De unge som styrer landet

– Det første jeg gjør når jeg våkner etter valgnatten, er å sjekke mobilen. Jeg er valgt inn. Reaksjonen er at jeg går på badet og spyr. «Oh shit».

Tore Storehaug (26) har en lang valgkamp for KrF bak seg. Da han la seg sent på valgnatten, ga 12 stemmer ham forspranget som kunne gi ham fire år på Stortinget.

Men han trodde aldri at det faktisk skulle skje. Hva skulle han gjøre nå?

Yngre enn noen gang

Valget i fjor sendte rekordmange unge politikere til Stortinget. Og da flere eldre stortingspolitikere gikk inn i regjeringen, rykket flere yngre vararepresentanter opp.

I dag er 18 av 169 stortingspolitikere under 30 år. Tirsdag er de tilbake på jobb for fullt, når Stortinget settes etter sommeren.

Noen timer tidligere på morgenen har babycallen begynt å lyse.

Når stortingsmøtene ikke varer for lenge, lar hun pendlerleiligheten i Oslo stå tom for å få litt familietid. I dag er en slik dag, der Elise og Fredrik Bjørnebekk-Waagen sitter sammen rundt frokostbordet hjemme i Sarpsborg.

Mor skal på Stortinget, far skal levere i barnehagen, og først skal lille Thea stelles og få i seg noen brødbiter med prim.

Ettåringen ble født midt i valgkampen. Seks måneder senere ble Elise valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet. Mens andre politikere var ute til langt på natt, var hun innom to lokale valgvaker i løpet av to timer. Så var det tilbake til ammingen.

– Det er klart vi måtte gå noen ekstra runder før jeg sa ja. Det ble litt prinsippsak. Skal jeg si nei til å bli stortingsrepresentant, bare fordi jeg skulle bli mor? Hva ville det sagt om meg, og demokratiet jeg ønsker å delta i?

I forrige periode fikk både Fredrik og Elise noen dager som vararepresentanter på Stortinget. Nå har far trappet litt ned for å få mer tid med Thea.

– Kunne dere begge vært stortings­representanter nå?

Elise må tenke seg om.

– Det er jo de som får til det òg. Men da måtte vi nok flyttet til Oslo. Og så er det noe med livsfaser. Det er en stund til hun kan passe seg selv, sier Fredrik.

På Stortinget har hun blant annet jobbet for å få flertall for en times fysisk aktivitet i skolen, en sak hun var ordfører for. Hverdagen er travel, men paret mener de det har sine fordeler å ikke bo i Oslo.

– Å være stortings­representant kan være altoppslukende. Når jeg er her hjemme, er det et annet fokus. Jeg tror det gjør at jeg har litt lavere skuldre på Stortinget også. Politikk er viktig, men det er noen andre her som betyr mer.

– Det er hyggelig at du inviterte deg selv til stortingshybelen, sier Tore.

– Men det er en rar plass å være. Jeg gjør ingenting her. Jeg spiser alle måltider på Stortinget. Her har jeg knekkebrød og is. Det er ikke her det er mest schwung.

Han har kommet over sjokket fra valgnatten. Men ett år senere er leiligheten fortsatt sparsommelig innredet.

– En typisk dag på Stortinget er fra 8 til 20. Da er du litt lei. Jeg slenger meg på sofaen med iPaden, og så blir det Netflix til jeg ikke gidder mer. Så er det en ny dag.

Første dag på jobben gikk Tore på talerstolen og leverte sitt første forslag til Stortinget. Han reagerte på at nettleien, altså prisen man betaler for å få tilgang til strøm, er så ulik rundt om i landet. Forslaget fikk flertall, og nå må regjeringen finne en ny løsning.

Siden har dagene på Stortinget gått slag i slag. Ett år senere er han blant de mest omtalte stortingspolitikerne under 30 år.

Men han vil ikke alltid snakke om det.

– Noen ganger er det nesten litt pinlig å være stortings­representant. Jeg var på en festival før sommeren, og havnet i prat med en hyggelig trønder. Han spurte hva jeg drev med. «Ferdigutdannet lærer», svarte jeg. Det er ikke løgn, men ikke hele sannheten. Noen ganger orker du ikke den runden.

– Skaper det avstand?

– Ja. Helt riktig. Jeg vil bare være en del av gjengen, og være Tore.

Med litt mer rot ville den lille leiligheten i Oslo sentrum vært en typisk ungkarsbolig.

Men Tore er ikke ungkar. Og det er kanskje den viktigste grunnen til at han hadde blandede følelser da han ble valgt inn. For hjemme i Sogn og Fjordane bor kona Line, som han endelig hadde overtalt til å flytte fra Oslo.

Midt i jusstudiene meldte Emilie fra Hedmark seg på TV-serien Anno. Hun var yngst blant alle. Og vant.

– Hvis du reiser til et annet land, kan du google hvordan det er der. På Anno var det umulig. Jeg ante ikke hva jeg gikk til. Jeg tror vi kan lære mye av historien. Vi har det så veldig godt, og trenger å bli minnet på at vi ikke skal ta alt for gitt.

