Faizan Afzal

– Pandemien vant, vi tapte, sier Faizan Afzal.

Foto: Zofia Paszkiewicz

Der pandemien aldri slutter

To år etter at den startet er koronapandemien over for de fleste. For familien Afzal vil den aldri være over.

Vi visste at han var dårlig, men vi visste også at han hadde tatt koronatest og den var negativ, sier Faizan Afzal.

Faizan forteller om storebroren Ehtsham, en 42 år gammel mann med kone og to barn.

– Da jeg var liten drev faren vår dagligvarebutikk og jobbet fra morgen til sen kveld. Ehtsham ble som en pappa, forteller Faizan om den 12 år eldre broren.

– Han hentet meg fra SFO og passet på så jeg gjorde lekser. Han var eldst og tok ansvaret helt naturlig.

Den nære kontakten mellom brødrene fortsatte da Faizan ble voksen. Ehtshams barn ble venner med den nesten jevngamle onkelen.

NRK møter Faizan hjemme i en lys og ren kjellerhybel hos foreldrene på Skedsmokorset. På marmorbordet foran ham ligger en kurv fylt med sovemedisiner. Han sitter i den samme svingstolen som for et år siden. Fredag 26. mars 2021 satt han og nevøen og så på film da telefonen ringte. Det var niesen som ringte broren sin. Hun gråt og fortalte at faren hennes, Faizans bror, hadde besvimt.

– Det tar 20 minutter å kjøre til rekkehuset på Furuset. Jeg var fremme utenfor huset til broren min 12 minutter etter at vi fikk telefonen.

Faizan Afzal

– Vi viste at han var dårlig, men vi viste også at han hadde tatt koronatest og den var negativ, sier Faizan Afzal.

Foto: Zofia Paszkiewicz

– Det du ser, glemmer du ikke

På utsiden av det grå rekkehuset stod en brannbil, en politibil, to ambulanser og en legebil. Litt lenger bort i gata stod det også et helikopter.

Faizan jobber som operatør i Sporveien, hvor han har håndtert både hjertestans og folk som prøver å ta livet sitt. Han forstod med en gang at det måtte være alvorlig når alle tre etater var involvert.

I det han gikk ned trappen den kvelden, så han broren med åpne øyne, livløs på gulvet, omgitt av åtte ambulansemedarbeidere. På trappa satt datteren og kona hans og så på det hele.

Jeg tenker at jeg må få nevøen og niesen min vekk derfra, for det du ser det glemmer du ikke.

Redningsmannskapet brukte både hender og en maskin for å pumpe blodet hans ut i kroppen. De ga ham oksygen og satte adrenalinsprøyter for å få hjertet hans til å starte igjen. Ingenting hjalp, de fikk ikke liv i ham. Etter 50 minutter pakket de sammen og tok med Ethsham til Ullevål sykehus.

–Jeg ble lettet da de tok ham med, fordi de tok et valg om å fortsette livreddingen i ambulansen, sier Faizan i dag.

Familien Afzal

– Vi er en sammensveiset familie, her er Faizan med storebrødrene og svigerinnen.

Foto: Privat

Pandemien kommer til Skedsmokorset

Spol tilbake enda et år. I mars 2020 kom pandemien til Norge. Landet stengte ned og det ble innført en rekke tiltak og forbud

Jeg er en disiplinert fyr. Jeg hører etter når myndighetene sier at vi må være forsiktige, så jeg var streng med dem. Kjeftet på familien hvis de slakket litt.

Faizan forteller at det var tøft for foreldrene.

Vi er jo en tett familie som møtes hver uke, så for mine søsken var det litt rart da jeg sa «Dere må ikke komme hit».

Alle tilpasset seg de nye smittereglene, men å kutte ut alle familiebesøk var vanskelig.

Jeg var ikke så bekymret for meg selv, men mine foreldre er eldre og mor har hatt kreft. Så jeg var redd for henne.

Faizan Afzal i stua til foreldrene

– Jeg var ikke så bekymret for meg selv, men mine foreldre er eldre og mor har hatt kreft. Så jeg var redd for henne.

Foto: Zofia Paszkiewicz

Pandemien som forskjellsbehandler

Smittetrykket i Norge og nedstenging av landet gikk i bølger. Sommeren 2020 ble det lettelser. Så førte en mutasjon i viruset til en ny nedstenging i januar 2021. Utover vinteren gikk både smittetall, innleggelser og antall dødsfall også opp. Smitten fordelte seg ikke jevnt i befolkningen, noen grupper var mer utsatt.

