Han drepte i psykose. Bildet er anonymisert.

Sjokket etter psykosen

Det var først da han kom til seg selv at han skjønte han hadde drept et annet menneske.

Den unge mannen lå på en enkel madrass i et nakent rom. Først husket han lite. Men så kom minnene tilbake i bruddstykker. De nyeste først.

Politi. Blod. Et dødt menneske.

Angsten grep så hardt at han spydde. Han tenkte: «Har dette hendt? Er en person død?»

Så kom neste minne. Og neste, og neste. Hver gang kastet han opp.

Etter hvert gikk det opp for ham at hjernen hans hadde tenkt sprø tanker i månedsvis. Han hadde fått for seg at død smittet gjennom øyekontakt. At zombier var på vei for å ta over. Han hadde barrikadert døra for å stoppe dem.

Nå hadde legene tvunget i ham medisiner for å skyve bort slike tanker. Litt etter litt slapp psykosen taket. Etter noen uker forsto mannen to ting:

Det fantes ingen zombier. Det fantes bare en drapsmann.

Og det var han selv.

Han var så syk at han ble sendt til sykehus i stedet for i fengsel. Det er slik det norske systemet er for mange av de psykisk syke som begår drap.

Skulle han noen gang komme tilbake til samfunnet, måtte alle bli sikre på én ting:

At han ikke skulle drepe igjen.

Ordene ble til babbel

Mannen strekker frem albuen til en pandemi-hilsen. Han legger ikke skjul på at han er litt spent på å snakke om de mørkeste årene i livet.

Om man sitter i belter på en madrass på gulvet, har posttraumatisk stress, generell angst og er i dyp psykose. Hvordan skal man kunne fungere da? spør han retorisk.

Vi møtes på et hotell i en mellomstor by. Han vil ikke at vi skal skrive hvor. Heller ikke hvem han er eller hvor gammel han er.

For selv om en del venner kjenner historien hans, er det også mange i hans nye liv som ikke vet hva han har gjort. Og han forventer ikke at folk skal forstå.

NRK har lest dommene i saken og intervjuer ham fordi hans erfaringer viser en lite omtalt side av norsk retts- og helsevern. Alvorlig psykisk syke står bak nær halvparten av drapene i Norge, har en tidligere NRK-kartlegging vist. En ny gjennomgang av drap i Oslo viser det samme bildet.

Han forteller at før drapet hadde han en bra jobb. Han hadde gode evner som ble lagt merke til. Og mer innsatsvilje enn mange andre.

Kanskje var det viljen som gjorde at han jobbet for hardt. Legen kalte det utbrenthet og skrev ut sykemelding.

Det var da psykosene kom snikende uten at han forsto signalene. Irrasjonelle tanker som oftere og oftere skjøv vekk virkeligheten. Han fikk hjelp i psykiatrien, men problemene kom tilbake. Sterkere enn før.

Ordene hans ble forvandlet til babbel da han traff bekjente. Han yppet til bråk fordi han ville at noen skulle slå til ham.

Psykosene hadde kommet og gått i månedsvis da det grusomme skjedde. Da han tok en annens liv og snudde opp ned på sitt eget.

Da han lå på madrassen på det nakne sykehusrommet, virket veien til et normalt liv håpløst lang.

Legens mantra

Trening er bra for den psykiske helsen, sa legene. Men for mannen var det sorgen og angsten som tok all plassen. Han orket ikke å trene.

– La meg være, svarte han da de ansatte spurte.

De dro ham ut likevel. De dro ham med til måltidene også. Han kunne ikke bare sitte alene på rommet med tankene. Og de dro ham med til samtaler.

– Vet du hva som er verre enn én katastrofe? Det er to katastrofer, sa en lege.

Et mantra om at selv om et liv hadde gått tapt, så måtte ikke også hans liv gå til grunne. Deres jobb var å sørge for at han ikke forsvant ned i et hull.

Etter en stund ble han med på trening frivillig. Han fikk nye sprøyter som holdt psykosen unna. Og han satt time ut og time inn i samtaler. Han lærte om sin egen sykdom. Lærte å tolke kroppens signaler.

Legene merket fremskritt. De så at medisinene fungerte, men også at han kunne være sårbar for stress. Likevel mente de han var klar for å få noen timer fri.

Han skulle ut av sykehuset og på forelesning. Hvordan ville han reagere på det?

Møtet med folk

På studiestedet var det mennesker over alt. Han forsøkte å være den usynlige.

Utenpå virket han kanskje rolig, men inni var det et voldsomt stress.

Han lurte på om avisene skulle skrive noe. Eller om han plutselig skulle treffe noen som kjente ham igjen. Skulle han lyve hvis noen begynte å spørre?