Anno er ikke den eneste muligheten Emilie har grepet. Rett etter studiene fikk hun jobb hos Elden, ett av landets mest kjente advokatkontorer. Der rakk hun så vidt å begynne, før Senterpartiet gjorde et brakvalg og hun endte opp på Stortinget.

Plutselig satt den nyutdannede juristen i stortingssalen og skulle endre grunnloven.

– Vi skulle stemme over om kongen skulle slutte å være hellig. Da følte jeg veldig på det. «Nå sitter vi her og endrer grunnloven». Det var stort og andektig. Men kongen er ikke hellig.

Helt fremst i stortingssalen henger et maleri av eidsvollmennene som signerer grunnloven i 1814. Mange av dem er unge – snittalderen var lavere enn dagens storting. Det er Mehls favorittbilde.

– Han foran der ser liksom ut på stortingssalen. Der er som om han sier «nå må dere gjøre jobben herfra». Grunnloven er jo hele rettsstaten og demokratiet vårt bygget på. Det å være en av dem som skal endre den, har jeg stor respekt for.

Middelaldrende menn

Mange av eidsvollmennene var unge, men etter hvert som tiden gikk, begynte alderen på stortingsrepresentantene å øke.

Trenden har snudd, og nå er Norge blant de landene i verden med flest stortingsrepresentanter under 30 år. Men fortsatt er det flest middelaldrende menn på tinget.

Stort sett blir de unge tatt godt imot og behandlet som likeverdige. Men ikke alltid.

– Helt i starten skulle jeg hilse på en annen representant, som har lang erfaring i politikken. Etter å ha fortalt om meg selv, spurte jeg hva han hadde gjort før. Han svarte «vet du ikke hvem jeg er? De fleste her vet hvem jeg er», sier Emilie.

– Men det er ikke ofte jeg støter på slike holdninger, legger hun til.

Tore husker spesielt en TV-sendt debatt der han følte at alderen jobbet mot ham. Ingen andre i studio var under 50. Og han skulle forsvare lavere promillegrense til sjøs.

– Jeg ble en sånn liten propp med gode intensjoner, men som måtte bli sint for å få noen til å høre etter. Jeg fikk lyst til å slå i bordet og si «ærlig talt». Hadde jeg vært Hans Fredrik Grøvan (64 år gammel KrF-kollega, journ.anm.), ville jeg ha klart den debatten bedre, sier han.

Den kvelden gikk han hjem fra NRKs lokaler på Marienlyst med bandet «Kvelertak» på hodetelefonene.

– Da var jeg frustrert. Så jeg gikk hjem, hørte på skikkelig tung rock, og så var jeg ferdig med det.

En usannsynlig valgseier

For to år siden giftet Tore seg med sin Line, som han møtte som student i Oslo. Hun er fra Kolbotn og ville helst bli i storbyen. Tore begynte å lengte hjem.

– Da hun fikk et jobbtilbud i Sogn og Fjordane, tenkte vi at vi prøver det. Planen var å være aktiv i valgkampen for partiet. Mest sannsynlig skulle jeg ikke komme inn.

Slik ble det altså ikke.

– Det var det et enormt paradoks. Dette hadde jeg drømt om, men nå hadde vi flyttet og skulle legge grunnlaget for et godt liv sammen. Det var tøft for Line også. Det var ikke slik hun hadde tenkt at denne høsten skulle bli. Men hun har tatt det skikkelig bra.

– Trodde du at du kunne bli valgt inn?

– Nei, nei, nei, nei, nei.

For å forstå hvor usannsynlig det var, og hvorfor han reagerte med oppkast da han faktisk ble valgt inn, må vi ta en kort leksjon:

• Hvis KrF i det hele tatt skulle ha sjans til å få en representant fra Storehaugs fylke, Sogn og Fjordane, måtte partiet få over fire prosent av stemmene i landet.
• De ble berget av 5.000 stemmer og fikk 4,2 prosent. Det sikret KrF fem såkalte utjevningsmandater.
• For at Storehaug skulle få én av disse fem plassene, måtte han gjøre det bedre enn KrF-ere i andre fylker.
• Samtidig måtte Sveinung Rotevatn (V), som han kjempet mot, gjøre det dårligere enn Venstre-folk i andre fylker.
• Til slutt var det 151 stemmer i Sogn og Fjordane som skilte Storehaug og Rotevatn.

Nå ringer Tore kona flere ganger om dagen, og besøker henne i helgene.

– Jeg har sagt at det ikke er bra for karakteren å bli stortingsrepresentant som 26-åring. Mine kompiser betaler boliglån og håndterer tidsklemma med familie og førstegangsjobb. Jeg blir redd for å bli litt bortskjemt, sier han.

Elise sto på andreplass da hun ble valgt inn. For Arbeiderpartiet i Østfold er det en trygg plass for å komme inn på Stortinget. Emilie var den første andrekandidaten fra Hedmark Senterparti som ble valgt inn på Stortinget siden 1993.

For Tore er sjansen for å bli gjenvalgt like liten som sist, dersom han stiller igjen om tre år.

– Da er det veldig stor sjanse for at jeg skal være vikarlærer. Jeg grugleder meg til det.