Har du blodsugere i sengen?

Det knaser på det islagte tunet da den grå Volkswagen Caddyen svinger inn fra hovedveien. Bilen har ingen logo. Ingen navn eller telefonnummer. Den er helt anonym. Naboene trenger ikke vite. Jungeltelegrafen går fort på små steder. Men familien har hatt et problem. Et problem som for mange er fylt med skam. Men et problem stadig flere nordmenn får. Og det er derfor Tor Iljar, som han heter, har parkert utenfor det toetasjes hvitmalte huset et sted på Østlandet.

Spor etter dyr

Med bestemte spark kakker han bort snøen fra skoene mot det øverste trappetrinnet foran inngangsdøren og går inn. Vi passerer stuen, som en eiendomsmegler ville beskrevet som "stor, lys og luftig", og fortsetter opp i andre etasje. Det er her soverommene er. Og det er der det er interessant å se hva som skjuler seg. Med bestemte bevegelser endevender Iljar sengetøy og madrasser.
– Hva er det du ser etter?
– Svarte prikker. Rett og slett spor etter dyr.

Her bor insektene

På en grønn dør i Folkehelseinstitutets lokaler i Oslo henger det et hvitt ark med varseltrekant og teksten «Her bor insektene». Og en påminnelse om at ingen har adgang. Men den påminnelsen gjelder ikke Bjørn Arne Rukke, forsker ved Folkehelseinstituttet. Han har viet sitt liv til innsekter generelt og veggedyr spesielt. "Dr. Insekt" som han, litt humoristisk, bruker som tittel på døren, viser oss inn i laboratoriet.

En femdobling

De færreste av oss har sett et veggedyr. Ikke bare fordi de er små. Bare noen millimeter lange. Innsektene var ganske vanlige i Norge til omkring 1950 da nymotens innsektsmiddel fikk så godt som utryddet dem. Nå er de tilbake. Og immune mot vanlig insektsspray.

– Siden 2007 har vi sett en femdobling i antall veggedyrutryddelser i Norge. Det skyldes dels resistensen mot innsektsmiddel, men trolig er hovedårsaken at vi reiser mye mer og får med oss veggdyrene hjem i kofferter og klær, forklarer forskeren mens han åpner lokket på en liten beholder med veggedyr. Det må skje med forsiktighet. Hvis noen av innsektene klarer å rømme, kan plutselig alle ansatte ha veggedyr i hjemmene sine.

Angrep toåring

Mette Berg vil ikke møte oss hjemme. Ikke fordi det er veggedyr der. De er borte.

– Vi trodde først at det kunne være muggsopp. Da det ble klart for oss at det var veggedyr... Hun tar en liten pause. Man ser at hun tenker tilbake.

– Jeg ble litt matt og tom. Og overrasket. Jeg hadde ikke forestilt meg at vi skulle få det, sier hun stille. Det var på datteren hun oppdaget det først. Toåringen våknet en morgen med utslett etter stikk på føtter, hals, nakke, hender og ansikt.

– Det var stikk alle steder som ikke var dekt av pyjamasen. Jeg var sikker på at hun hadde fått allergi. Under sengen fant vi et veggedyrrede, og da var det bare å ringe skadedyrkontrollen.

Skam!

Alle kan få veggedyr. De skiller ikke på Kong Salomon og Jørgen Hattemaker. De bryr seg ikke om hjemmet er skinnende rent eller en svinesti. Langt de fleste som får veggedyr i Norge har tatt det med fra reiser i utlandet. I USA, for eksempel, er veggedyr, eller "Bed Bugs" svært utbredt (Ja, derav uttrykket «Sleep tight, don't let the Bed Bugs bite», eller på norsk: «Sov godt - ikke la veggedyrene bite»). Grunnen til at hun ikke vil møte oss hjemme er enkel.

– Jeg vil beskytte borettslaget og naboene. Hvis det kommer ut at vi har hatt veggedyr kan verdien ved et eventuelt salg synke betraktelig, sier hun. Ja, for I Norge i dag er det fortsatt en skam å få veggedyr.

