Som 14-åring flyktet afghanske Hamid alene til Norge.
Han så to muligheter: enten bli integrert eller stå utenfor.
Jonas Bayat Augestad
Ti år senere er han en av Finnøys største bygdepatrioter.
Men hva har det kostet?
Jonas Bayat Augestad

Den afghanske Askeladden

Den afghanske Askeladden – historien om Jonas Bayat Augestad

En vond lukt brer seg innover i bilen. Hamid kjenner ubehaget.

«Æsj, her lukter det kubæsj», sier han høyt.

Sjåføren velger å dra på smilebåndet.

«Det lukter ikke bæsj, det lukter penger», forklarer sjåføren.

Hamid forstår ingenting av det han sier, at kumøkk er det som får gresset til å vokse, som igjen gjør at bonden får masse penger av slaktet.

Så nikker Hamid rolig.

Han begynner å skjønne hva sjåføren mener, men det lukter fortsatt vondt.

Året er 2014, han er 18 år gammel, og de har kjørt igjennom den undersjøiske tunnelen fra Rennesøy til Finnøy utenfor Stavanger. Dette er den siste av mange reiser som har endret livet hans, gang på gang.

Plutselig ender Hamid opp her, i det lille norske distriktet, langt vekk fra familien og storbyen Ghazni i Afghanistan han er så vant til.

Han kjenner det kribler i magen, nervøs, men samtidig rolig. Uvitende om det som skal skje.

Hva skjer når en gutt fra Afghanistan flytter til et lite sted, og skal lære seg å leve et liv fjernt fra det han vokste opp med? Hvor sex før ekteskap og å drikke alkohol er dagligdags, ikke forbudt.

Hamid har hatt mange drømmer i livet. Den største siden han kom til Norge i 2011, har vært å få en ny familie. De andre norske barna han har vært med, har noen de kaller «mamma» og «pappa», de som kommer på fotballkamper og heier litt, klapper litt og skriker på dommeren som dømmer mot deres sønn eller datter.

Han har sett de norske kompisene bli trøstet når de blir skadet. Ingen trøstet Hamid.

Nå, flere år etter ankomsten til Norge, nærmer han seg sitt store håp, et norsk par som har tatt inn ham og en annen afghansk gutt.

En liten sving i et boligstrøk med mange eneboliger, tett i tett, med store fine hager. Husene her skuer utover i Boknafjorden og Hamid blir forelsket. Kjærlighet ved første blikk.

«Her vil jeg være for alltid», tenker han.

Han møter Klara og Kjell Augestad for første gang etter bilturen, to voksne mennesker som nå skal bidra til å gi Hamid den tryggheten han manglet i årevis.

Linn Christine Steinnes, Kjell Augestad, Klara Augestad og Jonas Bayat Augestad

Jonas Bayat Augestad (t.h) bruker mye tid sammen med de han kaller for mamma og pappa, Kjell Augestad (nummer to fra venstre) og Klara Augestad (nummer to fra høyre). Hans samboer Linn Christine Steinnes er alltid i nærheten.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Hamid hadde før han kom hit bodd på en institusjon for unge asylsøkere, med ansatte som rullerte på vakt.

Nå fikk han trygghet, ikke folk som forlot ham når skiftet var over.

Men det er ett spørsmål som mangler i møtet med Klara og Kjell. Han vil spørre, men er bitte litt usikker. Han vil gjerne ha noe som alle de norske vennene har, noe han selv har mistet.

«Kan jeg kalle dere for mamma og pappa?»

Over 20.000 afghanske flyktninger er i dag bosatt i Norge. Dette er historien til én av dem.

Det er juni 2021. Hamid (25) sitter på verandaen hjemme hos mamma og pappa på Finnøy. Mamma Klara har gjort klar kanelboller og kaffe, og pappa Kjell har gjort klar fotoalbumet.

– Jonas, roper mamma Klara fra innsiden av huset.

De fleste kjenner han nå som Jonas fra Finnøy, ikke Hamid fra Afghanistan. Det skjedde etter en skoleoppgave, der målet var å sikre seg en bedrift å komme på intervju til. Han sendte en rekke e-poster til bedrifter og fikk ingen svar.

