NRK Meny
Normal

Velferdskunstneren

For mange kan kunstneryrket være i ferd med å bli en ungdomsgreie. Å stå livet ut, er ikke noe man ønsker, sier Halfdan Bleken i sin kommentar.

skrik
Foto: Poppe, Cornelius / SCANPIX

Kommentar: Halfdan Bleken
Foto: NRK

Kulturdepartementet setter nå i gang en stor undersøkelse om kunstnerne og deres kår i Norge.

Dette meldte NRK for et par dager siden. Bakgrunnen er blant annet at tallet på fagorganiserte kunstnere har steget dramatisk.

 

Dobling av kunstnere

Ferske tall viser at det idag er nesten dobbelt så mange kunstnere i Norge som for 13 år siden, og det finnes nå nærmere 17.000 fagorganiserte slike. Og med ”kunstnere” menes det folk aktive innefor alle kunstarter: Forfattere, fotografer, billedkunstnere, skuespillere, dansere, arkitekter, filmskapere, musikere og komponister. Pluss noen til.

Forskeren som skal lede undersøkelsen mener at noe av årsaken til denne økningen er å finne i at det er et større marked for kunst i et rikt samfunn som vårt, enn i andre.

Lettere å overleve

Jeg tror undersøkerne gjør klokt i ta et par andre faktorer med i beregningen i arbeidet de står foran. For det første at i et rikt samfunn er det ikke bare et større marked for kunst, det er også lettere å overleve uten å arbeide, også for kunstnere.

At mange kunstnere lever helt eller delvis på trygd over lange perioder og heller ikke er fagorganiserte vil jeg regne som mer enn en kvalifisert gjetning. Disse vil dermed ikke fanges opp i en undersøkelse der man tar utgangspunkt i kunsnterorganisasjonenes medlemslister.

Ungdomsgreie

For det andre vil jeg anta at mange kunstnere kun er virksomme i faget i en begrenset periode av sitt yrkesaktive liv. Selv har jeg en syvårig kunstutdannelse bak meg, men har vært journalist de siste 14 årene og har aldri vært fagorganisert som kunstner, heller ikke i de årene jeg var aktiv innenfor yrket.

Mange av mine gamle studiekamerater og kolleger innenfor kunsten er i en lignende situasjon. Til og med min gamle professor er ute av yrket. Etter min mening ser man tegn idag at på at kunstneryrket for mange kan være i ferd med å bli en ungdomsgreie, for å si det slik. Å stå i yrket livet ut, er ikke noe man ønsker.

Til det er det for tøft, og for traurig i forhold til drømmen man en gang. Samlet sett betyr dette altså at antall kunstnere i Norge kan være langt høyere enn den doblingen man ser av meldemstallene til kunstnerorganisasjonene.

I en rik velfersstat som vår, er det altså utkomme for langt flere kusntnere enn før i tiden. Selv om utkommet er magert for de mange middels-små og små. Og lukrativt bare for et mindretall. En gang i tiden før dagpenger og sosialkontor, var det magert for alle, også for de absolutte toppene. Dette utenom noen ytterst få.

Magert utkomme

Høsten for 273 år siden satt feks. Johann Sebastian Bach og jobbet med juleoratoriet sitt. Å skrive slik musikk var en del av jobben som hovedkantor i Leipzig, en stilling Bach hadde hatt i 11 år og som var en av de mest prestisjefylte kunstnerstillingene i Tyskland på denne tiden. Men utkommet var altså magert. Selv for Bach.

Noe vi kan se av det faktum at da han døde etter over et kvart århundre i denne stillingen, røyk familien hans ut av boligen og rett på fattigkassa. At trygd og pensjon ikke eksisterte på 1700-tallet, vet de fleste, men at det ikke skulle være mulig å legge seg opp sparepenger for en grundig og samvittigehtsfull familiefar og berømthet som Bach, kan virke overraskende.

Og når vi snakker om jobbforholdene for kunstnere i en tid der det altså ikke var plass til så mange som i dagens samfunn, så var produksjonstakten til disse til gjengjeld ekstremt høy. Langt høyere enn idag. Man regner med at Bach i løpet av de første årene som kantor i Leipzig skrev tre årganger med kirkekantater. Det vil si at han skrev et verk for orkester og solister på ca 20 minutters lengde for alle faste og bevegelige helligdager hvert av disse årene. Dvs at hvert år skrev han omkring 60 slike verker. Og fikk dem innøvd og fremført.

Kanskje komponerte han mandag til torsdag, mens kona, barna og elevene hans kopierte ut notene som skulle brukes ved fremførelsen fra partituret etter hvert. Og så var det øvelser fredag og lørdag og fremføring på søndag. Slik gikk ukene. I tre år. Etter det kunne han begynne å resirkulere musikken år om annet og kunne ta litt lettere på sakene. Slik som da han før julen 1734 hadde litt bedre tid enn før til å forberede juleoratoriet, og antagelig kunne begynne flere uker i forveien.

Kunst i system

Vi syns det må være et geni som kunne klare alt dette, under et slikt ekstremt tidspress. Men Bach hadde visse fordeler i motsetning til dagens kunstnere: Han hadde et system. Idag ser vi på malene og systemene som kunstnere i gamle dager brukte i jobben med mistro. Eller som i Bachs tilfelle, som ekstra vanskeligheter og hindringer som et geni la i veien for seg selv, så å si for moro skyld.

Når Bach flettet inn sitater fra andre musikkstykker i verkene sine, gjerne både baklengs og opp-ned, eller når han brukte matematikk og feks. tonesatte et bestemt bibelsitat med like mange toner som nummeret på det aktuelle bibelverset.

Dette er jo ikke hørbart, man må frem med lupen for å oppdage det, og det er derfor man altså har betraktet det som en rebus lagt inn i verket av Bach, som en ekstra utfording for ham selv. Men mye tyder på at det forholder seg stikk motsatt: Slike sofistikerte metoder og tallsystemer gjorde at man på Bachs tid kunne jobbe mye fortere. Selvsagt kunne de bare beherskes etter lang tids trening, men de var igangsettere og rammer for arbeidet nettopp under ekstremt tidspress.

Produksjonsnedgang

Idag har vi ikke slike rammer for kunstnerisk arbeide. Formen må oppfinnes hver gang på nytt, og dette er en arv fra romantikken der kunsten ikke lenger var grunnlagt på håndverk i samme grad som før, men først og fremst på inspirasjon.

Konsekvensen er at i vår industrielle tidsalder der all annen produksjon går opp, går kunstnernes produktivitet merkelig nok ned.

La meg ta meg selv som eksempel igjen, ikke fordi jeg er kunstner, men fordi også journalistyrket tross alt har noe skapende ved seg.

Ettersom jeg ikke har en slik fastsatt kode og mal som jeg kan arbeide utfra, men er en moderne fri og kreativ skribent, må også jeg finne formen hver gang. For å få til denne skarve P2-kommentaren feks., har jeg måttet ha to møter med vaktsjefen og ett med en annen kollega, og jeg har tenkt på saken i flere dager før jeg begynte å skrive den. Og spesielt god er den heller ikke. Bare kanskje litt original. Ihverfall på slutten.

 

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste meldinger