– Blant innvandrere har det vært nesten dobbelt så mange syke som blant resten av befolkningen. Blant dem som måtte legges inn på sykehus er prosenten enda høyere, sier lederen for Pandemisenteret ved Universitet i Bergen Esperanza Diaz.

Esperanza Diaz

– Innvandrere har vært nesten dobbelt så mange syke og enda mer innlagte, under pandemien i Norge, sier leder for Pandemisenteret ved Universitet i Bergen Esperanza Diaz. 

Foto: UiB

Årsakene til at innvandrergrupper har hatt mer smitte enn majoritetsbefolkningen har vært sammensatte. I utsatte yrker som sjåfører, butikkansatte og rengjøringspersonell er innvandrere overrepresentert.

En person som jobber i et utsatt yrke, for eksempel bussjåfør, har både et utsatt yrke og sannsynligvis også en mindre leilighet, så det er vanskelig å isolere seg. Så det er sammensatte forklaringer, sier Diaz.

Vi måtte bare holde ut

Et år med nesten ingen sosial kontakt begynte å tære på familien Afzal. Selv i en stor og lys enebolig kan man bli frustrert av å gå oppå hverandre.

Jeg tenkte hele tiden på det verst mulige scenarioet og på at vi bare måtte holde ut, forteller Faizan i dag.

Den evinnelige håndspritingen og fraværet av familiesammenkomster greide ikke å holde koronaen borte. Den ene etter den andre i familien ble smittet. Først ut var den 19 år gamle sønnen til Ehtsham. Han var elektrikerlærling og ble smittet på arbeidsplassen. Han var sengeliggende i en og en halv uke med feber og hodepine.

Selv om han er ung og frisk, så var den tiden et helvete. Det var ikke som omikron, for så si det slik, forteller Faizan i dag.

Et dødsfall i slekta gjorde det nødvendig for familien å ta en tur til Pakistan. Nedstengingen av Norge førte til at de måtte utsette reisen i flere måneder. I februar 2021 fikk de omsider flydd over til gamlelandet for å besøke en slekt i sorg.

Så skjedde det Faizan hadde fryktet mest; Moren som nylig hadde gjennomgått cellegift og stråling, ble smittet. Å fly fra Pakistan til Norge med korona var umulig, så de måtte bli værende.

Færre nærkontakter, mer smitte

Gjennom pandemien har enkelte innvandrergrupper fått mye fokus på seg på grunn av mye smitte.

Hvilket sosialt miljø du er en del av, har stor betydning for smitterisiko, forteller Thor Indseth avdelingsdirektør i Folkehelseinstituttet.

Thor Indseth, avd. dir, FHI

– Det trenger ikke å være mer smittefarlig å fly til Karachi enn til Trondheim. Det avhenger av hvor mye smitte det er på stedet du reiser fra og kommer til, forteller Indseth.

Foto: FHI

Spesielt arbeidsinnvandrere møtte mye kritikk både i massemediene og i sosiale medier fordi de ofte krysset landegrensene. Det å krysse grensene trenger ikke i seg selv å føre til økt smitte

– Det trenger ikke å være mer smittefarlig å fly til Karachi enn til Trondheim. Det avhenger av hvor mye smitte det er på stedet du reiser fra og kommer til, forteller Indseth.

Under pandemien ble alle oppfordret til å begrense sine sosiale kontakter. Hvor mange mennesker man treffer onkler, tanter og besteforeldre varier fra familie til familie, fra kultur til kultur. Enkelte reiser på besøk bestemor en gang i året, mens andre stikker innom en gang i uken. Selv hvis alle familier fulgte smittevernråd og halverte antallet familiebesøk under pandemien, så ville mengden slektninger man traff likevel variere.

Hovedpoenget er at det er mange små forhold som gir litt økt risiko. Samlet sett har disse stor betydning, forteller Indseth.

Ehtsham Afzal

– Broren min hadde operert høyrebeinet som ung. Det var en skade han hadde etter at han hadde drevet med kampsport.

Foto: PRIVAT

En gammel idrettsskade

Mars 2021, mens foreldrene fortsatt var i Pakistan, begynte Ehtsham å føle seg dårlig i Oslo.

