Drømmen om en norsk ektemann ble marerittet

– Jeg ble med ham. Det var som om jeg var blind. Nesten som om jeg hadde kjøpt et lotterilodd. Jeg trodde jeg hadde vunnet et fint liv.

«Eva» drømte om et lykkelig familieliv et sted i verden der fremtiden var lys.

Ifølge UDI fikk rundt fire tusen utlendinger komme til Norge for å bo sammen med sin norske eller nordiske partner bare i fjor. Mange av dem får gode og stabile liv, men det gjelder ikke alle.

«Eva» har valgt å fortelle sin historie til NRK uten å stå frem med sin egentlige identitet.

– Jeg fikk hjelp av en venninne. Hun spurte om jeg ville ha en kjæreste fra Norge og hjalp meg med å legge ut bilde på internett.

«Eva» opplever at en nordmann hører fra seg. Raskt er han på frierføtter.

– Etter at vi hadde hatt kontakt i to til tre måneder kommer han på besøk. I løpet av en uke er vi forlovet, forteller hun på gebrokkent norsk.

• – Utenlandske kvinner holder ut volden for å bli i Norge

Døren lukkes

Nordmannen lokker med stort hus. Hun kan slutte og jobbe, for fra nå av skal han forsørge henne. Innen få måneder blir ekteskapet inngått og drømmen blir nesten til virkelighet.

Et nydelig landskap blir «Evas» første møte med Norge, men så snart hun er kommet inn i sitt nye hjem begynner marerittet.

Døren lukkes bak henne.

Hun opplever at hun ikke får ha kontakt med andre enn ektemannen.

– Den første måneden jeg kom til Norge hadde jeg ikke noe mat. Ingenting. Jeg sa til ham at jeg var sulten. Han sa til meg at jeg kunne drikke vann. Da drakk jeg vann og la meg med tårer.

Papirlappen

En vakker dag gir henne mot til å gå ut mens ektemannen er på jobb, men når hun åpner inngangsdøren faller en papirlapp ned på gulvet. Hun føler seg overvåket og kontrollert.

– Jeg blir sjokkert. Hva har jeg gjort? Hvorfor gjør han dette mot meg?

«Eva» legger lappen tilbake for at han ikke skal se at hun har vært på veg ut. Hun setter seg i stolen og stirrer på døren helt til han kommer hjem.

Dagene er lange og hun har mye tid til å dvele ved drømmen som brast.

Hjemmet hun er kommet til er sparsomt, og fjernt fra både drøm og løfter. Hun opplever at ektemannen bruker pengene på alkohol og at han ofte er full.

Etter hvert får hun likevel lov til å komme ut blant folk, men hun får ikke snakke med noen. Volden fra en sjalu ektemann blir verre.

– Han sparket inn døren på soverommet. Han begynte med døren først. Han prøvde å slik at det ikke kom blåmerker, men kastet meg på senga.

Flukten

Kvelertak, stygge ord og slag blir en stor del av hverdagen.

– Seksuelt var det veldig vanskelig for meg. Jeg måtte være med ham hele tiden. Han brukte kroppen min hele tiden.

«Eva» vet at hun må være i Norge i tre år for å få permanent oppholdstillatelse, men etter to år klarer hun ikke mer.

Hun har fått en telefon som hun bruker til å høre musikk og til å spille på, og noen ganger får hun ringt sin søster som bor et annet sted i Europa. Da får hun lettet hjertet på sitt eget språk.

Med hjelp fra søsteren legger hun på flukt.

– Jeg var dum som ikke skrudde av telefonen.

Gull og grønne skoger

Ektemannen sender meldinger. Løftene om gull og grønne skoger kommer tilbake. Hun hører at han lover å endre seg. At han skal gi henne all friheten hun trenger. Hun skal få ha venner. Han skal ikke kontrollere henne og være sjalu. Han vil så veldig gjerne at hun kommer tilbake.

– Da bestemte jeg meg for å reise tilbake til ham.

Alternativet var å vrake drømmen og dra tilbake til Thailand. Til ingenting.

Hun valgte å tro på ektemannen. For hvorfor skulle han trygle henne om en ny sjanse om han ikke mente det? Om ett år ville hun også få permanent bostedstillatelse i Norge.

– Da jeg kom tilbake fikk jeg lov til å gå på kjøpesenter én gang. Bare én gang uten ham.

«Eva» opplever at han blir mer kontrollerende og voldelig etter fluktforsøket.

Hun får etter hvert gå på norskkurs, men han leverer og henter henne på minuttet. Han skaffer henne også arbeid på et sted han kan ha full kontroll på henne.

– Hver gang jeg har pause kommer han. Når jeg skal på jobb og når jeg er ferdig er han på plass.

Han truer med å ta fra henne passet, men selv om hun skulle klare å rømme igjen, vet hun ikke lenger hvor. For hvem kan hjelpe henne?

– Gråt i to dager

Da «Eva» i høst ser bildet av en kvinne og hennes sønn flimre over fjernsynet får hun vite at thailandske Pimsiri Songngam og sønnen hennes er blitt skutt i hjemmet sitt i Kirkenes.

– Da jeg så den nyheten gråt jeg i to dager. Hvorfor kom de seg ikke ut? Kunne de ikke?

Etter tre år i Norge hadde den thailandske kvinnen fått opphold i Norge, men ifølge politiet var hun usikker på om det samme gjaldt for sønnen. Pimsiri Songngams norske ektemann har ikke erkjent straffskyld, men har innrømmet at han tok livet av de to.

– Jeg tenkte at hvis det var jeg som var i den situasjonen at jeg ikke kom meg ut, kanskje jeg også kunne ha blitt drept. Derfor var det tungt å høre. Veldig synd. Veldig trist, sier «Eva».

Etter mange år har hun selv klart å finne vegen ut av marerittet. Hun forteller at vendepunktet kom en kveld ektemannen igjen mishandlet henne.

– Jeg har bare ett liv

Hun får låst døren på soverommet og venter til han sovner full i sofaen på stua.

Da hvisker hun et hjelp i telefonen til politiet. De henter henne og hun får hjelp på krisesenteret.

«Eva» anmelder ektemannen, men saken blir henlagt på grunn av manglende bevis.

Nå har hun uansett lagt det vonde bak seg og har endelig funnet det gode og trygge familielivet hun drømte om, med en ny norsk mann.

– Fordi jeg tåler ikke mer vondt. Ikke mer. Jeg har jo bare ett liv. Nå går jeg ut i solen, i naturen. Ingen kontrollerer meg eller er sjalu. Jeg har fått mitt liv tilbake og kan leve som vanlige folk.