Når familien blir fienden

Et rop om hjelp

En mild dag i høstferien 2018 får politiets operasjonssentral i Oslo en oppringning fra en ung gutt:

– Politiet?
– Hei. Faren min er voldelig, og vi trenger hjelp.
– Hva er det han gjør for noe?
– Han ble voldelig og holdt.....kvelte ... Han liksom holdt tak i broren min og sånn, og ble veldig sur.
– Ok. Trenger dere. Er det noen som trenger ambulanse, eller?
– Nei, vi trenger bare politiet.
– Ja, ok. Hold linjen.

En politibil ble sendt til adressen. Da den kom frem til huset, var alt rolig.

Men nå er det to ting politibetjentene legger spesielt merke til:

• Det ene er at de mindreårige sønnene virker redde, og ser ut til å være overdrevent lydige overfor faren sin.

• Det andre er at det henger et automatgevær over sofaen i stua.

De undersøker geværet nærmere. Det er plombert, slik at det ikke kan brukes. Faren sier automatgeværet er til pynt.

Politiet drar derfra. De oppretter en undersøkelsessak, men de har lite å gå videre med.

Men kort tid senere blir de igjen kontaktet angående familien.

Da starter en etterforskning som skal ta 16 måneder, og som NRK har fulgt, helt frem til rettssak og dom.

Arbeidet er ledet av Jasmina Holten ved Stovner Politistasjon. Hun har Norges eneste stilling som fagekspert på etterforskning av æreskriminalitet.

Saken skal komme til å ta flere uventede vendinger underveis:

Nye familiemedlemmer skal dukke opp. Politiet skal gå til aksjon for å sikre at bevisene deres ikke blir ødelagt. Og et vitne kommer til å forlate Norge, fordi hun ikke føler seg trygg her.

Og alt det er før rettssaken starter.

Barna som ikke får hjelp

Vitner som ikke vil komme til avhør fordi de er redde.

Kulturelle referanser som få forstår.

Store familier, hvor familiemedlemmene gir helt motstridende forklaringer.

Lojalitetskonflikter.

Fornærmede som tar tilbake det de har sagt, når de kommer i retten.

Jasmina Holten mener alt dette er typiske trekk ved æresvoldssaker, og bakgrunnen for to av politiets og rettsvesenets problemer med dem:

1. De er vanskelige å etterforske.
2. De er vanskelige å få gjennom i retten.

Holten mener gjerningspersoner kan gå fri i norske æresvoldssaker, fordi politiet mangler den kompetansen som trengs for å forstå hva de står overfor.

Det betyr blant annet at rettsvernet til barn som er utsatt for æresvold ikke er ivaretatt godt nok.

Avviser vold

Kvinnen avviser i alle politiets avhør at mannen hennes har brukt vold mot henne og barna. Hun skal komme til å holde fast ved dette gjennom hele etterforskningen, og gjennom rettssaken. Hun sier han er en god og kjærlig far.

Avhør av barna

– Så du hvordan pappa holdt beltet?

Det er en spesialtrent politibetjent som stiller spørsmålet. Vi er på Statens barnehus i Oslo, hvor politiet har sine spesialister på tilrettelagte avhør for barn.

To av de fem sønnene til den siktede mannen er mindreårige. Begge ble tatt hånd om av barnevernet tidlig i etterforskningen. De bor sammen i et beredskapshjem.

En av de to guttene forteller at han har sett faren slå moren. Han tegner for å vise hvordan faren holdt beltet.

I et annet rom følger en rekke mennesker med på avhøret av gutten. De er fra Barnevernet, ansatte ved Barnehuset, og Holtens team fra politiet.

I en pause i avhøret diskuterer de hva de bør spørre etter videre. Holten er her for å bistå politibetjenten som gjør avhøret.

– Hvis det passer når dere snakker sammen etterpå: Er det et konkret belte han tegner, som blir brukt, eller er det flere belter?

Detaljer i det gutten forteller kan gi tips til beslag. For eksempel kan politiet sikre gjenstander som viser om det er sannsynlig at det som blir fortalt har skjedd.

Til NRK sier Holten at det fortsatt er tidlig i etterforskningen.

– Det er viktig å høre hans stemme og hans historie, og gi ham muligheten til å fortelle alt han har å si. For å kunne etterforske, og etterprøve, den informasjonen han kommer med.

Den tiltalte familiefaren avviser i avhør og gjennom hele saken at han noen gang har slått barna sine, eller sin kone.

