Da Utøya møtte Bataclan

– Jeg hadde tre barn, men Lola, min yngste, ble drept på Bataclan. Det forandret mitt liv for alltid, sier Georges Salines når han presenterer seg for de to nordmennene på den andre siden av bordet.

– Jeg dro til Bataclan med tre venner. Jeg var heldig, jeg kom derfra uten fysiske sår, sier Aurélia Gilbert.

– Jeg er en av dem som kom meg fra Utøya uten fysiske skader, jeg svømte til landsiden, sier Dag André Anderssen.

– Jeg heter Lisbeth Røyneland. Datteren min Synne var 18 år gammel, hun ble drept på Utøya.

Opplysninger som ville fått mange andre tilhørere til å sperre opp øynene og gi en klem i forferdet omsorg, blir møtt med et rolig nikk og et forståelsesfullt blikk. De vet så altfor godt hva som ligger bak det korte resymeet.

I et grått og nakent møterom, i lokaler som Paris kommune har stilt til rådighet, møter en mor som har mistet datteren sin en far som har opplevd det samme. To som flyktet fra drap og henrettelser kan nikke gjenkjennende til det den andre har å fortelle.

Smerte, angst, fortvilelse, redsel og sorg, de fire som sitter her har kjent på alle følelsene, de har snakket om det så mange ganger, nå snakker de om hvordan de skal finne veien videre og hvordan de kan hjelpe andre med det samme.

Henrettelser, panikk og flukt

For snart fem år siden ble 69 mennesker drept på Utøya. En mann skjøt, mens de som var på AUF-leiren rømte i panikk. De gjemte seg og de så andre mennesker bli henrettet.

I november i fjor angrep terrorister den franske hovedstaden. Selvmordsbombere sprengte seg i luften ved en fotballstadion, angrepsmenn skjøt på helgeglade mennesker som satt på fortauskafeene og til konsertlokalet Bataclan kom tre menn med automatvåpen. Som på Utøya skjøt de for å drepe. Som på Utøya henrettet de systematisk. Som på Utøya rømte folk i panikk og som på den lille øya i Tyrifjorden gjemte vettskremte mennesker seg så godt de kunne.

Og som i Norge skal Frankrike gjennom en rettssak. Mens de de andre gjerningsmennene sprengte seg eller ble skutt, sitter Salah Abdeslam nå fengslet i Frankrike, mistenkt for å ha trukket seg i siste liten fra angrepet ved Stade de France og tiltalt for å deltatt i planlegging og praktiske forberedelser til angrepet.

NRKs reporter så de mange fellestrekkene og tok kontakt med begge støttegruppene. Ville de møtes? Fra begge gruppene kom et unisont «oui» og slik havnet vi her i den franske hovedstaden en varm og solrik forsommerdag.

Anbefaler kameratstøtte

• Hvordan får dere tak i de som burde få hjelp av dere?
• Får dere advokathjelp?
• Hvordan er det med finansieringen?

Spørsmålene flyr over bordet der de fire sitter med litt vann og juice og noen tørre kjeks.

– Jeg er sikker på at det er mange av deres medlemmer som akkurat nå strever med konsentrasjon, sinne, irritasjon og skyld. At de mangler energi, sier Dag.

Han forteller at han greide seg greit på jobb etter angrepet, men at han var helt utslitt når han kom hjem om ettermiddagen.

– Når jeg ser tilbake ser jeg mailer jeg har skrevet. Det er ting jeg har gjort og jeg kan ikke huske å ha skrevet de ordene, alt er fullstendig borte fra minnet, sier han.

Både Dag og Lisbeth anbefaler franskmennene å organisere samlinger så medlemmene deres får snakket med hverandre, de mener de berørte ikke alltid trenger profesjonell hjelp av en psykiater eller psykolog.

– Min erfaring er at det er enklere å snakke med noen som har opplevd noe lignende. De militære kaller det kameratstøtte. Det er bra med leger og sykepleiere, men noen ganger kan det være godt å slippe å bli analysert, smiler Dag.

Lisbeth er opptatt av om franskmennene har fått tak folk som trenger hjelp. Aurélia svarer at det sikkert er mange flere som burde vært fanget opp. Bare på Bataclan var det over tusen mennesker, mens de foreløpig er 500 medlemmer i organisasjonen.

– Vi opplevde at det var mange som sa nei takk til hjelp når vi ringte dem opp etter angrepet, de følte ikke at de trengte det da. Men det er viktig å ringe tilbake senere og spørre dem igjen. Den viktigste oppgaven vi har hatt disse fem årene er å prøve å sørge for at folk får hjelp, sier hun.

Kaos og fortvilt leting

De fire har opplevd mange av de samme vanskelighetene. Etter begge angrepene var situasjonen kaotisk og uoversiktlig.

Familier måtte ringe rundt i jakten på sine kjære og gi de samme opplysningene igjen og igjen og igjen, sier Aurélia og nordmennene svarer i kor at det var slik i Norge også.

Georges forteller at da han til slutt kom gjennom på krisenummeret som ble opprettet, var alt han fikk en liste med telefonnumre til forskjellige sykehus i Paris.

– Vi ringte og ringte i flere timer. Til slutt tok vi bilen og kjørte rundt til de forskjellige sykehusene. Vi lette etter henne i nesten 18 timer før vi fant ut sannheten. Det var en veldig lang natt og dag, den verste i mitt liv, sier han.

