49 år som «skapkristen»

– Det er litt kleint, jeg innrømmer det. Det er et tabu jeg har følt at jeg måtte bryte.

Tania von der Lippe Michelet smiler. Hun sitter i Moss kirke, der hun ble døpt for to uker siden. Nå er kirken tom, og benkene er byttet ut med stoler.

Hun fortalte ingen venner om dåpen på forhånd, men var bestemt på at den skulle gjennomføres i en gudstjeneste.

– Jeg er fortsatt redd for at folk skal dømme meg, at de skal tenke at jeg ikke mener det eller at jeg er litt mindre begavet, sier hun.

Det er rundt 160 voksne som velger å la seg døpe i Den norske kirke hvert år. Samtidig valgte 12.000 å melde seg ut i fjor.

Tabuet

Da Tania vokste opp, var det flaut å være kristen. Familien Michelet var aktive i kommunistpartiet AKP (m-l), og faren var ateist. Å være religiøs ble gjerne sett på som å være uopplyst.

Barna skulle involveres i politikken. Det var opprør mot etablerte ritualer i samfunnet. Familien diskuterte stadig om de skulle feire jul eller ikke, og barna fikk ikke lov til å skrive «godt nyttår». Det skulle hete «godt år».

Hun vil ikke kritisere bevegelsen, men mener det gikk litt langt noen ganger.

– Jeg tok alt dette til meg som en svamp. Det var vanskelig å vite hva jeg skulle si for at det skulle bli godtatt. Jeg tenkte mye på Mao da jeg var liten, sier hun og ler.

Tania skjulte troen for faren sin, men aldri for datteren.

– Jeg har ikke blitt frelst, jeg har jo vært kristen veldig lenge. Men jeg føler at en stein har lettet fra skuldrene mine, sier hun.

Kamp for aksept

Da hun begynte som student på teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo på 1990-tallet, hadde hun en datter på to år. Det ble en ny kamp for å bli akseptert.

– Det var ikke lett. Man blir rett og slett uglesett, man skulle passe seg litt for alenemødrene. Det var nok en ulmende kristendom i meg, men da jeg ikke ble akseptert, ble jeg skremt litt vekk igjen, sier hun.

Tania og Jon Michelet snakket ikke noe særlig om studievalget datteren tok. Faren kunne være vanskelig å tolke.

– Gjennom hele livet hans merket jeg at han var veldig begeistret for å bli invitert inn i kristne sammenhenger og at de aksepterte ham. Men så kunne han også ha sterke utfall mot at noen giftet seg i kirken, for eksempel. Så jeg ble usikker på hvor han sto.

Da Jon Michelet ble kreftsyk 2007, fikk han en rekke brev fra kristne som både ville støtte og omvende ham. Det resulterte i boka «Brev fra de troende», der han utforsket sitt eget livssyn.

Michelet døde 14. april i fjor, 73 år gammel.

Nylig ga en henvendelse fra kirkevergen i Rygge Tania større innblikk i farens tvetydige forhold til religion.

– Hjerteskjærende

Jon Michelet var syk i over ti år, men rakk å fullføre romanserien om de norske krigsseilerne, «En sjøens helt».

– Han var en arbeidshest. Arbeidet var en tilflukt, men kunne også bli en fiende. For faren min var det livskvalitet å skrive. Så selv om han slet seg ut, var det det han ville.

Han skrev den siste delen for hånd, og døde bare noen dager etter at han la ned pennen.

Tania forteller at hun ikke har orket å lese slutten, fordi hun husker hvordan faren hadde det da han skrev helt til det siste.

– Det var tungt å lese den siste boka. Du merker at han begynner å få dårlig tid. Han gjør store sprang i tid, rett og slett fordi han er døende.

– For oss som var nær ham på slutten, var det hjerteskjærende. Kanskje enda mer for oss. Han var på jobb, han. Han var på jobb på sykehjemmet med jakka på og permer overalt. Jeg skulle ønske triumfen hadde blitt kronet på en annen måte, og at han hadde fått lov til å bli pensjonist, sier hun.