Forskjellige historier

På kontoret på Stovner politistasjon er veggen fylt av ting som etterforskerne bruker for å få oversikt over saken. Her tegnes familiekart, tidslinjer, deres bolighistorikk og tidligere kontakt med politi og barnevern.

Den siktede mannen, som nå er i 40-årene, innvandret fra Pakistan midt på 90 tallet.

Han giftet seg med sin kusine. Hun har bodd her i Norge siden hun var et lite barn.

Sammen har de fem sønner, to er mindreårige, den eldste er i midten av 20-årene.

Men politiet sitter med motstridende historier om hva som har skjedd i familien etter de første månedene av etterforskningen.

En trussel eller en vits?

Begge de to yngste sønnene forteller politiet at faren har slått både dem og moren.

23. november, mens de er i beredskapshjemmet barnevernet har tatt dem til, får en av dem en melding fra en eldre bror.

Det er et bilde av et islamsk hadit-ordtak, illustrert med et sverd.

Slik er teksten oversatt til norsk:

– Enhver som kutter kontakten med sine nærmeste slektninger, skal ikke komme inn i paradiset.

Senere skal den eldre broren si at meldingen ikke var alvorlig ment, og ikke ment som en trussel.

Og gutten som mottok den skal si at han ikke oppfattet det som en trussel.

Men politiet tror meldingen har vært en del av et press for å få de av guttene som har fortalt politiet om vold i familien, til å snu.

Familien foran alt?

Politiet mener å ha avdekket at familien til den tiltalte er preget av en kollektivistisk tankegang. Det betyr at man setter slektens beste foran sine egne interesser. Lojalitet til familie og slekt blir en absolutt verdi.

Generelt er det er ofte et hierarki og en patriarkalsk struktur i slike storfamilier, der alder gir autoritet, og der menn får betydelig makt over kvinnene i familien, forklarer Holten.

Barna lærer å innordne seg fellesskapet. Det innebærer å aldri utlevere hemmeligheter, og å hegne om det private.

Når politiet etterforsker slike lukkede familier, er det svært vanskelig å komme i posisjon til å få informasjon fra familiemedlemmene, sier Jasmina Holten.

Den tredje januar 2019 slipper den siktede mannen ut av varetekt, og drar hjem. Men etterforskningen er ikke slutt for det.

– En norsk mann som banker opp kona si, fordømmes i samfunnet, og av sine nærmeste familiemedlemmer. Men i disse miljøene får vedkommende respekt og honnør, sier hun til studentene, som lytter oppmerksomt.

Holten er politiets eneste fagekspert på etterforskning av æreskriminalitet.

Ære. Skam. Kollektivistisk kultur. Dette er fremmed land for norske politibetjenter. Målet med forelesningen er å få studentene til å skjønne hvordan forestillinger om familiers ære og skam kan ende i vold. Og noen ganger i drap.

Holten mener norsk politi har for lite kompetanse på dette området, og at det er en risiko for at man ikke klarer å avverge og forebygge alvorlig vold mot disse ofrene.

– Gjerningspersoner går fri i Norge, fordi politiet ikke forstår fenomenet ære, sier hun.

På bar bakke

I klasserommet, ved siden av Jasmina Holten, står Astri Johanne Holm, leder av seksjonen for vold i nære relasjoner i Oslo politidistrikt, enhet Øst.

Holm sier til studentene at politiet nærmest er på bar bakke når det gjelder å avdekke æreskriminalitet. Grunnen, mener hun, er at kompetansen er så lav.

– Men for oss er Jasmina en faglig spydspiss som har vært med på å åpne øynene våre, sier hun til studentene.

Holm mener at politiet egentlig er på det stadiet med æreskriminalitet som de var for 15–20 år siden med vold mot barn:

At man egentlig ikke ville se det, og ikke visste så mye om det. Og derfor heller ikke fikk tak i sakene om vold mot barn på samme måte som i dag, hvor bevisstheten på området er blitt meget høy.

– Vi har lært mer om æresrelatert vold, men vi har en lang vei å gå, sier hun til NRK.

Stovner politistasjon: Politiet har klart å overtale en av niesene til tiltalte til å la seg avhøre om tiden da hun var barn, og bodde i huset hans.

«Miriam» har blitt 27 år gammel når politiet ringer og spør om hun vil fortelle hva hun har sett og opplevd.

