Vitne til Holmlia-overfall: – Jeg har følt meg som en feiging

Mannen, som ønsker å være anonym, var om bord da tre menn overfalt Kjetil Rusvik på en buss på Holmlia i Oslo i januar 2005.

Den funksjonshemmede 32-åringen ble omringet, slått, sparket og fratatt lommeboka si på bussholdeplassen på Holmlia i januar 2005.

NRK møter mannen, som hadde vært ute og spist middag sammen med kona den fatale kvelden. Etter at Rusvik hadde blitt ranet, kom både han og overfallsmennene inn på bussen.

Rusvik ba om å få tilbake lommeboka, men fikk i stedet flere slag.

– Man venter at noen bør stoppe dette

– Man har jo egentlig et brennende ønske om å hjelpe til. Man ønsker at noen andre i bussen skal heve stemmen eller si «stopp» eller et eller annet. Man sitter bare og venter på at noen bør stoppe dette, sier mannen, som ikke vil stå fram med navn og bilde.

Rusvik ble livsvarig hjerneskadet og pleietrengende for resten av livet på grunn av volden.

En undersøkelse Norstat har gjort for NRK (se faktaboks) viser at 82 prosent av de spurte mener det er riktig å gripe inn når man er vitne til sjikane eller vold. Men samtidig sier bare 58 prosent at de ville ha grepet inn fysisk eller ropt, ringt eller løpt etter hjelp.

Les også: Oslofolk vegrer seg mest for å gripe inn fysisk

Passasjeren NRK møter ti år etter overfallet sier han har tenkt mye på det som skjedde den kvelden.

– Jeg tenkte at jeg ikke hadde hatt en sjans mot de robuste karene, sier han.

Ville du grepet inn hvis du var vitne til at andre blir utsatt for sjikane eller vold i det offentlige rom?

Har kjent seg feig

Mannen forteller at det var en annen om bord i bussen som forsøkte seg på en protest, men at det ellers ikke skjedde noe fra de rundt 30 medpassasjerenes side.

– Det er vanskelig å si hvorfor man ikke brøt inn. Jeg tror kanskje det skyldtes redsel. Jeg følte i alle fall at jeg ikke ville hatt støtte fra noen av de andre passasjerene.

Han innrømmer at han har tenkt på seg selv som en feiging etter det som skjedde.

– Det har jeg. Absolutt. Jeg skulle ønske jeg hadde visst hvor skadet han var. Jeg hadde nok ikke grepet inn mot de guttene, men jeg ville tatt tak i han som ble angrepet og bedt ham holde seg unna dem, og bedt ham om å glemme lommeboka.