Gruppen han jobbet med, reagerte på at Jonas ikke hadde gjort jobben sin godt nok, og en av guttene valgte å sende de samme e-postene i sitt eget navn – som var norsk.

Han fikk svar fra flere av de samme bedriftene som Hamid hadde sendt til.

– Nok var nok, tenkte Hamid.

Så tok han navnet Jonas Bayat Augestad.

Fosterforeldrene husker godt da han dukket opp i 2014.

– Han var så energisk og ville så mye at vi i starten ble helt satt ut. Det tok ikke lang tid før han kalte oss mamma og pappa, sier Klara Augestad.

Jonas husker litt, men ikke mye fra den tiden.

– Jeg var bare kjempeglad og hadde masse energi. Hvis de som ikke kjente meg, så meg, hadde de tenkt at jeg hadde ADHD.

Selve ankomsten til familien Augestad husker han veldig godt.

– Det var en slags rus jeg aldri hadde følt på, sier han entusiastisk.

Privatbilde

Noen flytter ut av redet til foreldrene i tenårene. Jonas flyttet inn.

Privatbilde

Å bygge snømenn ble en del av hverdagen til Jonas.

Privatbilde

Jonas Bayat Augestad sammen med pappa Kjell.

Tankene går tilbake til den tøffe veien frem til friheten i Norge, til livet i Afghanistan og flukten til Iran. I 2011 sa foreldrene farvel til 14-åringen. Han reiste hele veien frem til Norge, gjennom Tyrkia, Hellas, Italia og Sverige.

På svensk jord fikk han litt kjeks, frukt og en bussbillett til Oslo.

I Iran var livet bare kaos: lukten av eksos, lyden av frustrasjon og tanken på et liv det ikke var mulig å leve, et liv som bestod av jobb mens solen var oppe og søvn mens solen var nede.

Et hardt liv. Et tøft liv.

Der andre barn i mer privilegerte deler av verden tar skole for gitt, fikk Jonas så vidt fem år i bagasjen. Og de siste årene før han kom til Norge lagde han sko, klargjorde BH-er på en fabrikk og jobbet som sveiser.

Plutselig stod han her, på Judaberg, på Finnøy, i Rogaland og Norge, et lite sted med et par tusen innbyggere, et lite sted der han fikk ro.

Det er store kontraster.

Finnøy Judaberg utsikt Rogaland

Dette er hvordan utsikten ser ut fra hjemmet til mamma og pappa på Finnøy.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Utsikten ble han forelsket i. Det sa rett og slett bare «pang».

– Det var her jeg skulle jeg bo og leve videre, sier Jonas.

På et tidspunkt, som Jonas selv er usikker på, innså han at han måtte ta grep, helt frivillig og helt etter eget ønske.

Språket ble nøkkelen.

På mange måter lære å kjenne på følelsen av å være en del av Norge – eller, integrert, som det heter.

– Jeg startet med å se på tegnefilmer, hadde hele tiden med meg ark ute og skrev ned ord jeg hørte eller kom over, sier Jonas på kav Stavanger-dialekt.

På Finnøy ble han med på alt. Spilte fotball på A-laget, senere ungdomstrener, og deltidsjobb som brannkonstabel. Han sa ja til alt sosialt og opplevde at alle tok godt imot ham, uten at kulturforskjellene hadde noe å si.

Han har blitt beskrevet som en av Finnøys største bygdepatrioter.

Jonas Bayat Augestad kommer opprinnelig fra en muslimsk familie – og kulturen i hjemlandet bærer preg av religionen. Med seg til Norge hadde han mange muslimske verdier.

Ikke spise svin eller ikke drikke alkohol.

Jonas Bayat Augestad

Hvorfor ikke egentlig?

Jonas Bayat Augestad

Han smakte på svinekjøtt også.

Første gang han gjorde det var på skolen, da klassekameratene bestilte en stor pizza. De tenkte ikke på at Jonas var muslim.

Likevel begynte guttene å spise.

– Nam, poppet det ut fra den ene etter den andre.

Så stoppet det opp. De stoppet å tygge. En av guttene kom plutselig på at Jonas var muslim og ikke fikk lov til å spise det.