Avhøret starter klokken 09.14. Jasmina Holten og Miriam sitter i to lilla lenestoler med et lite rundt bord imellom seg. Bak Miriam er hele veggen tapetsert med et bilde av en foss i en jungel. Jasmina opplyser om hennes rettigheter, og forklarer at rett utenfor sitter det en politibetjent som skriver ned alt Miriam sier.

Miriam spør om hun kan få hente skjerfet sitt og ha det i fanget.

– Jeg føler meg mye tryggere da, sier hun.

Hun holder i skjerfet med begge hendene, og så begynner hun på sin frie forklaring.

Den varer i over en time.

Miriam gråter mye. Hun sier blant annet at hun var i rommet en gang onkelen slo lillesøsteren hennes, som var fire år.

Hun forteller om vold mot seg selv, og mot de eldste barna til tiltalte.

Senere i avhøret ber Holten henne vise hva som skjedde en gang onkelen skal ha slått sønnene sine. Miriam får låne en av Holtens sko, og peker på gulvet foran seg. Hun sier guttene stod rett opp og ned foran faren sin, som satt i sofaen med en sandal i hånden.

– Og så slo han sånn her. Hun løfter hånden ut til siden, og fører skoen mot Holtens arm.

Rekonstruksjoner gjøres ofte på stedet der noe har skjedd. Men det tar tid, og er avhengig av at vitnet holder kontakten med politiet. Holten vet at det kan hende at Miriam hverken vil møte dem igjen, eller våge å fortelle det samme hvis hun skal forklare seg i retten.

Nå har politiet video av en enkel rekonstruksjon, som kan brukes hvis Miriam møter opp for å vitne, men ikke tør å gjenta alt.

Mensen-kontroll

Miriam forteller også om omfattende sosial kontroll i årene hun bodde hos den tiltalte onkelen.

Hun sier at da den eldste søsteren hennes hadde kommet i puberteten, mente onkelen at hun ikke kunne gå ut og treffe venner.

Miriam har trukket ermene på genseren over hendene, og gråter mens hun forteller om hvordan storesøsteren «Rahila» ble behandlet i huset til tiltalte.

– De hadde oversikt over når Rahila hadde mensen. Jeg mener, hvilke syke mennesker gjør noe sånt?

Jasmina Holten nikker og noterer.

– Første gang jeg fikk mensen kom storesøster til meg og sa at jeg ikke måtte si det til noen. "Da vil du helt miste din frihet", sa hun.

Miriam sier hun prøvde å holde det hemmelig. Men at kona til tiltalte oppdaget at hun også hadde fått mensen.

– Jeg hadde sølt litt blod på dokanten, og hun visste når de andre niesene i huset hadde mensen. Så hun regnet seg fram til at det var meg, forteller Miriam.

– Kanskje var de redde for at jeg skulle få kjæreste, og bli gravid. Hvis man ikke er jomfru når man gifter seg, bringer det skam over familien, forklarer hun.

Siden hun var jente, fikk hun heller ikke lov til å delta i gymmen på skolen, sier hun.

– Jeg måtte skulke alle gymtimene, og unnskyldte meg med at jeg var syk.

Og hun sier til politiet at hun heller ikke fikk dra i bursdager.

Til NRK sier Miriam senere at hun fikk leve mye friere som ung jente i Pakistan, enn da hun kom til Norge. At de fikk streng beskjed om hva de ikke fikk lov til å gjøre, og hvilke klær de skulle gå med, den dagen de kom til landet. Hun måtte blant annet gå med hijab, sier hun.

Å gå feil vei hjem fra skolen

Miriam tar oss med for å vise oss hva som var «den godkjente veien» til og fra skolen. Den går gjennom et skogholt. Veien via senteret i nærheten var totalforbudt, sier hun.

En dag gikk hun likevel forbi senteret, men ble sett av tiltalte. Da hun kom hjem, fikk hun bank, forteller hun. Hun skjønte ikke hva hun hadde gjort galt. Tiltalte sa hun ikke var noen bra jente, sier hun.

– Han slo meg i ansiktet. Fiket til meg flere ganger.

Etter denne hendelsen gikk hun alltid den lovlige veien, sier Miriam.

– Det var for å hindre meg i å treffe gutter. Det var sosial kontroll i aller høyeste grad. Det handlet om ære, sier Miriam.