Broren min hadde operert høyrebeinet som ung. Det var en skade han hadde etter at han drev med kampsport.

Vi var vant med at han kunne bli hengende etter når vi gikk søndagsturer rundt Ringnestjerna. Vi ertet ham og sa at han holdt på å bli gammel, sier Faizan og ler.

Når Ehtsham slet med å gå, så tok hele familien det for å være en ettervirkning av den gamle operasjonen. Han hadde jo fått høre fra legen at han måtte regne med at han aldri kom til å bli helt bra i det beinet og at smertene ville komme og gå.

Likevel tok Ehtsham en koronatest, og familien ble beroliget av at PCR-testen var negativ.

Det hverken Ehtsham eller familien visste, var at det verkende beinet ikke skyldtes den gamle idrettsskaden, men en blodpropp. Det føltes så likt som de gamle smertene at ingen oppsøkte legevakten.

– Hadde vi visst da det vi vet nå, hadde vi sett faresignalene.

Massevaksinering

Vinteren og våren 2021 ble vaksinene rullet ut til den norske befolkningen. Det første stikket ble satt 27. desember 2020. Den vinteren var det de aller eldste og de med underliggende sykdommer som ble vaksinert. I begynnelsen var det en manko på vaksiner, og det var først sommeren 2021 at folk flest fikk den første dosen. I juli hadde 60 prosent av befolkningen fått det første stikket i armen.

Vaksineringen førte til en nedgang i antall innleggelser. Den førte også til en endring i hvilke grupper i samfunnet som hadde mest smitte. I takt med at befolkningen ble vaksinert, ble de uvaksinerte overrepresentert på sykehusene.

En del av statistikken

Ehtsham Afzal passet i utgangspunktet ikke inn i koronastatistikken. Han var ikke utenlandsfødt. Han hadde ikke et utsatt yrke, men var en av de mange heldige som kunne ta med jobben til et hjemmekontor. Med et rekkehus på 120 kvadrat bodde han heller ikke trangt. Ehtsham hadde ifølge broren heller ingen kjente underliggende sykdommer. Han trente og var i god form. Alderen hans ble et problem, for som 42-åring stilte han langt bak i vaksineringskøen. Ehtsham ble smittet under det som ble hetende den fjerde pandemibølgen. I mars 2021 hadde de færreste nordmenn fått sin første vaksinedose. Samtidig gikk antallet smittede og innlagte opp.

Isolatavdelingen på Ullevål sykehus

I mars 2021 er Norge nedstengt og når Ehtsham blir lagt inn på sykehus, så er det ingen i familien som fikk komme og være sammen med han.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Lillebror og kommunikasjonssentral

I mars 2021 var Norge nedstengt. Da Ehtsham ble lagt inn på sykehus fikk ingen i familien lov til å komme og være sammen med ham. Hans 19 år gamle sønn kjørte i desperasjon ned til Ullevål, men slapp ikke inn på avdelingen.

Det var Faizan som holdt kontakten med sykehuset. Etter første natt fikk han høre at Ehtsham hadde rørt litt på den ene hånda om natten, og at det kunne være håp. Samtidig fortalte legen at broren lå i koma.

Jeg husker at jeg stod her på hybelen og brettet klær mens jeg snakket med sykehuset. Jeg ble overmannet av en følelse av at jeg kunne miste ham og knakk sammen. Men jeg måtte ta meg sammen. For hvem skulle passe på familien min, hvis ikke jeg gjorde det?

Faizan var kommunikasjonssentral og ringte rundt til sin bror og søster, nevø og niese.

Jeg snakket med sykehuset, og så ringte jeg kona til Ehtsham og gjenfortalte hva de hadde sagt. Jeg sa alltid det samme som dem, men på en litt mildere måte.

Han ringte også foreldrene som fortsatt var i Pakistan. De fikk beskjed om at de måtte komme hjem med en gang. Grunnen fikk de ikke høre, deres yngste sønn ville spare dem for nyheten så lenge som mulig.

Moren som bare uker tidligere måtte avlyse returreisen på grunn av koronasykdom var heldigvis helt symptomfri og kunne sette seg på det første flyet til Oslo.

To dager etter innleggelsen fikk de for første gang se Ehtsham. Sykepleierne på intensiven ringte familien via FaceTime. Han lå tilkoblet til masse maskiner og var bevisstløs.

