele tatt. Jeg forteller det for at flere skal se at det går an å være åpen, for at den ene personen i salen kanskje skal føle seg bedre.

Å seile i høststorm over Nord-Atlanteren, redde en brennende båt, eller seile om vinteren i arktisk farvann, er ikke noe problem.

Men på 17. mai-fest med venner klistrer klærne seg til kroppen av kaldsvette. Hjertet dunker altfor fort. Han vil bare løpe ut, bort.

Når jeg står med rifle på ryggen noen meter unna isbjørn, da har jeg kontroll. Men når jeg kommer i en forsamling med ukjente mennesker, kommer angsten snikende.

Mats Grimsæth, sitat og foto

I forbindelse med Stoltenberg-utvalgets rapport om kjønnsforskjeller i skolen har det vært mye fokus på at menn kommer dårlig ut i samfunnet.

Gutter og menn har gjennom tidene toppet både fengsel-, rus- og den dystre selvmordsstatistikken.

Gutter og psykisk helse:

Den nyeste Ungdata-undersøkelsen viser at:

Én av ti gutter på videregående svarer at de «er mye plaget av depressive symptomer.»

Tre av ti på ungdomsskolen sier at de «bekymrer seg mye for ting».

Jenter søker oftere hjelp enn gutter

I 2017 tok 593 mennesker livet sitt, 403 av dem var menn.

94 var under 24 år

Kilde: Ungdata 2018og FHI. (Foto: Mats Grimsæth)

Flere ungdom oppgir at de har mindre framtidsoptimisme og lavere skoletrivsel. Færre enn før tror de kommer til å leve et godt og lykkelig liv, oppsummerer forsker Anders Bakken, som står bak rapporten.

Psykologen i hvit frakk

I 2010 på Larvik ungdomsskole går alt i svart for Mats. En kompis kommer med en tullekommentar i skolegården, men det er én for mye. Det har allerede boblet inni han lenge.

14 år gamle Mats slår og slår. Kompisen går i bakken og Mats blir sendt til rektor.

– Det var så mange år jeg aldri snakket om hvordan jeg følte det. Jeg lo bare med når folk plaget meg. Jeg snakket aldri om at mamma og pappa skilte seg. Det var et evig jag om å passe inn.

Moren får vite at sønnen er utvist fra skolen på grunn av vold, og Mats får beskjed om at han skal til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

– «Hva er det for noe,» tenkte jeg. «Jeg skal ikke dit». Så fikk jeg høre ordet psykolog, og da frøs alt. Det eneste jeg forbandt med psykolog var at de kom i hvite frakker og låste deg inne på et rom, det hadde jeg sett på film. Jeg tenkte jeg var blitt gal. At alle kom til å synes jeg var en idiot.

14-åringen tråkker uvillig over dørterskelen til psykologen, som verken hadde hvit frakk eller låste ham inne.

– Jeg gikk noen ganger taus, gråt litt, og begynte til slutt å snakke høyt om hvordan jeg hadde det. Det føltes som om flere kilo gikk av skuldrene.

Mats

RIKTIG: Da Mats Grimsæth som frustrert tenåring begynte å ta bilder av naturen og seile, følte han for første gang mestring.

Foto: Truls Alnes Antonsen

«Kan jeg få en klem»

«Oi, oi, oi»

Mats Grimsæth kommer inn døren på Colosseum sal 1 i Oslo. Det er et nytt år og hans største foredrag hittil.

Han ser oppover rekkene der 880 seter begynner å fylles opp. Krymper seg. River hånden gjennom håret.

– Nerver, ja. Det hjelper ikke med så mye folk.

Han slenger fra seg allværsjakka, vipper av seg skoene og ser ut i mørket. Løper nervøst rundt på sokkelesten.

«Jeg har kjøpt popkorn,» roper en kompis fra første rad.
«Ikke sitt der, jeg kan ikke se på deg,» svarer Mats og forsvinner.

Han gjemmer seg bak noen søppelkasser skjult fra publikum. Med hodet i hendene, sittende på huk i mørket begynner redselen å bølge gjennom kroppen.