Senere, under rettssaken, kommer onkelen til å fortelle at han aldri har slått jentene, og at skoleveisreglene ikke hadde noe med sosial kontroll å gjøre, men skulle beskytte niesene fra en konflikt i storfamilien.

Siktelsen blir utvidet

Det startet som en sak om psykisk og fysisk vold mot den tiltaltes egne barn og hans kone. Nå ser det ut til også å bli en sak om negativ sosial kontroll, og vold, mot flere av niesene hans.

For politiet har avhørene av niesene vært viktige for å forstå saken, og at mye av volden og kontrollen handler om ære.

– Disse kvinnene forteller at æren var knyttet til kontroll over jentenes seksuelle og sosiale adferd, sier Jasmina Holten.

Ære var et tema som lå i saken før politiet begynte etterforskning, sier hun. Etter hvert har flere av de fornærmede og vitnene introdusert temaet selv. Dette gjelder både jentene og guttene i familien.

Fengsles for å presse vitner

I påsken 2019 er det hektiske dager på Stovner politistasjon. Politiet har gjennomført en aksjon mot tiltalte, han settes i varetekt i Oslo fengsel med brev- og besøksforbud, fordi politiet og domstolen frykter at han skal ødelegge etterforskningen.

Miriam og en av de andre niesene hadde tatt kontakt med Holten kort tid før, og fortalt at siktede hadde ringt og forsøkt å presse moren deres, slik at de skulle trekke avhørerne.

Han avviser at han har forsøkt å presse dem.

Med siktede i fengsel, så opplever Holten at flere familiemedlemmer forteller åpent om hva som har skjedd. Blant dem Miriams storesøster.

– Niesene i saken hadde en reell frykt for å gå til politiet. At vi reagerte på truslene og fikk siktede i varetekt med brev- og besøksforbud gjorde at de fikk tillit til oss og det var viktig for etterforskningen, og tryggheten til søstrene sier Holten.

Rømte fra tiltalte

Juni 2019. Jasmina Holten, Frida Sortland og politiadvokat Oda Karterud tar bybanen gjennom Bergen, på vei ut til Fana politistasjon.

De tre har kommet til Bergen for å gjennomføre et avhør.

Niesene er redde. Politiet har brukt våren på å bygge tillit slik at de tør å snakke. Den eldste av dem, som vi har kalt «Rahila», er glad politiet endelig vil høre hennes historie.

Rahila gråter og forteller om hvorfor hun en morgen i 2006 rømte fra huset til tiltalte.

– Volden. Jeg klarte ikke mer vold. Jeg visste at livet mitt ville bli fullstendig ødelagt hvis jeg skulle fortsette å leve sånn, sier hun.

Rahila sier at den direkte årsaken til at hun forlot huset var at tiltalte og hennes mor planla å gifte henne bort. Hun var bare 18 år, ville ikke gifte seg og fryktet at tiltalte ville tvinge henne.

Rahila forteller at hun siden da har vært på rømmen fra familien. Hun frykter for sitt liv fordi tiltaltes ære ble skadet da hun rømte, sier hun.

Den tiltalte avviser at han prøvde å tvangsgifte Rahila.

Redde for å bli sendt ut av Norge

Før teamet fra Stovner politistasjon dro til Bergen skaffet de seg oversikt over den andre familien som bodde i huset. Det var søsteren til tiltalte og hennes fem døtre, altså tiltaltes nieser.

De innvandret i 2002 fra Pakistan, og flyttet inn i huset til tiltalte.

Moren til Rahila ble familiegjenforent med sin bror fordi de oppga at hennes mann var blitt borte, og hun og døtrene levde på almisser i Pakistan.

Det viser seg senere at familien kan ha fått opphold på uriktig grunnlag. Faren til niesene er nemlig i live, og skal på et senere tidspunkt ha bodd med sin familie i Norge.

Politiet mener det er tiltalte og hans kone som har hjulpet til med det uriktige oppholdsgrunnlaget.

Flere av niesene, forteller at tiltalte har truet med at de ville bli sendt ut av landet hvis de ikke «oppførte seg». Helt siden Rahila og familien kom til Norge, har de levd i frykt for å bli kastet ut av landet, dersom tiltalte fortalte UDI om det falske oppholdsgrunnlaget, forteller de.

Tiltalte avviser at han har truet med dette.

En rød genser

Rahila sier at onkelen utsatte dem for streng sosial kontroll: at hun og søstrene ikke fikk lov til å ha noen egen fritid. Etter skolen måtte de gå rett hjem.