Men Jonas synes det var godt. For ham var det ikke lenger noe stress å spise svinekjøtt. Han tenkte at det allerede var for sent å angre, og at han kanskje kom til å havne i helvete uansett.

Han får bare havne til helvete, tenkte Jonas.

Muslimer tror de vil havne i helvete om de begår synder. Ikke bare av å spise svinekjøtt, men også flere ting, som det å ha sex før ekteskapet.

Slike ting ble normalt for Jonas etter hvert. Det ble også alkohol.

Brygger eget øl - flere ølflasker i boden hjemme

Jonas brygger sitt eget øl og har en kasse med hjemmebrygg i leiligheten.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Han fikk seg etnisk norske venner, venner som ikke var muslimer, og som hadde vokst opp i et hjem der alkohol var helt greit.

Jonas kjente på frykten av ikke å bli godtatt – om han tok et feil valg. Hadde han ikke drukket alkohol, hadde han kanskje ikke blitt invitert på vorspiel eller en kveld ute på byen.

Det var det han tenkte da, i hvert fall. Han kom liksom raskere inn i det helnorske miljøet.

I høy fart og med stor kraft gikk han imot det som egentlig var hans verdier. Selv den dag i dag føler han på kulturforskjellene, at han nærmest lever i en kløft av to kulturer. Det hele beskriver Jonas som en kjip følelse.

– Ser du på deg selv som norsk nå?

– Nei, ikke er jeg norsk og ikke er jeg afghansk. Jeg tar med meg det beste fra hver kultur.

For selv om livet har fått en ny start, har Jonas i dag en tung ryggsekk på seg. Det er mange tanker oppe i hodet og flere ubesvarte spørsmål.

Jonas Bayat Augestad
Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Tankene går egentlig først og fremst til hans søsken. Flere rømte fra det livet de ikke ville leve i Iran, der familien oppholdt seg som flyktninger.

Hans yngre bror og søster rømte også, men etter ham. Problemet nå er at han ikke vet hvor de er, hva som har skjedd med dem, eller om de lever.

Han tror bare at de er døde, begge to. Det smerter Jonas skikkelig. Enten så er de drept, kidnappet eller tatt som gisler. Kontakten ble brutt da de var på grensen mellom Iran og Tyrkia.

Det er ikke alltid så kjekt å være alene.

– Jeg prøver alltid å være opptatt med å finne på ting. Så fort jeg er alene, kjenner jeg på følsomheten rundt dette.

Tårekanalene begynner å fylle seg opp mens han prater. Han har fått den ene negative beskjeden etter den andre de siste årene.

Den verste beskjeden fikk han da begge hans biologiske foreldre døde for noen år siden. Men også uvissheten rundt hva som har skjedd med bror og søster.

Men han prøver å være opptatt, hele tiden.

«Haloooo, gi meg ballen.»
Jonas Bayat Augestad
Jonas får ballen, men bommer.

På fotballbanen får han være seg selv. Han slipper seg mer løs og terskelen for å skrike og være litt ufin er lav. Men det er liksom legitimt blant gjengen.

Særlig denne søndagen.

Jonas og hans afghanske venner i Stavanger gjør seg klare til å spille fotball, med fotballsko, men uten leggskinner. Ingen bryr seg om leggskinner, selv om det er røft.

Jonas Bayat Augestad i rød genser
Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

– Hva gjør dere i NRK her?

Spørsmålet ropes ut fra en litt eldre mann med en slitt, rød fotballdrakt på seg, og svaret kommer like fort tilbake.

– Vi er her for å følge Jonas.

– Hæ? Jonas?! Hahaha. Hamid, hva faen?

Mange synes navnebyttet var et modig valg – men ikke alle.

– Noen reagerer sterkt på det. Hvorfor jeg tok det valget? Noen spør om jeg er flau av å komme fra Afghanistan. Er du ikke stolt av hvor du kommer fra? Hvorfor byttet du navn?

Jonas Bayat Augestad
Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Det er delte meninger blant guttene han spiller fotball med denne søndagen.

