«Hei, mamma, det er Louise»

Mandag 30. juni, 2014. Avhør hos det kongelige militærpolitiets avdeling på Schiphol lufthavn, utenfor Amsterdam, Nederland.

Avhører: Hvilket fengsel sitter du i nå?

Louise Flikkerud Magnussen: Utrecht. Det er et kvinnefengsel.

Avhører: Hva synes du om at du sitter her?

Avhørers bemerkning: Mistenkte blir emosjonell.

Louise: Jeg synes det er helt grusomt (...)

Notisen

En liten notis i en nederlandsk nettavis er det eneste som har stått om de to unge kvinnenes tur til Amsterdam. Der kunne man lese at to norske kvinner i 20-årene var pågrepet, etter at de prøvde å smugle ecstasy fra Schiphol. Pillene var gjemt under klærne.

Hvordan de havnet i Nederland og hvordan det gikk med dem, sa notisen ingenting om.

Vi skal fortelle historien om én av disse kvinnene. Om hvordan hennes første tur som narkotikakurer endte med at hun ble funnet død i et fengsel i Nederland. Og om morens bønn til andre som blir fristet til å tjene raske penger, slik Louise trolig ble.

– Hun var en energisk jente, full av humør. Hun var glad i alle, arbeidsom og pliktoppfyllende. Hun var et «ja-menneske» med stå-på-vilje.

Nine Kristin Flikkerud blir blank i øynene når hun beskriver datteren.

– Ei god jente.

Bowling og øl

Avhører: Hvem er du sammen med på fritiden?

Louise: Jeg pleier å være mest sammen med NN (et guttenavn, red.anm.) og min mor.

Avhører: Hva gjør du vanligvis på fritiden?

Louise: Vi tegner, spiller bowling, soler oss, tar en øl, trener.

Avhører: Hva bruker du penger på?

Louise: Jeg har ikke penger. Jeg har en leilighet. Pengene jeg har bruker jeg på røyk og mat.

Avhører: Hvordan får du utbetalt pengene?

Louise: Jeg går på trygd. Jeg får 500 kroner i uka.

Avhører: Hvor mye bruker du på narkotika i måneden?

Louise: Mellom 2000 og 2500 kroner i uka.

Farmoren

Det var ingen hemmelighet at Louise slet i perioder, både psykisk og med rus. Det ble ekstra vanskelig da farmoren hennes døde i 2010.

Avhører: Hva slags forhold hadde du til bestemoren din?

Avhørers bemerkning: Mistenkte blir veldig emosjonell.

Louise: Jeg hadde et veldig personlig forhold til bestemoren min. Jeg dro dit flere ganger i uka. Vi gjorde alt for hverandre.

Ifølge moren tok datteren det tungt og ble mer innesluttet etter at farmoren gikk bort.

– Hun klarte å jobbe, men var deprimert og lei seg. Kanskje fordi hun følte at hun ikke hadde fått tatt seg av bestemoren i perioden hun var syk.

Mot slutten av 2012 ble Louise, som da var 21 år, sykmeldt. Jobben ble erstattet med NAV. Etter hvert virket det likevel som om ting gikk bedre, og våren 2014 virket hun fornøyd.

Louise søkte jobber, og var bestemt på at hun ikke ville ruse seg mer, forteller moren.

– Alt var så bra da, sier Nine Flikkerud.

Dekkhistorien

Denne våren fikk Louise flere nye bekjente. De møttes på fester på et utested i Oslo. Senere har moren skjønt at datteren begynte å ruse seg igjen.

En dag fortalte Louise, som var blitt 23 år, at hun skulle på en «roadtrip» til Sverige.

«Dette har du jo ikke råd til», skal moren ha sagt. Hun hjalp ofte datteren når utbetalingene fra NAV ikke strakk til.

Louise fortalte at hun hadde lånt litt penger til turen, men moren likte det ikke.

– Jeg følte hun var litt sårbar.

Senere skulle det vise seg at hele Sverige-turen bare var en dekkhistorie.

Avhører: Når ble billettene booket?

Louise: Samme dag som flyets avreise.

Avhører: Var du til stede da?

Louise: Nei, jeg fikk dem tilsendt på e-post.

Avhører: Hvordan betalte du for turen?

Louise: Jeg betalte ingenting for turen.

Avhører: Hvem betalte?

Louise: Vet ikke.

«Karstad»

Moren fikk ikke tak i datteren. Hun ringte og sendte meldinger uten å få svar. Etter noen dager svarte Louise: «Hei. Vi er i Karstad. Alt bra her. Elsker deg også».

Nine trodde datteren mente Karlstad, men klarte ikke å slå seg helt til ro. Da hun kontaktet en av datterens venner, kom det frem at Louise ikke hadde dratt til Sverige. Det var visst heller aldri planen.

Derfor ble hun ikke overrasket da datteren noen timer senere ringte og fortalte hvilken by hun var i. Det var det andre Louise sa som gjorde at moren måtte sette seg ned.

– Hun sa «Hei, mamma, det er Louise».

Hun var litt mer tander i stemmen enn vanlig, forteller moren.

– «Nå må du holde deg rolig, mamma», sa hun. «Jeg er tatt av politiet og er i Amsterdam».

Datteren fortalte at hun hadde blitt tatt med piller. At hun hadde blitt «fristet til å bli med på en tur».

– Hun sa at han (mannen hun reiste med, red.anm.) hadde sagt at dette var så enkelt, at det var trafikk som gikk hele tiden. Hun sa også at det kunne være greit å ha litt penger den sommeren, etter all dritten som hadde vært, med en innleggelse på psykiatrisk avdeling.

Faren til Louise, Egil Magnussen, sier det var tøft å høre at datteren var arrestert, men at han tenkte det samme som moren.

– Gudskjelov hadde hun blitt arrestert i Nederland, et land med gode soningsforhold og respekt for menneskerettighetene. Jeg tenkte at det kunne vært mye verre hvis hun hadde hun havnet i et land langt unna.

Faren forteller at han tenkte at datteren bare måtte ta den straffen hun fikk, og så for seg at hun måtte sone noen måneder i fengsel.

– Vi håpet at dette ble en ordentlig vekker, og at det ble «andre boller» når hun kom hjem.

– Slik ble det ikke.

Gjeld

Avhører: Hva slags avtaler har du laget om smugling av tablettene?

Louise: Gjelden skulle bli slettet.

Avhører: Hva slags gjeld er det?

Louise: Det er en gjeld på 20.000 kroner. Det skulle ettergis.

Avhører: En gjeld på 20.000 kroner kan du jo ikke nedbetale med smugling av noen ecstasytabletter?

Louise: Tablettene har en verdi på cirka 300 kroner per stykk.

Avhører: Hvordan har du pådratt deg en gjeld på 20.000 kroner?

Louise: Kokain og cannabis.

«Amsterdam er ikke trygt»

Ifølge en dom fra Oslo tingrett, som vi kommer tilbake til senere, ville tablettene de to unge kvinnene prøvde å smugle med seg hjem, hatt en gateverdi på 300-400.000 kroner i Norge.

Med på turen til Amsterdam var også en mann i slutten av 20-årene og en kvinne på Louise sin alder, altså i begynnelsen av 20-årene.

Avhører: Hvordan ble dere kjent?

Louise: Vi ble kjent i Oslo. Jeg dro på fest i Oslo sammen med henne tre ganger. Så kjenner jeg henne fra denne onsdagen i Amsterdam.

Avhører: Hvor lenge har du kjent NN (tiltalte, red.anm.)?

Louise: Kanskje en måned. Jeg jobbet på et arrangement og der ble jeg kjent med ham.

Avhører: Ser dere hverandre ofte?

Louise: Nei.

Avhører: Hvorfor var han hos deg da?

Louise: For å ta vare på meg.

Avhører: Hvorfor måtte han ta vare på deg?

Louise: Fordi Amsterdam er en farlig by. Det er ikke så trygt for to lyse jenter i Amsterdam.

Kontrollen

Etter noen dager i Amsterdam, skulle de tre reise hjem. De to unge kvinnene skal ha gått sammen mot sikkerhetskontrollen, mens mannen de reiste sammen med gikk alene.

Venninna gikk gjennom sikkerhetskontrollen først. Det gikk fint. Så var det Louises tur. Da ble det bråstopp.

Under kjolen til Louise fant sikkerhetspersonellet 1970 piller festet til kroppen. Da venninnen så dette, snudde hun og kom tilbake. I ettertid skal hun ha sagt at hun ikke ville gå fra Louise.

Sikkerhetspersonellet sjekket venninnen på nytt. Da fant de ecstasypiller gjemt under klærne hennes også. 1003 stykker. Begge ble pågrepet.

Splittes

Avhører: Hvilke mennesker er det som vil det beste for deg, tross alt?

Louise: NN (venninnen som var med på turen red.anm.) og min mor.

Avhører: Har du noen gang tenkt på selvmord?

