Uten innvandrere stopper Haram

Produksjonssjefen i Rolls-Royce Marine-fabrikken i Brattvåg i Haram myser mot solen fra verftskaien og smiler. Rundt ham på fabrikkanlegget i fjordarmen nordvest for Ålesund er en truckfører på vei med motordeler. Fabrikkarbeidere utveksler noen ord om vårløsningen som synes å være i luften. Den ene snakker gebrokkent norsk med østeuropeisk klang.

Han er ikke alene om å ha utenlandsk aksent blant de drøyt 500 ansatte på verftet – langt derifra.

– Hos oss har minst ti prosent av de ansatte innvandrerbakgrunn, og vi har mer enn tjue nasjonaliteter. Det er vanskelig å forestille seg et globalt selskap her uten en høy andel ansatte med innvandrerbakgrunn. Vi rekrutterer alt fra produksjonsmedarbeidere og prosjektledere til servicemedarbeidere. Vi kunne ikke ekspandert uten og sett de resultatene vi ser i dag, sier Hilmarsen, som selv er svensk innvandrer.

HAR DU TIPS ELLER INNSPILL OM DETTE TEMAET? Kontakt NRKs journalister!

– Det skjer der og da

Her har det blitt bygget styre- og dekksmaskineri til rigger, skip og ulike fartøy i 70 år, og det som begynte som en familievirksomhet har blitt global business. Men hadde det ikke vært for en storstilt arbeidsinnvandring til Norge de siste årene, hadde det vært vanskelig for hjørnesteinsbedriften å henge med i et internasjonalt marked. Noe som igjen hadde gjort det vanskelig for Haram kommune å tette hullene etter utflytterne, med halvparten av arbeidsplassene i kommunen tilknyttet den maritime industrien.

• NHO: – Vi er på grensen av det vi kan tåle av innvandring

I en artikkelserie denne uken tar NRK.no opp myter om innvandring, og en av dem sier at utviklingen til norsk økonomi i fremtiden er avhengig av at vi får inn arbeidskraft fra utenfor Norge. Tidligere i dag sa en rekke makroøkonomer at de mener dette er å dra det for langt – tvert i mot er vi farlig nærme et metningspunkt. Istedenfor bør vi vurdere å bremse veksten og klare seg mer på egenhånd. I Haram opplever de en helt annen virkelighet.

– Det er tvilsomt om kommunen ville klart seg uten innvandrerne. Særlig skipsbyggerindustrien, som er særlig utsatt for svingninger, ville fått det vanskelig for å rekruttere. Og dette utgjør jo den viktigste delen av næringsgrunnlaget her, sier Guttorm Ulla, leder for Haram innovasjonsstudio, og får støtte fra rådmann Turid Hanken.

– Våre hjørnesteinsbedrifter er globale, og avhengig av en arbeidskraft vi ikke nødvendigvis finner mange nok av lokalt eller nasjonalt. I perioder hvor man får inn store kontrakter, er man avhengig av innleie. Det skjer der og da. Det er også behov for permanent rekruttering og ansettelse av arbeidsinnvandrere. Hjørnesteinsbedriftene er våre viktigste arbeidsgivere, og det er mange som lever av at det går godt med dem, sier hun.

• ØKONOMER AVVISER MYTE: – Vi er ikke avhengig av innvandring

NRK.no treffer de to i kommunesenteret Brattvåg. På den korte veien fra hotellet og opp til rådhuset i hovedgaten over passerer vi en gruppe elektrikere utenfor et bygg, og to butikkansatte kvinner som tar pausen utenfor nærbutikken. Samtalene går på engelsk eller språk godt plassert utenfor den nordiske språkgrenen. Om det ikke er langt mellom de etnisk norske haramsborgerne, er det i alle fall ikke kort mellom innvandrerne.

Faktisk har hele tolv prosent av innbyggerne i Haram innvandrerbakgrunn, noe som er tett oppunder landsgjennomsnittet. På den største barneskolen har én av fire fremmedspråklig bakgrunn. Arbeidsinnvandring har hatt jevn økning utover på 2000-tallet, og har fordoblet seg siden 2007. Mønsteret er kjent: Menn kommer for å arbeide i industrien eller byggebransjen en kort periode – og flere ender med å slå seg ned og henter over koner og barn. Polakker og litauere dominerer, men totalt har over 60 ulike nasjonaliteter funnet veien til den lille kommunen.