Den siste dagen

Tirsdag 30. mars 2021, fire dager etter at ambulansen hadde hentet Ehtsham hjemme, kjørte hele familien sammen til Ullevål sykehus. Etter 45 minutter med påkledning av sko, drakter og masker med visir, fikk de gå gjennom flere sluser og inn på intensivavdelingen hvor alle de sykeste koronapasientene lå.

Det var som om sjelen hadde blitt dratt ut av oss. Vi var helt tomme og uten energi. Vi var fulgt av en sykepleier, en intensivsykepleier og en overlege.

Selv om PCR-testene som Ehtsham hadde tatt var negative, viste det seg at han var koronasyk. Det var koronaviruset som hadde ført til en blodpropp, forteller broren. En blodpropp som noen dager tidligere hadde fått hjertet til Ehtsham til å stanse. Nå var familien på koronaavdelingen for å ta farvel.

Vi gikk på rommet der Ehtsham lå, full av slanger. Han hadde fortsatt blåmerker på brystet etter alle hjertekompresjonene fire dager før.

Så ble alle maskinene koblet ut.

Støre gjennåpning

I februar 2022 forteller statsministeren at vi kan kvitte oss med meteren.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Pandemien er over, men vi har tapt.

12. februar 2022 ble det meste av pandemien avsluttet.

Pandemien kan være over i Norge, for denne gang, sa FHI-direktør Camilla Stoltenberg.

På samme pressekonferanse fortalte statsministeren at vi kunne kvitte oss med meteren. Skoler vendte tilbake til vanlige åpningstider, folk vendte tilbake fra hjemmekontor og puber og restauranter fikk igjen servere til langt utover natten. Men for Faizan Afzal er ikke pandemien noe man kan legge vekk.

– For min del vil pandemien aldri være over. Den tok broren min fra meg, noe av det mest verdifulle i livet mitt. Jeg sa det aldri til ham, men han visste hvor glad jeg var i ham. Jeg trodde han alltid kom til å være der for meg som en storebror. Jeg hadde aldri forestilt meg et liv uten han.

Pandemien er over, men vi har tapt.

Det siste året har han gått i terapi for å greie å komme seg gjennom dagene, men fortsatt må han ha sovemedisiner for å kunne få ro om nettene.

Faizan Afzal ved brorens grav.

– Det er så vondt å møte folk som ikke vil ta vaksinen, som mener at denne sykdommen ikke finnes, når denne sykdommen har tatt broren min.

Foto: Zofia Paszkiewicz

Faizan trasker over snøen på Alfaset gravlund. Det siste året har han vært her mange ganger og kommet i snakk med andre pårørende. Hver gang han er her kommer det nye graver til. Også i dag er det mange graver som fortsatt har løs jord og ferske blomster på. Her er rader med tavler med grønne halvmåner, som etter hvert skal erstattes av permanente gravstøtter.

Alle disse her er nye. Da vi var her sist vår, stod vi samlet der borte. Nå er det mange nye graver der og de fleste av dem døde av korona, forteller Faizan Afsal.

Faizan bøyer seg og sier frem en lavmælt bønn ved brorens grav. Så ordner han opp i pyntesteinene som pryder graven. For et år siden stod familien samlet til begravelse her.

Pandemien gjorde at vi hverken fikk lov til å vaske ham slik som den muslimske skikken er, eller ha åpen kiste.

– Slik fikk vi aldri tatt farvel med ham.

Graven til Ehtsham Afzal

– Det er helt uvirkelig å se navnet hans der, jeg har sett det på brev, vitnemålene og diplomer, Men å se det på den steinen, det er ikke han, sier Faizan Afzal

Smittereglene på den tiden begrenset antall deltagere til 50. De måtte si til slekta at hver familie kunne sende én representant

Vi fikk ikke lov til å være flere, og han kjente så mange som ikke fikk komme.

Faizan forteller om hvordan han kommer hit og om hvordan det på store muslimske fester nesten er hyggelig her, da det er så mange familier som kommer samtidig.

For meg er han ikke der, sier han og peker på den nye gravsteinen. Han er i hjertet mitt. Det er helt uvirkelig å se navnet hans der. Jeg har sett det på brev, vitnemål og diplomer, men å se det på den steinen, det er ikke han.

– Det er så vondt å møte folk som ikke vil ta vaksinen, som mener at denne sykdommen ikke finnes, når denne sykdommen har tatt broren min.