– Det er nok et slags stigma ja. Men jeg har jo nå forstått at det ikke har noe å gjøre med verken hygiene, renslighet eller hvor man bor eller oppholder seg å gjøre.

Vil ha vårt blod

I andre etasje i boligen på Østlandet, hvor historien startet, står Tor Iljar. Han er enig med Mette Berg. Nå har han vært i bilen og hentet hunden Andrea. Labradoren er spesialtrent på å finne veggedyr.

– Jeg tror fortsatt det blir sidestilt med lusproblematikken på 30, 40 og 50-tallet. Lus fikk man hvis man var møkkete, urenslig og uryddig. Men veggdyrene blåser i om det er møkkete. De skal ha mat. Og maten det er vårt blod, sier han og åpner døren til et soverom.

Andrea går raskt i gang med søket etter veggedyr. Familien, som vi har anonymisert, har merket at noe stikker eller biter dem om natten. Og de frykter at det er veggedyr. Tor Iljar er hundefører og daglig leder av et selskap som driver søk med hund etter kryp vi helst ikke vil ha i husene våre.

– Søk, søk, søk!

– Søke her. Søke her. Søke her, sier hundeføreren og peker på forskjellige steder i sengen, bak nattbord, i krinker og kroker. Etter noen minutter stopper Andrea opp og kikker på sin eier med spørrende øyne. Det er så man nesten kan lese «Hvorfor det? Skjønner ikke du at det ikke er noen veggedyr her» i hundens øynene.

Men det holder ikke for Tor Iljar. Han tar med Andrea ned i bilen og henter Demi. For et utrenet øye ser de to hundene kliss like ut. Demi blir med på den samme runden. Først i stuen. Så opp på soverommet.

– Stort sett bruker vi to hunder. Det er fordi vi vil sjekke hun ene opp mot hun andre. Hvis Andrea har en dårlig dag kan Demi finne noe. Hvis hun markerer, så må vi ta inn Andrea igjen. Vi prøver å dobbel- og trippelsjekke, så vi er helt sikre før vi iverksetter en sanering, eller eventuelt konstaterer at det ikke er veggedyr

– Men de kan jo ta feil begge to. Det har vi ingen garanti for.

Klumper seg sammen

– Se her, sier Bjørn Arne Rukke ved Folkehelseinstituttet. Han har funnet frem noen veggedyr, eller «Cimex lectularius», som de heter på latin. De bor på et par papirstykker nede i et glass. Nå får de en liten følelse av frihet, mens forskeren forsiktig tar opp papirstykkene med pinsett for å vise oss hvordan dyrene ser ut.

– De liker å gjemme seg bort i sprekker og åpninger. Der presser de seg sammen. Vi ser det på papiret også, her er en liten fold og her er det mange som har klumpet seg sammen. Når de ligger så tett reduserer de faren for å tørke inn. Han bruker pinsetten til å løfte folden, og ganske mange veggedyr kommer til syne.

– Veggedyrene er oftest å finne i soverom. De vil jo bo så tett på hovedmatkilden som mulig. Og den kilden er oss mennesker. Vårt blod, sier han og legger til.

– De er ikke direkte farlige, men det er jo en psykisk belastning å ha veggedyr og tenke på at man kan bli bitt i løpet av natten.

Les også: Vanskeligere å bli kvitt veggdyr

Må handle raskt

Andrea og Demi er tilbake i burene sine. Det ble ikke funnet veggedyr i huset de gjennomsøkte.

– Vi kan ikke annet enn å lage en rapport til huseier om at det ikke ble gjort funn. Men noen garanti kan vi aldri gi, sier Tor Iljar. Han mener det likevel er viktig å gjøre slike søk. Bor man med veggdyr for lenge kan de spre seg til hele boligen. Å få utryddet dem da kan ta lang tid.

– En hund kan oppdage veggdyr veldig tidlig, og da får man tatt tak i problemet med en gang og kan spare mye penger hvis man for eksempel bare må få renset ett rom.

Den anonyme varebilen forsvinner ut fra tunet. Men hva som plager familien om natten, det vet de fortsatt ikke. De vet bare at det trolig ikke er veggedyr...