• SE INTERAKTIVT OVERSIKT: Del din historie og se visualiserte tall om innvandringsmytene

Sysselsettingen av innvandrere er hele 72,5 prosent, mot rundt 60 på landsbasis. Og det er ikke bare arbeidsinnvandrerne som drar opp snittet: Også 65 prosent av flyktningene har jobb å gå til.

– Kommunen har større utfordringer med å rekruttere norske ungdommer enn utenlandsk arbeidskraft. De finner vegen hit uten at vi trenger å foreta oss så mye, sier rådmann Hanken.

Fra Shanghai til Brattvåg

En som har kommet ekstra langveis fra, er Sisi Han. Den unge kinesiske kvinnen kom fra 23 millioner innbyggere i studiebyen Shanghai, via mastergradstudier og trainee-program i betydelig mindre Molde og Ålesund, til en kontraktlederstilling på Rolls-Royce i Brattvåg. Hun trives så godt at hun har lært seg flytende norsk, og et snev av sunnmørsdialekt har blandet seg med den kinesiske. Samtidig kommer den asiatiske bakgrunnen godt med når hun forhandler med kunder fra hjemkontinentet.

– Jeg trives utrolig godt her. Det er mindre stressende enn i Kina, naturen er fantastisk og folk er mer direkte. Kineserne må man tolke mer for å forstå hva de egentlig mener. Slik er det ikke her. Jeg lærte meg norsk etter å ha fått kontakt med norske studenter, gått i den katolske kirken og hørt på norsk radio, sier hun og smiler.

Polske Grzegorz Manowski kom til fabrikkanlegget i Brattvåg for ti måneder siden, for å jobbe som teamleder. Det var først og fremst ønsket om å jobbe i et stort internasjonalt selskap som drev ham til Rolls-Royce i Brattvåg. Han snakker engelsk mens han loser oss gjennom den store fabrikkhallen, og peker på komponenter og beskriver deres ferd mot en fullkommen hydraulisk vinsj.

• THORBJØRN JAGLAND: Slår fremmedfrykt-alarm i Europa

Men under selve intervjuet insisterer han på å snakke norsk. På sin korte tid i landet har han rukket å bli en habil norsktaler. Han kan godt tenke seg å bli. Bare kona får jobb snart så hun får brukt mastergraden i økonomi til mer enn å gå hjemme i Brattvåg.

– Jeg liker jobben veldig. Og jeg trives her. Det er mye aktiviteter, og i helgene reiser vi inn til Ålesund. Men når det gjelder familiesituasjonen, må det ordne seg for at vi bli værende, sier polakken.

20 minutter fra Brattvåg, ligger kommunens andre industrisentrum, Søvik. Her har den andre store hjørnesteinsbedriften, STX OSV, ett av sine to verft i Haram. Blant de 180 ansatte i Søvik, er har 30 innvandrerbakgrunn. Etter flere år der arbeidere fra Norge og Skandinavia stort sett var tilstrekkelig for å dekke inn ordrene, har det de siste årene vært en økende tilstrømning av søknader fra Europa og omegn. Det store behovet for innleid arbeidskraft til produksjonen dekkes i dag som hovedregel av utenlandsk arbeidskraft.

Færre prosjekter og permitteringsfare

Når næringen vokser seg større enn regionen, og store skipsprosjekt står på spill, ville det vært vanskelig å holde tritt i markedet uten fleksibiliteten innvandringen gir, innrømmer ledelsen.

– Skipsbygging er internasjonal business. Å si om vi hadde klart oss uten innleid arbeidskraft blir spekulasjoner, men det er mange fordeler med et internasjonalt miljø. Det gir oss blant annet en viktig fleksibilitet å kunne leie inn arbeidskraft utenifra når det ikke er nok av den kompetansen vi trenger lokalt, sier verftsdirektør Frode Klokk.

På verftskaien under kontorbygget bygges enorme skip.

– Søsterskipet til dette skipet bygget vi i fjor, og hun opererer nå for den australske marinen. Hvor denne vil operere, vet vi ikke helt. Men det kommer nok til å starte i Nordsjøen, sier Klokk og peker på en doning som speiler seg i fjordvannet.

– Hvordan hadde driften blitt uten denne fleksibiliteten arbeidsinnvandringen gir?