Etter at jentene var hjemme fra skolen klokken fire på ettermiddagen stod de eldste nesten som slaver på kjøkkenet til en halvtime før midnatt, ifølge Rahila. De eldste niesene måtte passe tiltaltes barn, forteller hun.

– Det var fordi vi ikke skulle treffe på noen gutter, sier Rahila i avhøret med politiet i Bergen.

Hun forteller om en episode hun husker godt.

Hun hadde kjøpt en fin rød genser i Sverige. Kona til tiltalte kom og sa at hun ikke kunne ha på seg den genseren fordi den var seksuelt attraktiv. Den røde genseren ble pakket ned av tiltaltes kone og sendt til Pakistan.

Rahila sier hun er lettet over endelig å få fortalt sin historie.

– Da politiet ringte og sa de etterforsket min onkel tenkte jeg det var rettferdigheten som banket på, sier Rahila til NRK.

Rahila sier hun føler seg tryggere her, så langt unna. Hun har det bedre nå enn da vi møtte henne sist.

Hun beskriver livet i den tiltalte onkelens hus, hvor hun bodde fra hun var 15 år, som et helvete.

Fra første dag måtte hun ha på seg hijab, sier hun.

En dag etter skolen dro hun på et Røde Kors-arrangement. Der laget de smykker av plastperler. Hun tok med noen hjem.

Morgenen etter satt onkelen hennes i sofaen i stua da hun stod opp, sier hun. Rahila husker samtalen og det som fulgte slik:

– Har du vært på Røde Kors?

– Ja. Men jeg spurte kona di, sa jeg.

– Hvorfor har du vært på Røde Kors?

– Kusinen min nevnte det.

– Hun er jo hore, er du hore?

– Jammen Røde Kors, det er jo bare jenter der, det var ingen gutter der til stede.

Her forteller Rahila at onkelen tok tak i håret hennes og dro hodet hennes mot gulvet, før han avsluttet med å si:

– Dette er siste gang du gjør det. Neste gang du gjør noe sånt, så vet du ikke hva jeg skal gjøre med deg.

Rahila forteller at dette var første og siste gang hun gikk ut av huset for å være med på en fritidsaktivitet.

– Hvorfor var det så viktig for tiltalte, tror du, å ha kontroll på hvor du var?

– Dette er bare tradisjonelle tanker. Han tenker at hvis kvinner er ute av huset, så kan de svikte vår ære, sier Rahila.

Tiltalte avviser at han har lagt hånd på Rahila og utøvd sosial kontroll over henne.

Rahila var ikke selv vitne da onkelen skal ha slått søsteren på fire år, men hun sier at hun så lillesøsteren rett etterpå. Hun gråter når hun skal fortelle om det som skjedde:

– Med de små hendene sine sier hun til meg, hun kalte meg babeh, det betyr storesøster: Hun sa: «Babeh, jeg har vondt!».

– Da hadde din onkel slått henne?

– Han hadde slått henne så mye. Jeg vet ikke hvordan hun overlevde.

– Hvordan så hun ut?

– Hun var blå ... Hun var blå, forklarer Rahila, og peker mot kinnet sitt.

– Det er veldig vanskelig å vitne i retten når du tilhører en kollektivistisk familie, hvor sanksjonene kan være store og man kan bli totalt utstøtt, sier Holten. – Den prisen er høy å betale for mange.

Politiet mener, basert på forklaringer fra andre, at det er de to eldste sønnene i huset som har vært mest utsatt for vold fra far, da de var små, og at de kan bevise at tiltalte ved ett tilfelle slo sin eldste sønn hardt gjentatte ganger, med hendene og en sandal, på hele kroppen. Sønnen forsøkte flere ganger å krype mot soverommet sitt, men ble dratt tilbake etter håret og slått mer. Politiet mener tiltalte også sparket sønnen mens han lå nede. Sønnen hadde blåmerker på kroppen etterpå.

Den eldste sønnen avviser at dette har skjedd.

Gjelder ikke bare familien

Monica Lindbeck representerer tiltaltes nieser i saken, og har lang erfaring som bistandsadvokat i saker om æresvold.

Hun sier på generelt grunnlag at vitner og fornærmede ikke bare risikerer å bli utstøtt fra sin egen kjernefamilie og storfamilie, men til dels også fra hele det kulturelle fellesskapet.

