Den store oppmerksomheten om katastrofen er noe av årsaken til at etterdønningene ikke ble større.
Det viser en ny forskningsrapport som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress står bak. Senteret fikk i 2005 i oppdrag av myndighetene å undersøke de følgene tsunamien fikk for de norske barnefamiliene som oppholdt seg i området.
– Det går mye bedre med disse barna enn hva vi hadde forventet, sier prosjektleder Tine Jensen.
Stor oppmerksomhet om katastrofen og det at mange har kunnet dele sine erfaringer med foreldre eller andre voksne som var til stede da bølgen traff, er noe av grunnen til at det går så vidt bra med barna.
– Dessuten kunne de norske familiene vende tilbake til intakte hjem og lokalsamfunn, i motsetning til dem som fortsatte å leve i katastrofeområdene i Sørøst-Asia, sier Jensen.
Ettervirkninger
Da forskerne først kontaktet familiene like etter katastrofen hadde nærmere 75 prosent av barna store posttraumatiske ettervirkninger. Ti måneder etter tsunamien var andelen redusert betraktelig og etter to og et halvt år var det bare 4 prosent som strevde med alvorlige etterreaksjoner.
– Men selv små reaksjoner kan få alvorlige konsekvenser for et barns livsløp. Mange sliter med påtrengende minner og frykt, er ukonsentrerte og har søvnvansker.
Det har gått ut over prestasjonene på skolen og enkelte har ikke kommet inn på videregående skoler de ellers ville ha kommet inn på, sier Jensen.
– Barna som var i en sårbar og vanskelig livssituasjon forut for tsunamien, er dem som har hatt størst problemer i ettertid, legger hun til.
Undersøkelsen viser dessuten at jenter i større grad enn gutter opplevde vanskeligheter i ettertid. Enkelte barn har heller ikke fått god nok oppfølging av hjelpeapparatet.
"Alle" tok del
Et interessant fund i undersøkelsen er offentlighetens rolle.
– Det at hele Norge visste om og tok del i det som skjedde, er nok en viktig grunn til at det har gått så bra som det har gjort med disse barna, sier Jensen.
Hun viser til at den enkelte ofte er alene om erfaringen ved andre traumatiske hendelser. Åpenhet er en nøkkel til bedring, men ved tabubelagte og krenkende hendelser som seksuelt misbruk, kan samtaler og spørsmål oppleves som invaderende.
– Det at foreldre og barn var sammen om å oppleve tsunamien, har gjort hendelsen lettere å snakke om og bearbeide.
Vi er veldig imponert over hvordan foreldrene har fulgt opp barna. De har vist seg å være den aller viktigste ressursen for barnas heling, sier prosjektlederen.
Erfaringer
Det er første gang personlige erfaringer fra en katastrofe samles så systematisk i Norge. Forskningsmaterialet dokumenterer store forskjeller i hvordan den enkelte ønsket hjelp til å bearbeide sine inntrykk.
– Noen av barna vi snakket med, ville gjerne dele sine erfaringer med klassekameratene. Andre syntes det bare var ubehagelig å snakke om det som skjedde.
Vi mener å ha trukket enkelte lærdommer som kan være til nytte også ved andre traumatiske hendelser. Tilpasset støtte, stor åpenhet og et fleksibelt og kompetent hjelpeapparat er blant det viktigste, sier Jensen.