Lisbeth forteller at hun også lette fortvilet etter sin datter. Sykehusene viste til taushetsplikten og ville ikke svare på om hun var innlagt hos dem. Etter flere dager avla hun en DNA-analyse som ga henne det vondeste svaret.

Byråkratiet man må forholde seg til midt oppi sorgen er også noe de alle kjenner godt til.

– For én person kan det være mange hundre papirer å forholde seg til, man må søke her og der, vi elsker papirer i Frankrike, ler Aurélia lett ironisk.

– Slik er det i Norge også. Og det kan føles som om man skal klatre over Mount Everest når det er så mange papirer som skal fylles ut, sukker Dag.

Internasjonal samarbeid?

Mens diskusjonen flyter livlig og luften i det lille rommet blir tettere, blir de fire enige om at denne erfaringsutvekslingen er nyttig. De lufter muligheten for et mer formelt samarbeid.

– Vi har diskutert en mer global organisasjon. Jo mer vi samarbeider internasjonalt, jo bedre. Det vil være nyttig å kunne dele denne kunnskapen, sier Aurélia.

Lisbeth sier det viktig å ta vare på denne erfaringen de har fått.

– Den kan brukes til noe positivt og den kan brukes hvis noe forferdelig skjer igjen. Dessuten er dette arbeidet en god helingsprosess, det er min erfaring, sier hun.

Når samtalen er over, drar de besøkende videre til Bataclan, men dit vil ikke Aurélia være med.

Aurélias historie

Den fredagskvelden alt skjedde var hun på byen sammen med en venninne, en kamerat og hans 19 år gamle datter. Da terroristene kom, visste hun med en gang at det ikke var kinaputter hun hørte.

– Jeg ropte «kom dere ned, ned, ned!» Deretter så jeg menn med automatvåpen som nærmet seg og hørte folk skrike i frykt og smerte, sier hun.

Da de tre mennene tok en pause for å lade om, krøp hun og mange andre mot en sidedør som ledet ut til en baktrapp.

– Jeg kjente lukten av krutt og blod, men sa til meg selv «du er ung, du har to barn, du skal bli like gammel som besteforeldrene dine, du skal ikke dø».

I baktrappen var de til slutt så mange som 60 personer. Bare en tynn, liten dør var mellom dem og blodbadet. De flyttet de yngste og de sårede lengst vekk fra døra. Så ventet de.

– Etter en stund ble det stille. Men så hørt vi: «Pang. Pang. Pang.» Da skjønte jeg at de var i ferd med å drepe én etter én.

Aurélia sms'et med mannen sin og fikk vite at politiet var på vei. Etter lang tid kom de dem til slutt til unnsetning, men på veien ut måtte de gå gjennom konsertlokalet.

– Politiet sa at vi skulle holde den ene hånden for øynene våre og ikke se ned. Men jeg måtte leie 19-åringen og en annen ung jente. Det jeg så der er noe man ikke skal være nødt til å se, sier hun.

Ute i bakgården til Bataclan måtte de vente flere timer før stedet var klarert. Naboene som bodde rundt kom med te og litt mat til dem. Først ved tre-firetiden på morgenen kom Aurélia seg hjem og fikk klemt mannen sin og de to døtrene.

• Les også: Disse døde på Bataclan

Vil ikke til Bataclan

– For meg er Bataclan et sørgested og jeg er ikke klar til å se det igjen. Selv ikke med venner, for vi er venner nå, sier hun forklarende til de norske gjestene.

Aurélia sier hun heller vil tilbake til utestedet når det er tatt i bruk igjen.

– Jeg vil se det som et levende sted. Det er det jeg ønsker for landet og byen min: At det skal være levende, at folk skal være glade og ha det morsomt sammen, slik det var før.

De andre tar farvel med henne og nordmennene gir de to franske hver sin rose av metall.

– Rosene er blitt vårt symbol og vi har dem med hit som et tegn på at vi bryr oss, sier Lisbeth.

Aurélia takker og sier hun tror datteren til Lisbeth ville vært stolt av den jobben hun gjør. Så utveksles en blanding av norske klemmer og franske kyss på kinnet sammen med flere forsikringer om at de skal holde kontakten.

Ønsker et minnesmerke

Ved konsertlokalet der 90 mennesker ble drept blir det fremdeles lagt ned blomster og lys. Stedet er stengt og under ombygging. Vi ser flere folk som stanser opp foran den sperrede inngangen. Noen tar et bilde.

– Det er andre steder i Paris som minner meg mer om datteren min, sier Georges.

Han sier han er enig med den norske støttegruppen i at de overlevende og etterlatte trenger et minnesmerke.

– Folk kan ikke fortsette å komme hit med blomster. Vi trenger et annet sted å minnes dem vi har mistet, sier han før vi tar farvel.

Så er de to nordmennene tilbake på en benk i en liten park utenfor konsertlokalet på den franske bulevarden.

– Du kan liksom ikke forestille deg at noe grusomt kunne skje her. Det er litt uvirkelig. Litt sånn som på Utøya, sier Dag ettertenksomt.

Han sier dagen har vist ham hvor viktig det er å etablere støttegrupper, og møtet har bekreftet at de valgene den norske gruppen har tatt har vært riktige.

– Jeg var redd møtet skulle bli veldig emosjonelt, men det ble fort sånn «støttegruppe-aktig». Det er som om noen slår inn når vi møtes. Man skjønner hverandre instinktivt og da kan man være veldig åpne med hverandre. Det var veldig fint, avslutter Lisbeth.