For folk ville neppe forstå.

Han så at det var en logikk i at en krangel om penger eller et sjalusidrama kunne ende i vold. Eller at gjengmedlemmer kunne havne i et voldsomt oppgjør.

Hans psykotiske drap kunne ikke forstås og forklares slik. Det skjedde som en reaksjon på noe bare han hadde sett. Og nå som han var ute av psykosen, virket alt absurd også for ham.

Da de andre studentene dro hjem til sine hus og hybler, dro han tilbake til sykehuset.

Overlatt til andre

Det ble et slags dobbeltliv. Forelesninger og eksamener ute blant folk. Sprøyter med medisin, leger og psykologer etter at studiedagen var over.

Han ante ikke hvor lenge han måtte leve slik. Dommen til tvungent psykisk helsevern hadde ingen sluttdato.

På en måte var han oppe til vurdering hele tiden. Noen ganger føltes de små detaljene viktige. Hva om han var trøtt en morgen og ikke hilste? Hva ville de skrive i rapporten da?

Det holdt heller ikke å bare overbevise legene. I slike saker må også statsadvokaten og politiet være enige i at det er trygt å slippe ham fri.

Han er langt fra den eneste som har levd med en slik usikkerhet. For selv om de færreste psykisk syke er voldelige, rapporterer politiet at de oftere og oftere må rykke ut for å ta seg av alvorlig psykisk syke. I sin siste trusselvurdering uttrykte de bekymring for at det kan bli mer vold fremover.

De siste årene har nesten hver fjerde drapsperson i Norge blitt vurdert som utilregnelig og sluppet fengsel.

NRK forklarer

Hvorfor slipper mange drapspersoner fengsel?

Hva er utilregnelighet?

Loven sier at barn, sterkt utviklingshemmede eller folk med «sterkt avvikende sinnstilstand» ikke skal dømmes til fengsel. Psykose er et vanlig eksempel på det siste. 

 

Samtidig bør ikke farlige folk gå fri. Derfor kan retten dømme de utilregnelige til opphold og behandling i psykiatrien. Det kalles tvungent psykisk helsevern (TPH). 

Finnes det ingen unntak?

Dersom den tiltalte ble psykotisk fordi han eller hun ruset seg, kan retten dømme vedkommende til vanlig fengselsstraff.

Hvordan vet retten om personen var psykotisk? ­

Før og under en rettssak vil eksperter innen psykologi og psykiatri undersøke den tiltalte. Deres rapporter og uttalelser får ofte stor betydning når retten skal avgjøre.

Hvor lenge varer en dom til tvungent psykisk helsevern?

Mens de som dømmes til fengsel vet at straffen er for eksempel 14 år, har ikke de alvorligste dommene til TPH noen sluttdato. Noen blir værende livet ut, mens gjennomsnittstiden er mellom fem og seks år, opplyser enheten som koordinerer TPH.

Hvordan kommer man seg fri når det ikke er noen sluttdato?

Hvert tredje år er det ny rettssak der dommerne avgjør om tvungent psykisk helsevern skal fortsette. Men påtalemakten kan oppheve dommen også tidligere i samråd med helsepersonell. Det avgjørende er om de mener det fortsatt er en fare for at den dømte skal gjøre noe alvorlig galt. 

Er man på lukket avdeling hele tiden?

Ofte er den dømte på lukket psykiatrisk avdeling en stund. Men når psykosen er borte, får den dømte mer og mer frihet. Etter hvert får mange bo i egen leilighet. Helsevesenet har ansvaret både for behandlingen og for samfunnsvernet. 

Det blir flere og flere med slik dom på sykehusene. I løpet av et år er det nemlig flere som dømmes til tvungent psykisk helsevern enn som får dommen opphevet.

Det hadde gått flere år siden dommen da mannen vi prater med skulle få sin sak vurdert. Da måtte også legene svare på om de mente han var klar.

De hadde et stort ansvar.

Vanskelig avgjørelse

Legene så at han tålte å få fri for å dra på forelesning. Noen måneder etter at de mente han kunne være sårbar for stress, skrev de at han taklet psykisk stress på en god måte.

Mannen holdt avtaler, og han viste at han forsto sin egen sykdom. Derfor tok han også medisinene frivillig. Det var ingen tegn til nye psykoser eller mer vold.

I en rapport skrev legene at dersom han var medisinert, ville han ikke bli psykotisk igjen. Og da ville han heller ikke være farlig.

Faren oppsto hvis han sluttet med medisinene. Da kunne det samme skje igjen.