– Det er ikke riktig. Vi skal være stolte av navnet mor og far har gitt oss fra vi ble født. Det er skam å bytte, sier én av medspillerne.

– Men er det ikke riktig at alle skal få velge selv?

– Jeg synes vi skal holde på navnet vårt, ikke spise svin eller drikke alkohol. Det er jo haram.

Haram brukes om så mye. Det betyr «forbudt» og stammer fra religionen Islam.

Jonas Bayat Augestad og hans venner.
– De sier jeg har blitt for norsk, eller at jeg har glemt hvor jeg kommer fra.

Det sitter litt langt inne for Jonas å fortelle om det store dilemmaet han går rundt med hver dag. Hvilken knapp skal han trykke på? Må han i det hele tatt trykke på en knapp?

Norsk.

Afghansk.

– Jeg føler meg utenfor. Jeg blir ikke akseptert fordi jeg har byttet navn. Jeg bor med en norsk familie. Jeg har samboer som er fra Norge. Jeg går til kirken når det er jul, spiser all slags mat, drikker.

Jonas Bayat Augestad
Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Han ser opp på himmelen.

– Så jeg er «uren» person for mange i det afghanske miljøet? spør han.

Det tøffeste har vært å snu alt dette til noe positivt. Han er ikke ferdig med snuoperasjonen, men i gang.

Den lilla øya utenfor Stavanger by, Finnøy, er stedet han har forelsket seg i. Naturen, lukten av kumøkk, og folkene.

Lokalsamfunnet og samboeren Linn Christine Steinnes det er de to tingene han bryr seg om.

Linn Christine er sykepleierstudent og er en modig og sterk kvinne som på mange måter har blitt med Jonas på den lange reisen.

Jonas Bayat Augestad og Linn Christine Steinnes
«Bak enhver vellykket mann står en sterk kvinne»
Linn Christine Steinnes og Jonas Bayat Augestad
Ordtaket har aldri passet bedre, sier Jonas om sin samboer.
Linn Christine Steinnes og Jonas Bayat Augestad
Håpet og drømmen er å etablere seg her på Finnøy. De vil ikke flytte vekk.

– Jeg er glad i henne. Hun er kjær, bryr seg om folk og kjenner øya godt. Hun har jo vokst opp her, sier Jonas mens han viser oss rundt i huset på Finnøy.

Planen er å kjøpe huset, som bestemoren til Linn Christine eide frem til hun døde for to år siden. Foreldrene hennes bor i nabohuset.

I mellomtiden bruker han tiden godt, litt gressklipping og annet som må fikses på for å holde eiendommen ved like.

Jonas Bayat Augestad klipper gresset med gressklipper
Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Jonas har historier som på mange måter «aldri» får en slutt.

Han får en klump i halsen hver gang han tenker på familien. Han savner foreldrene som døde. Han savner søsteren og broren som han ikke vet hvor er.

Historien om Jonas og Hamid vil alltid henge ved ham, en slags Hamid gjemt i Jonas-klær i et nytt land langt vekk fra der han egentlig har røtter.

Men røtter vokser vel også andre steder?

– Livet mitt er bra nå, men en del av meg blir aldri ferdig.

Jonas Bayat Augestad

Jonas er utdannet tømrer og fikser for tiden opp en kjeller i en leilighet han eier i Stavanger.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK
Jonas Bayat Augsestad leker med en ball

Han er fortsatt en habil fotballspiller med målteft.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK
Jonas Bayat Augestad

Han jobber frivillig med ungdommer i Stavanger sentrum og har nylig fått jobb som lærer.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK
Linn Christine Steinnes og Jonas Bayat Augestad

Men det er her på Finnøy han vil leve livet sammen med samboer Linn Christine.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK
Samboerparet Linn Christine Steinnes og Jonas Bayat Augestad

De to håper de kan slå seg til ro her, i huset til Linn Christines bestemor. Jonas vil at hans egne barn, en gang i fremtiden, skal få mulighet til å vokse opp på Finnøy. – Folk tar imot deg her. De er hyggelige, snille og det er trygt. Jeg vil vite hvem fotballtreneren er, hvem læreren er og ha kontroll på livet rundt meg. Det vil jeg at barna mine skal få oppleve også.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK