Då flaumen kom heim
Som utanriksmedarbeidar i NRK har eg dekka alle slags naturkatastrofar, men ingenting budde meg på det synet som møtte meg da eg kom heim til Utvik etter flaumen.
Sidan eg var liten, har foreldra mine snakka om da Bruland brann i 1735, det var førre gang ei naturkatastrofe råka grenda, som ligg 300 meter frå sentrum av Utvik.
Lite ante eg, da eg var på veg på arbeid her i Oslo, at ei ny katastrofe var på veg.
Mor mi ringde meg og sa ho var heilt rådlaus. Som ein kan sjå på fotografiet over, så rann ei ny elv gjennom tunet, straumen og vatnet var vekk.
Ho fortalde at det var eit djevelsk torever ute. Ho fekk ti tyske turistar ramlande inn, som så vidt hadde klart å berge seg ut av hytta si. Og ein dyvåt nabo som i siste liten redda seg ut av heimen sin, som no skal bli kondemnert.
Det var som ein skrekkfilm, fekk eg vite. Brulandselva vaks og vaks, så forsvann den. Like etter kom vatnet skyljande ned over huset hundre meter frå der elva vanlegvis går.
Krise som jobb
Da forstod eg at det er berre var å kaste seg i bilen og køyre heimover, for å hjelpe til.
Det er kanskje karma. Eg har laga alt for mange reportasjar om vulkanutbrot, jordskjelv og flaum. Eller krig, revolusjon og sosial naud. No var det min tur til å kjenne korleis det er å bli råka personleg.
- LES: Møt kongen av kloakken i Romania
- LES: Slik skal politiet i Albania knekke cannabismafiaen
- LES: NRKs journalist måtte flykte fra flammene
- LES: Søv under open himmel for å verje sauen mot ulv
Brua inn til bygda var feid vekk, så eg måtte vente på haik med båt.
Medan eg venta, møtte eg på ein gammal kollega frå Dagsnytt. Ho var reporter for VG, og lurte på om eg var send av NRK. Nei, måtte eg innrømme, eg var vel i ei anna rolla akkurat no.
Det var nesten som eg venta på det utslitne spørsmålet: – Kva føler du no?
Den vesle bygda Utvik var plutseleg blitt nasjonale nyheiter, og det vi alle journalistar er på jakt etter, er eit «case», altså ein råka person som fortel om kor triste dei er.
Naboen hjelpte til med gravemaskin
Da eg kom heim, såg eg heilt ubeskrivelege øydeleggingar. Over tusen kubikk matjord vaska ut i fjorden, knuste naust og to djupe krater midt på tunet.
Ingen kan nokosinne hugse at dei to elvene Storelva og Brulandselva hadde gjort så mykje skade, og i Utvik har det budd folk i minst tusen år.
Mor mi fortel at ho i det verste toreveret ringde alle naudnummera. Men dei kunne ikkje gje nokre gode råd.
Garden var dobbelt isolert, først ved at bruene til bygda var øydelagde, så ved at alle vegane inn til garden var vaska vekk.
Og kven var det som kom til unnsetning?
Det frivillige brannvesenet i Utvik. Altså, kjentfolk.
Og minutt før både stabbur og kårbustad reiste på fjorden, kom ein nabo til med gravemaskin og hjelpte far min med å grave ei veit som leda vatnet vekk.
Han gjorde dette på eige initiativ, for han hadde sett kva som var i ferd med å skje.
Vi skal jo ringe naudnummer når noko skjer, men når det kjem ein så stor flaum, er det meir nyttig å ringe naboen, han du veit, som har gravemaskin.
Og er du heldig og bur i Utvik, kjem han av seg sjølv.
Etter ei høgst uoffisiell teljing, vart det konkludert med at Utvik har 20 gravemaskiner.
Dei var i sving umiddelbart, og truleg var det fleire bygdefolk som risikerte livet for å hjelpe naboen.
Den levande bygda Utvik
Utvik, slik eg hugsar bygda på 80-talet, var ein trygg stad å vekse opp.