Mats med nerver

NERVER: Før Mats skal holde foredrag går alt i svart.

Foto: Truls Alnes Antonsen

Han prøver å svelge, men det kommer opp. Han løper ut. Brekker seg.

Løper tilbake til salen. Tar på seg en rolle og går tilsynelatende selvsikkert frem på scenen. Sier høyt og behersket:

Forrige gang satt jeg, nå står jeg.

Han ber alle lukke øynene, spør om de som har gått til psykolog kan rekke opp hånden.

– Åpne øynene, sier Mats.

To tredjedeler av salen har armen i lufta. De ser på hverandre.
Det er stille.

Hva tenker du om deg selv

REDD?: Mats stiller publikum spørsmål under foredragene sine for å få dem til å tenke.

Foto: Truls Alnes Antonsen

To dager senere er det en videregåendeskole i Arendal som står for tur.

«Du trenger ikke legge det ut på sosiale medier, men snakk med en venn eller venninne. Gi litt mer faen, og ta vare på deg selv,» avslutter Mats til applaus fra noen hundre tenåringer.

Etter foredraget går en gutt ned til ham.

– Det var veldig bra. Jeg ble skikkelig inspirert, sier han forsiktig. Stemmen skjelver.

En annen gutt nærmer seg også varsomt.

– Kan jeg få en klem, spør han.

Mats strekker ut armene. Gutten klamrer seg til ham. Kroppen rister forsiktig. Tårene renner nedover kinnene. Han gjemmer ansiktet i Mats sin skulder.

– Tusen takk for at du fortalte, hvisker gutten og løsner grepet.

Det er fredag. Ungdommene forlater salen ut i helgen.

Mats sitter alene igjen.

– Shit ass. At det kan bety så mye for en person, det har jeg aldri følt på før. At det kommer flere gutter enn jenter som vil snakke med meg etterpå, det er første gang.

Øynene fylles av vann, han snur seg vekk.

«Smellen»

Det er mørkt. Bare lyset fra hodelykten viser vei. Den harde skaren knaser under skoene.

Noen hundre meter fra øyen dupper seilbåten fra en bøye.

Han har fri, men snart er det duket for en ny runde med foredrag for ungdom, og en tur på hytta for å skrive bok – for å ha noe å pusle med, sier han kjekt.

Det var i naturen Mats fant roen som sint tenåring.

På havet føler jeg på en enorm frihet. Alle er velkomne på havet. Det er ikke Facebook-statuser eller speil i naturen.

Mats Grimsæth

– Der var det ingen som kunne stå over skulderen min og si at jeg ikke var bra nok, eller at jeg ikke hadde gjort nok lekser.

Men det var også i naturen alt raste for ikke så lenge siden.

Mats slukker hodelykten. Stjernehimmelen over Hvasser blinker.

En uke alene i Lofot-fjellene i desember skulle vise seg å ende som et skrik om hjelp. Selv kaller han det «smellen.»

På en tur besvimer Mats uten forvarsel og faller noen meter ned på en fjellhylle. Når han prøver å reise seg lystrer ikke kroppen. Det er kaldt. Han vet han ikke kan ligge der for lenge. Men ingenting vil røre seg.

Med store smerter klarer han til slutt å utløse nødpeileren som sender ut posisjon og nødsignal til nødetatene. 60 minutter senere kommer luftambulansen.

Han husker bare glimt. Lyden av et helikopter. Sin egen stemme som skriker mens han klamrer seg fast til ambulansepersonalet. Skrikene som varer og varer mens han blir holdt oppe av flere menn.

Mats er fysisk uskadd, men sterkt nedkjølt. Det tar ti dager før han får hvilepuls.

– Jeg er egentlig glad for at det skjedde. Jeg hadde jobbet for mye og for lenge uten pauser. Nå har jeg lært, sier han.

Lært å sette egne begrensninger, og at han ikke kan hjelpe andre hvis han ikke tar vare på seg selv.

– Jeg var lenge redd for å aldri passe inn.

Mats tar en pause, før han fortsetter:

– Jeg er fortsatt redd i sosiale settinger. Men nå vet jeg at jeg passer inn, at jeg har en plass.