– Dette får konsekvenser som at andre med samme kulturelle bakgrunn ikke vil omgås deg, bli sett med deg, ikke har respekt for deg. Og for eksempel at ingen vil gifte seg med deg, fordi avtaler om ekteskap er mellom familier, og ikke enkeltindivider. Derfor er det å bli utstøtt en enorm belastning, også på lang sikt, sier Lindbeck.

Familiefaren er nå tiltalt for grov psykisk og fysisk vold mot de fem sønnene og kona, og mot to av niesene. Han er også tiltalt for forsøk på vitnepåvirkning.

Den tiltalte har hele tiden nektet straffskyld. Han sier han aldri har vært aggressiv, truende eller skremmende mot noen.

Holten mener politiet har avdekket gjennom etterforskningen at familien er preget av æreskultur, og at tiltalte har utført volden som flere familiemedlemmer forteller om i en æreskontekst.

Klemmer i rettssalen

Kona til tiltalte vil gjerne kjøpe en brus til ham i en pause, men det får hun ikke lov til. Gang på gang i de ukene rettssaken varer, spør hun retten om lov, og så gir de hverandre en klem. Gjerne en lang en. Hun holder rundt hodet hans, og stryker ham over skjegget når de slipper opp. De smiler til hverandre.

Hun holder fast ved forklaringen sin om at han ikke er voldelig. Det gjør også begge de eldste sønnene.

Enda en av sønnene som først har fortalt om vold til politiet, trekker tilbake det han har sagt når han skal vitne i retten.

Aktor Oda Karterud mener politiet kan bevise at lillesøsteren ble utsatt for omfattende vold, risting og gjentatte harde slag mot kroppen med hender og en sandal. Grunnen til volden skal være at lillesøsteren gråt og ropte på mammaen sin, som hadde gått ut av huset.

Miriam er svært redd når hun skal vitne. Også denne gangen har bistandsadvokaten bedt om at tiltalte følger forklaringen fra et annet rom. Aktor minner dommeren på at tiltalte også er tiltalt for nettopp vitnepåvirkning. Dommeren går med på kravet.

Miriam har fått støtte av en psykolog, som følger henne inn i vitneboksen, og sitter ved siden av henne mens hun forteller.

Også her forteller hun om vold mot seg, flere søstre, og tiltaltes sønner. Og sosial kontroll.

Det samme gjør Rahila, på videosamtale fra et annet kontinent.

De to siste niesene til tiltalte, søstrene til Rahila og Miriam, vitner også, med tiltalte til stede i salen.

Den ene av dem sier at onkelen ikke har vært voldelig mot noen. Etter at hun er ferdig med å forklare seg, ber hun om å få gå bort til tiltalte. Han gir henne en klem og kysser henne på pannen, og hun begynner å gråte.

Tiltalte avviser at han noen gang har lagt hånd på niesene eller utsatt dem for negativ sosial kontroll.

Hvordan beviser man ære?

Mot slutten av sin vitneførsel har aktoratet satt av tid til to vitner som skal få dommeren til å forstå hvorfor de mener æreskultur er sentralt for saken. Det første vitnet er Jasmina Holten. Hun har med flere permer med dokumentasjon, og refererer til detaljer i saken som hun mener styrker hypotesen om et æresmotiv.

I tillegg til Jasmina Holten, vitner sosialantropolog Tor Halfdan Aase. Han har forsket på hvordan æreskultur fungerer.

Forsvarer Vegard Aaløkken, fra advokatfirmaet Andenæs Aaløkken Veum, har blant annet innkalt en nabo, og en tidligere leieboer som har bodd i huset.

Ingen av dem har sett eller opplevd noe unormalt.

Den tiltalte mannen forklarer selv at han ikke er opptatt av ære. Ære ikke er viktig der han kommer fra, heller, sier han.

Hvis barna hans har gjort noe galt, har han fortalt dem hvorfor det er galt, men han har aldri slått noen, forklarer han.

Han sier at han og kona er likeverdige når avgjørelser skal tas, og at han pleier å trekke seg tilbake på rommet sitt hvis han er sint.

Tiltalte forteller også at faren til niesene har bodd i huset sammen med familien, og at han selv umulig har kunnet ha noen makt over niesene da de bodde hos ham, fordi minst én av foreldrene deres alltid bodde sammen med dem.

Rettens siste dag

På siste dag i retten erklærer aktor Oda Karterud at påtalemyndigheten, etter bevisførselen, fortsatt er overbevist om at tiltalte er skyldig etter tiltalen.