Vi hadde tre daglegvarebutikkar, postkontor og skule heilt fram til sjette klasse. Etter det vart vi sendt ut i den store verda, det vil sei først til Innvik, så til Olden, og så var det
gymnas i «storbyane» Stryn og Sandane.
Det var der vi for første gang opplevde det litt skumle storsamfunnet.
Utvik var framleis ein slags versjon av «Med hjarte på rette staden», med ei god blanding av fargerike folk.
Møtepunktet var hjå kjøpmannen Sofus. Trottig kom han med rullator og opna butikken sju dagar i veka.
Med blå frakk ekspederte han sjokolade frå eit skåp han hadde hatt sidan før krigen.
Framfor disken stod ein stol, der ein kunne sette seg ned og slå av ein prat, for å bli oppdatert på det som føregjekk i bygda.
Dei gule vestane
For to år sidan såg eg det i Göteborg, etter eit gjengoppgjer.
Fleire personar hadde blitt skotne med kalasjnikov i drabantbyen Biskopsgården.
Det var tydelege at det var dei kriminelle, ikkje politiet som bestemte der.
Kva er det da styresmaktene gjer for vise media at dei har kontroll? Dei sender ut personar kledde i gule vestar med den trygge logoen til Göteborg kommune.
I Utvik fekk vi også besøk av ei lang rekke gule vestar med logo.
Forsikringsfolk, byråkratar og andre myndigheitsfolk som hadde ei større eller mindre roller i dette puslespelet av overlappande ansvarsområde.
Samtidig spylte ein Utvik-bonde seks tusen liter mjølk i møkkakjellaren. Han var ein av dei få med vegsamband, men meieriet hadde ikkje fått med seg det i kaoset som råda dei første dagane.
Dugnad og samarbeid
Eg hugsar eg besøkte ein flaumråka bosnisk familie for nokre år tilbake. Ein heil kanton
var lagt under vatn. Avlingane var øydelagde.
Familien sat i hagen og grilla den siste grisen sin. Dei rekna med å svelte til vinteren.
Vi slepp å svelte i Noreg etter ei naturkatastrofe, og vi får god hjelp når dei store og komplekse direktorata endeleg har summa seg.
Og i motsetnad til Bosnia der folk går å skular på kvarandre etter krigen, så har vi utvikarar stor solidaritet med kvarandre.
Leiaren i Vikane Røde Kors, Jarle Aaberg, kalla folk ut på dugnad, og det kom folk frå heile kommunen for å hjelpe til.
Ein forsikringsmann frå Bergen sa tørt: – Dette hadde ikkje skjedd alle stadar.
Med 17 menn og kvinner med spade i handa og trillebår, vart det fort reint rundt tunet.
Og da blir det også lettare oppe i hovudet til dei som har fått garden øydelagd.
Stemninga minna litt om gamle dagar, da det framleis var drengar og terner på garden.
Da det framleis var verdifullt å ta kantslåtten med ljå, for å berge inn så mange grasstrå som mogeleg. Kvifor sløse?
Før åt arbeidsfolket rømmegraut, med spekemat og flatbrød.
Dugnadsdrengane anno 2017 fekk påsmurde bagettar med Røde Kors.
Inne i sentrum haldt kafevert Claus Hermansen nærast døgnope. Kafeen vart eit slags ad hoc senter for krisepsykiatri.
– Her gjev vi folk mat, og stablar dei på beina igjen, sa Claus til journalistane.
Alle vil hugse sommaren 2017
Den bosniske forfattaren og nobelprisvinnar i litteratur, Ivo Andric, skriv i boka «Brua over Drina», at flaum var med på å sveise saman eit lokalsamfunn.
– Kvar 20–30 år kjem «den store flaumen», som knyt den generasjonen psykologisk saman, og den blir stor inspirasjon for historieforteljarane.
Slik vil også Utvik kome styrka ut av flaumen.
Så kva sit eg igjen med etter to veker som «flaumoffer»?
To ting:
For det første, har eg lært at ein kan få gjort særs mykje med ei gravemaskin, kran og litt dynamitt.
For det andre at dei ein kan stole mest på, er seg sjølv og sine naboar i dei mest kritiske timane når krisa råkar.