Men mannen sa han absolutt ikke ville slutte med medisinene. Og etter flere års behandling hadde både legene og statsadvokaten bestemt seg.

Han fikk frihet til å flytte i sin egen leilighet og klare seg på egen hånd.

Pasta i det fri

Den første dagen kokte han pasta og traktet kaffe. Så satte han seg ned ved kjøkkenbordet.

– Dette kjennes bra, tenkte han og så seg rundt i rommet.

– Nå er det over.

I starten var han fryktelig opptatt av å følge med på hvordan han selv reagerte på å være for seg selv. Han brukte alt han hadde lært om seg selv på sykehuset. Han fortsatte den fysiske treningen, tok medisinene og han leste bøker.

Dessuten skrev han ned ting han tenkte på. Å sette ord på diffuse tanker kunne også være en form for behandling.

Sakte, men sikkert aksepterte han hvordan livet var blitt. Og hvordan han kunne leve videre.

Han drepte i psykose. Bildet er anonymisert.

Ingen solskinnshistorie

2022 er både mørk og kald. Ved det runde bordet inne på hotellet sitter mannen og ser oss rett inn i øynene når han snakker.

Det har gått flere år siden hjernen var fylt av tanker om at døden smitter gjennom øyekontakt.

Han er ikke lenger redd for at psykosen skal komme tilbake.

– Tenker du at det var du som drepte, eller var en annen – en «psykose-deg»?

Han tenker et par sekunder før han svarer.

– Jeg har nok ikke stilt akkurat det spørsmålet. Men jeg vil si det slik: Jeg hadde ikke gjort det om jeg ikke var psykotisk. Jeg tror det er så enkelt. Det var en psykose.

Han vet han har kommet langt siden han lå på en madrass på sykehuset og spydde. Mange i hans situasjon bruker vesentlig lengre tid på å jobbe seg ut av psykosene og tilbake til friheten, viser nasjonale tall fra helsevesenet.

Likevel er han opptatt av én ting:

Hans vei hit må ikke framstilles som en solskinnshistorie.

En hensikt

Han tenker mest på familien til det uskyldige offeret. Han ber oss om ikke å glemme det når vi forteller denne historien.

Men føler han at han har fått gjort opp for seg når han ikke har vært i fengsel?

Igjen tenker mannen seg om.

– Jeg synes ikke det handler om å gjøre opp for seg når det var en sykdom. Der var ikke grunnlag for fengselsstraff, sier han.

Likevel er svaret på spørsmålet sammensatt. For han er glad han etter dommen fikk betale en økonomisk erstatning til de etterlatte. Han tenker også at dersom hans erfaring kan være til nytte, så kan han godt bidra. Derfor sa han «ja» da NRK ba om intervju.

Men det viktigste er jobben han har gjort over mange år. Hans sykdom utgjorde et stort problem for både ham selv og for samfunnet. Det har han jobbet med å løse.

Så kommer han tilbake til legen han snakket med på sykehuset like etter drapet. Han som sa at to katastrofer er verre enn én.

Mantraet hjalp ham til å være konstruktiv.

– Vi hadde et problem som var forårsaket av en sykdom. Det er mange mennesker, inkludert meg selv, som har jobbet for å gjøre noe med det problemet.

– Så innsatsen du har lagt ned for å bli frisk ...?

– Ja, akkurat det. Vi har løst et problem. Jeg opplever ikke at tvungent psykisk helsevern har vært en straff. Det har hatt en hensikt.

– Selvfølgelig er det tungt

Mens han var til behandling, levde vennene helt vanlige liv. Nå som det har gått noen år, har han forsonet seg med hvordan hans liv har blitt.

– Selvfølgelig er det mye tungt å leve med. Men samtidig føler jeg meg ikke som et offer. Jeg har ressurser og karrieremuligheter. Jeg har et rikt sosialt liv og lever det livet jeg vil leve.

Han tror ikke det er bare han som har opplevd at livet ikke ble helt som planlagt.

– Det viktigste er den jobben vi gjør med å lære av feil og ulykker og å rette opp etter disse. Da er det viktig hvordan vi bedømmer oss selv. Etter det gjenstår andres bedømming. Den må vi bare leve med.

Hei!

Så fint at du leste reportasjen min! Hvis du tenkte på noe underveis, så ta gjerne kontakt. Kom gjerne også med tips.  

Jeg skriver om mye forskjellig. Tidligere har jeg for eksempel dykket ned i hvordan atomforskerne i Halden jukset, intervjuet en mann som begikk drap i psykose og sjekket ut suksessoppskriften til en dansk skole for psykisk syke. Og så har jeg skrevet en laaang reportasje om Orderud-saken.