Forsvarer Vegard Aaløkken sier påtalemyndighetens framstilling bærer preg av at de ser spøkelser på høylys dag. Han avviser at tiltalte er opptatt av å bevare familiens ære.

Han sier de tre yngste sønnene har gått sammen for å ramme sin far, og at de har gitt en framstilling av vold i hjemmet som ikke er riktig.

Forsvareren er også skeptisk til at tiltalen går så langt tilbake som 2002. Minner svekkes, og denne tvilen må kommer tiltalte til gode, sier Aaløkken i retten.

Han peker også på at aktor ikke har tatt høyde for at flere av sønnene har trukket tilbake det de har sagt i politiavhør.

Når det gjelder kontroll av niesene, mener forsvareren at dette ikke skyldes ære, men et ønske om å beskytte dem fra en voldelig konflikt i den pakistanske storfamilien som går mange år tilbake.

Aktor legger ned påstand om fengsel i fem år og åtte måneder.

Dommeren og hans to meddommere trekker seg tilbake for å skrive dommen. For Jasmina Holten, og for alle de involverte, er det bare å vente.

En 16 måneders etterforskning og den påfølgende rettssaken er over. Nå gjenstår det å se hva alt arbeidet hun har lagt ned vil føre fram til.

Det er rettighetene til barn i slike saker som gir henne drivkraft.

– Vi vet at alle barn som blir utsatt for vold eller er vitne til vold, får store skader og ettervirkninger av det. Men i saker hvor ære og ekstrem kontroll er til stede, ser vi at barna og de unge står overfor et mye større risikobilde.

Hun mener slike barn er mye mer sårbare fordi de ofte blir utstøtt fra et kollektiv. Fra en familie.

– Så for meg å kunne jobbe med disse sakene, og hjelpe barn og unge, det gir mening.

– Ingen formildende omstendigheter

13. mars i år kommer dommen. Familiefaren dømmes for psykisk og fysisk mishandling av sønnene og kona, og to av niesene. Han blir også dømt for vitnepåvirkning.

Straffen settes til fem år og tre måneder.

Tingretten finner ingen formildende omstendigheter.

I dommen går Tingretten grundig inn på at tiltalte var opptatt av ære. I dommen heter det:

«I skjerpende retning må det også legges vekt på at både den fysiske og psykiske mishandlingen som tiltalte er funnet skyldig i, må anses å ha sin bakgrunn i hans æresfølelse. Det må etter bevisførselen legges til grunn at han mente at det var hans rett å øve vold mot ektefelle, barn og andre som hørte til hans husstand. Samtidig fremkom det at tiltalte var opptatt av at konflikter skulle løses innen familien og at han uttrykte at hverken politi eller barnevern var til å stole på».

Dommeren skriver videre: «Dersom det ble kjent utad at det var problemer i hjemmet ville det, siden han som eldste mann i familien var den som bestemte, medføre tap av ære for både ham og familien»

Familiefaren har anket dommen, som dermed ikke er rettskraftig. Han sitter fremdeles i varetekt.

Gjennom sin advokat sier han at niesenes anklager mot ham har et hevnmotiv. Han synes også det er synd at ikke retten har funnet det påfallende at mishandlingen av niesene skal ha skjedd samtidig med at de bodde med sin far.

Jasmina Holten mener dette er en viktig dom, og har en telefon hun vil ta.

– Du stod jo der sammen med meg

Jasmina Holten ringer opp Rahila på videosamtale, for å formidle innholdet i dommen.

– Dette er en viktig dom ikke bare for deg, men for alle andre som er utsatt for denne type kontroll og vold.

Holten takker Rahila for at hun har stått løpet ut, tross frykt og usikkerhet. Rahila smiler på skjermen. Det skurrer litt i overføringen når hun svarer.

– Du sto jo der sammen med meg og sa dette går bra. Jeg tror ikke jeg hadde klart dette uten deg og dere, sier Rahila på telefon fra et annet land enn Norge. Et sted hvor hun føler det er tryggere for seg og sine.

For Jasmina Holten er det foreløpig sluttstrek for en omfattende og komplisert etterforskning.

Hun og familien fikk beskyttelse da de kom til Norge som flyktninger.

Nå er hun med på å hjelpe andre som trenger beskyttelse.

*Christine Præsttun har også jobbet med denne reportasjen. Præsttun døde 8. januar i år etter lengre tids kreftsykdom.