– Igjen, det blir spekulasjoner. Men vi ville sannsynligvis ikke klart så mange og store prosjekter. Uten mulighet til innleie ville vi hatt store utfordringer med å tilpasse sysselsettingen til svingninger i ordreinngangen. Men vi hadde nok klart oss, slik som tidligere da vi bygget mindre og færre skip, sier Klokk.

Blant de utenlandske arbeiderne som sørger for at oppdragene blir fullført, er polske Piotr Bartosz Wisniewski. Han tok med seg familien for ti år siden da arbeidsmarkedet i hjemlandet ble lunkent, og leder nå rørledningsdivisjonen.
– Dette var en stor mulighet for meg og min familie. Overgangen var spesiell, men vi har fått god hjelp. Det bor jo 50-60 polakker her også, sier han.

Lærer norsk på dugnad

Noen bestemte seg allerede på 1980-tallet for at Haram var stedet å forbli, tross røtter godt utenfor både Sunnmøre og Norge. I motorsammenpasningshallen på Rolls Royce treffer vi bosniske Suad Selak, som har vært her i 30 år. Det samme har irske Marian Alvestad, som kom til bygden etter å ha funnet kjærligheten i en lokal mann. At mange ikke bare kommer for å jobbe i Haram, men slår seg til ro her, har tvunget kommunen til å tenke nytt når en ny gruppe innvandrere skal integreres i et lite lokalsamfunn i en sunnmørsk kystkommune.

Blant annet brukes etter hvert velintegrerte flyktninger med flere tiårs fartstid i miljøet aktivt i arbeidet. Og språkopplæringen foregår ikke bare i kurslokaler, men i samspill med lokale organisasjoner på dugnad og andre lokale aktiviteter. Det er innført egne innføringsklasser ved barneskolen i Brattvåg for barna med fremmedspråklig bakgrunn.

– De må engasjere seg i det norske, men vi må også fornye oss. Det lønner seg for bedriftene at de ansatte blir værende og det er bra for lokalmiljøet, sier Hanken.

– Og de lærer ikke norsk bare ved å gå på kurs. Det handler om at man må oppsøke situasjoner aktivt, engasjere seg og gjøre en innsats. Vi mener dette er en god måte å tenke på. Språk er den viktigste forutsetningen for å bli en del av arbeidsmiljøet, lokalmiljøet, få ektefellen til å trives og unger til å klare skolen, sier Ulla i Haram Innovasjon.

RAPPORT: Derfor blir innvandrerne i Haram

I tillegg har man gått tett sammen med næringslivet, og representanter for bedrifter settes aktivt inn i prosjektledelse både når det gjelder rekruttering og språk. Ifølge Susanne Søholt ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) utmerker Haram seg ved at man har klart å utelukkende fokusere på innvandrerne som en ressurs, og tvunget seg selv til å tenke nytt for å håndtere utfordringene. I en studie fra i fjor så hun nærmere på hvorfor innvandrere ble værende i Haram.

– Må ut av huset også

– Innvandrerne selv har lagt vekt på at de blir sett, at de opplever at de er personer og ikke innvandrere, for at de ønsker å bli værende. Og det at de skaffer seg bolig og forholdene ligger til rette for å etablere seg med familien her er også viktig, sier Søholt til NRK.no.

Det har ifølge rådmann Hanken vært bevisst strategi.

– Vi ønsker at våre nye innbyggere skal være integrerte borgere i Haram. Det er viktig for oss at de føler det slik. Dette går to veier. De som bor her fra før blir også utfordret i møtet med nye kulturer, sier hun.

Avhengigheten av arbeidsinnvandrere kunne fort blitt et tveegget sverd for lille Haram – som et nødvendig bidrag til det lokale næringslivet på ene siden, og en potensiell kilde til konflikt på andre siden. Men så langt har gamle og nye haramsborgere klart seg bra, ifølge Hanken og Ulla.

– Det er klart, det er en utfordring på sikt hva dette gjør med samfunnet vårt. Men det er lite konflikter. Folk har vært flinke til å ta i mot dem på en god måte, sier hun.
Produksjonssjef Dennis E. Hilmarsen i Rolls-Royce er glad for samarbeidet med kommunen. Det hjelper selskapet lite at den ansatte gjør jobben sin, hvis livet utenfor fabrikklokalene ikke fungerer. Da er veien til hjemlandet eller en større by kort, og alle parter taper.

– Språkutvekslingen er uhørt viktig. Konsernspråket er engelsk, men disse må integreres ut av huset også, sier han.