Louise: Nei, men uten NN (venninnen) ville det sikkert ha skjedd.

De to voksne jentene fikk dele celle i det nederlandske fengselet. De var redde, men det ga trygghet å være sammen. De støttet hverandre og la fremtidsplaner.

Men etter avhøret 30. juni 2014, avhøret vi viser til i denne artikkelen, ble Louise satt på en egen celle.

– Det var det skjebnesvangre. De blir hentet av politiet 30. juni. Uanmeldt. Så blir de kjørt til et nytt avhør. Den andre jenta får en reaksjon, så hun blir kjørt til sykehus, mens Louise blir avhørt, forteller Nine Kristin Flikkerud.

Louise ble avhørt i fire timer. Uten advokat, men med tolk til stede. Ifølge utskriften av avhøret, sa hun at det ikke var nødvendig at advokaten hennes var der under avhøret.

Ifølge moren fortalte datterens venninne at hun var veldig «på» fengselsbetjentene etter at de to ble splittet og satt på hver sin celle. Hun skal ha sagt at Louise ikke taklet så godt å være alene. Familien jobbet på spreng med å prøve å få datteren overført til Norge, men de ante ikke hvor dårlig det stod til med datteren. Fem uker etter pågripelsen kom det en telefon fra Nederland.

– 2. juli blir vi oppringt av fengselsdirektøren og en tolk. De sier at Louise ikke er blant oss lenger.

Kvelden før hadde Louise blitt funnet død på cella, trolig som følge av et selvmord.

NRK har flere ganger vært i kontakt med fengselet Louise Flikkerud Magnussen satt i da hun døde. Ledelsen ved fengselet har ikke besvart våre henvendelser om et intervju.

Rettssak

Oslo tingrett, to år etter turen til Amsterdam. Det er en regntung dag i 2016. Mannen i slutten av 20-årene, som reiste sammen med Louise til Amsterdam og bodde på samme hotellrom som de to kvinnene, ble ikke stoppet på flyplassen i Nederland. Nå står han tiltalt for å ha forsøkt å innføre narkotika til Norge.

Saken går i en av de minste rettssalene tingretten. Moren til Louise skal vitne, noe hun har forberedt seg til siden hun fikk se tiltalen et par måneder tidligere.

På tilhørerbenken sitter store deler av Louise Flikkerud Magnussens familie.

I retten legges det frem overvåkningsbilder fra hoteller, coffeeshops og flyplassen i Amsterdam. Bildene viser at den tiltalte mannen og de to unge kvinnene var sammen på turen. Flybillettene viser at Louise og den tiltalte reise sammen fra Norge, mens den andre kvinnen kom etter med et annet fly.

– NN (navnet på tiltalte, red.anm.) hadde rollen som organisator og skulle ha stoffet i Norge. Jentene hadde rollen som kurerer, leste aktor Trude Antonsen i sitt innledningsforedrag.

Den tiltalte mannen nektet straffskyld. Louise og venninnen hadde normalt vært to sentrale vitner i saken. Men innen rettssaken startet i 2016, var begge døde.

Et nytt dødsfall

I avhør med nederlandsk politi, erkjente Louises venninne straffskyld.

Etter at Louise ble funnet død på cella, bestemte nederlandsk påtalemyndighet seg for å gjøre opp saken mot den norske kvinnen i 20-årene som en tilståelsesdom. I juli 2014, før hun deltok i Louise sin begravelse, ble kvinnen dømt til 55 dager i fengsel. Dagen etter dommen falt, ble hun løslatt.

Året etter døde den unge kvinnen i en ulykke under en ferietur i utlandet. NRK har vært i kontakt med kvinnens familie. De synes det er fint at Louise sin historie blir fortalt, men sier det fortsatt er for tøft for dem å stå frem med historien om deres datter.

– En vanlig tur

NRK har valgt å bruke utdrag av Louise sin forklaring, men ikke delene der hun snakket om tiltalte, fordi dette ikke har blitt dokumentert i retten som bevis.

Mannen som reiste til Amsterdam sammen med de to unge kvinnene, er bøtelagt for narkotikalovbrudd en rekke ganger tidligere. Han blir i tingretten dømt til fengsel i ett år og seks måneder. I retten forklarte han seg lavmælt om jobbakgrunn, rusvaner og månedlige turer til Nederland fra 2011 til 2015. Over 20 turer totalt.

Han forklarte seg også om forholdet til de to jentene, som han hevdet skulle være med til Nederland for å feste.