Det var også litt av grunnen til at Tania ville vente med å «komme ut av skapet» som kristen. Hun har også fortalt om dåpen i Moss Avis.

– Det siste jeg ville var å uroe ham. Det kan hende det bare var inni meg, men han var en ganske autoritær skikkelse. Jeg var bekymret for hva han skulle mene, men aller mest for å opprøre ham, sier hun til NRK.

• «En sjøens helt» blir TV-serie
• Krigsseiler: – Jon Michelet betød alt

Farens siste grep

Faren var en viktig støtte da Tania mistet moren sin tidlig i tenårene. Sammen reiste de blant annet til Afrika, et kontinent hun stadig vender tilbake til.

– Han betydde veldig mye, han var egentlig alt for meg. Han var en veldig tilstedeværende far, en god far, en «høvdingfar».

Tania holdt faren i hånda da han døde.

– Det var noe som ble vekket i meg da faren min døde, da han holdt meg i hånda. Han hadde vært borte i et døgn og var langt inne i døden. Da han døde, holdt han hånda mi i et jerngrep. Det gjorde veldig inntrykk på meg. Jeg har lurt på hva han ville si.

I ettertid har hun tolket det som noe positivt, en oppfordring til at hun skulle gjøre noe.

– Men jeg vet ikke hva. Jeg tror det var noe i retning av: «Jeg ser deg, jeg forstår deg, nå slipper jeg deg. Nå skal du få gå videre selv og gjøre det som er viktig for deg.» Det var først og fremst en gigantisk kjærlighetserklæring, sier hun.

Selv om det var tungt å dele bisettelsen med 800 mennesker, mener hun det var fint å dele sorgen med så mange i ettertid.

– Det er litt snålt for meg. Det er også snålt å ha 1000 mennesker som kaller faren min for Jon. Han er jo alles Jon, så er det sikkert lett å glemme at han også er vår pappa. Det å dele sorgen med folk i Norge var rørende og fint.

Tvil og undring

Nå som begge foreldrene er borte, trengte Tania fellesskapet Moss menighet kunne tilby.

– Jeg trenger å være i dette fordi det gir mening for meg, og fordi det er et fellesskap hvor man tar vare på hverandre, sier hun.

Hun innrømmer at hun nå er blitt en av de kristne med en «uforklarlig gledesfølelse», men understreker at hun ikke har sett lyset eller sitter på noen forklaring.

– Man skal være ganske høy i hatten for å si at man vet sannheten. Det blir for enkelt. Det er ganske stort rom for tvil. Jeg tror de fleste av oss er tvilende, sier hun.

Tania sier hun er imponert over hva kirken har fått til de siste 25 årene. Liberaliseringen er en viktig grunn til at hun nå har valgt å bli medlem.

– Man skal aldri heve seg over andre eller hevde å sitte med svaret. Man skal ikke skal påstå at man har sett lyset og presse det på andre. For meg er det ikke viktig å ha rett eller feil, og om de kristne har rett og de andre tar feil. Jeg tenker ikke i de boksene, sier hun.

– Å tro handler om å fortsette å undre.

Overraskelsen

Så sent som i forrige uke ble datteren kontaktet av kirkevergen i Rygge kirke, nesten et år etter at faren døde. Det kirkevergen fortalte, mener Tania kan tyde på at faren kanskje hadde vært litt mer søkende enn det hun hadde trodd.

– Jeg fikk høre at han hadde lånt nøkkelen til Rygge kirke for å få sitte der i fred. Da antar jeg at han har vært der flere ganger. Han leverte i hvert fall aldri nøkkelen tilbake, sier hun.

– Det hadde jeg aldri trodd, men det er et fint bilde for meg, at han sitter der alene i kirken. Hva tenkte han på da? Hva var det han søkte?