– Jeg møtte de to på samme fest i Oslo. Vi har hatt felles venner og ble kjent på den måten. Vi kjente hverandre en veldig kort periode, det er litt vanskelig å huske.

– Begge de to jentene er døde. Det er spesielt. Du sier du ikke husker så mye fra denne turen? spurte aktor Antonsen.

– Det var bare en vanlig tur. Jeg husker ikke noe spesielt.

I dommen står det at retten fant det bevist at han ved hjelp av to kurerer hadde forsøkt å smugle 2973 ecstasytabletter fra Nederland til Norge. Det het også at han utnyttet «de to unge kurerenes sårbarhet».

Mannen anket dommen til lagmannsretten.

Dommen der falt i år, og i den heter det at "det er et skjerpende moment at NN har opptrådt som en kynisk bakmann som har handlet i profittøyemed."

Men på grunn av lang saksbehandlingstid, dømte lagmannsretten mannen til fengsel i ett år og fire måneder.

– Han anser seg ferdig med saken og forholder seg til det som er forklart i retten, sier mannens forsvarer Morten Furuholmen.

Sorgen

– Jeg tenner lys her hver morgen før jeg går på jobb. Bildet er tatt det året Louise fylte 18 år.

Nine Kristin Flikkerud står i et eget rom i huset som er omgjort til et minnerom. Veggene er fulle av bilder av Louise. På bordet ligger flere av favorittbøkene og en stein formet som et hjerte. På sofaen sitter bamsen.

– Det er sorg og savn og fortvilelse som preger meg, men det er godt å ha dette stedet når alt gikk så galt.

I flere år har Louises familie levd med sorgen over 23-åringens bortgang. I et forsøk på å forstå hvorfor det gikk galt, har moren og Finn Erik Mathisen, Louises stefar, reist til Amsterdam. Der har de gått i de samme gatene datteren gikk, og de har besøkt de samme barene.

De har snakket med advokater som var involvert i saken, fengselsledelsen og politiet. Fortsatt prøver de å få svar på hvorfor datteren ble satt på en celle alene og hva slags medisinsk oppfølging hun fikk for å håndtere depresjonen hun slet med.

Formaningen

Moren mener datterens valg om å bli narkokurer, skyldes at bruken av rusmidler svekket moralen hennes. Noe av grunnen til at familien har valgt å dele datterens historie, er at de ønsker å advare andre som vurderer det som kan se om ut som en «lett vei» til raske penger.

– Ikke finn på å gjøre det. Uansett beløp. Man er med på å ødelegge andre, sier Nine Flikkerud, og understreker at budskaper er hvor «jævlig galt» det kan gå.

– Om det er den første hasjblåsen du velger å ta, ecstasy eller amfetamin eller noe annet dritt, så er du inne i en ond sirkel det er fryktelig vanskelig å komme seg ut av, sier Louises mor.

Hun sier hun ikke i sin villeste fantasi hadde forestilt seg at datteren kunne komme til å forsøke seg som narkotikasmugler. At datteren havnet i en slik situasjon, har fått moren til å tenke at det kan ramme hvem som helst.

Konsekvensen av datterens død, er at livene til en hel familie ble ødelagt.

– Vi var en normal familie med de utfordringer og de gleder man har. Nå sitter vi i en nærmest bunnløs sorg. Det å glede seg over ting er vanskeligere. Det å fly er blitt forferdelig. Da tenker vi bare på Louise som kom hjem liggende i en kiste, sier moren.

Faren til Louise, Egil Magnussen, sier det er mange han er bitter på.

– Jeg ønsker at alle de involverte skal forstå hva dette kan gjøre med en familie, fordi det er veldig tøft.

Han må svelge tungt når han skal fortelle hva han savner mest med datteren.

– Jeg savner det jeg aldri får oppleve. Jeg får aldri fulgt henne opp kirkegulvet og jeg får aldri hilst på ektemannen hennes. Hun får aldri gitt meg noen barnebarn. Det er kanskje det verste med det hele, egentlig.

Slengkyss

Få dager etter at Louise ble tatt, var moren på besøk i fengslet. Der fikk de én time sammen. De klemte hverandre og snakket. Da moren måtte gå, sendte de hverandre slengkyss slik de alltid hadde gjort, denne gangen gjennom glassveggen som skiller innsatte fra besøkende. Fem uker senere var datteren død.

På gravsteinen, der hun og eksmannen samles i sorgen, er det et bilde av Louise.

– Du kan ikke venne deg til å gå til graven til datteren din. Det er en smerte som er umulig å beskrive, sier Nine Kristin Flikkerud.