Trikkedrapet: Påtalemyndigheten mener tiltalte fortsatt må tvangsbehandles

3. august 2004 angrep en somalisk mann i 40-årene passasjerer på 17-trikken ved Bislett Bad i Oslo. I panikken som oppstod, løp passasjerene bakover i trikken. Flere kom seg ut bakdøren.

Det gjorde ikke en 23 år gammel mann, som døde av skadene han ble påført med en over 15 centimeter lang kniv. Fem andre personer ble skadd – tre av dem alvorlig.

Året etter ble gjerningsmannen dømt til tvungent psykisk helsevern. Den rettspsykiatriske vurderingen av mannen viste at han var paranoid schizofren og utilregnelig på gjerningstidspunktet, og derfor ikke kunne straffes med fengsel.

Statsadvokat Tonje Tønder ber tirsdag om at mannen dømmes til tre nye år med tvungent psykisk helsevern.

– Vi må lytte til de faglige vurderingene og gi vårt råd til retten. Dette baserer seg på den skriftlige erklæringen fra den sakkyndige, blant annet, som mener det fortsatt er gjentakelsesfare, og at det derfor nødvendig med tvungent psykisk helsevern for å verne samfunnet, sier Tønder.

– Som å sette meg på en høy bygning

Mannen ble første gang dømt til tvungent psykisk helsevern i 2005.

Han ble først innlagt på Dikemark sykehus, men ble senere overført til behandling ved Lovisenberg Diakonale Sykehus.

Dommen har blitt prøvd hvert tredje år siden 2005, sist i 2015. I 2014 ble mannen anmeldt for trusler med kniv, men saken ble henlagt. De sakkyndige har hele veien kommet til at mannen er paranoid schizofren.

Tiltalte, som nå er i midten av 50-årene, disponerer en egen leilighet i Oslo, og står fritt til å fylle dagene med det han selv ønsker.

Samtidig får han ukentlig oppfølging av psykiatrisk team fra kommunen, som gjør sine vurderinger i samråd med påtalemyndigheten.

Mannen ønsker at den tvungne behandlingen opphører, blant annet fordi han ønsker å ha kontakt med familien. Regimet han er underlagt i dag, tillater ikke reiser til utlandet.

– Som å sette meg på en høy bygning

Tiltalte sa i retten tirsdag at han mener han fungerer godt så lenge han er medisinert. Han mener også at han er i stand til å fortsette medisineringen, uten å være underlagt et tvangsregime.

– Jeg vil fortsette å ta medisinen til jeg er 100 prosent frisk. Det er legen som bestemmer, sa mannen blant annet, via tolk.

På spørsmål om tiltalte fryktet tilbakefall, dersom han ikke tok medisinene, svarte tiltalte at det først og fremst kunne være farlig for ham selv.

– Det er som å sette meg på en høy bygning, og si «hopp». Medisinen er veldig viktig for meg, jeg er som mitt gamle jeg med medisin.

– Fremstår som merkelig

Mannens daværende forsvarer sa til TV 2 i 2011 at han «objektivt sett var en fri mann», som kan gå hvor han vil innenfor Oslos grenser.

Bistandsadvokat Morten Bjønness representerer familien til Terje Mjåland, som ble drept i 2004.

Hans klienter er ikke overbevist om at det er en god løsning at mannen skal være ansvarlig for sin egen medisinering.

– De ser et sterkt behov for ivaretakelsen av tiltalte og regimet rundt ham, slik at det ikke lenger kan oppstå risiko for nye handlinger, sier Bjønness.

– Det er lett å si at det er større fare, om en skal bestemme selv, når det er snakk om en sykdom som er livslang. Da må man ha et apparat som fanger opp om det er bortfall av medisinering. Det har man nå.

– Tiltalte har en viss bevegelsesfrihet allerede, om enn med jevnlige kontroller. Hvordan opplever ofre og etterlatte det?

– Den opplevelsen av å treffe tiltalte på gaten har vært nokså skjellsettende for en annen klient av meg. Klienten som er her i dag, bor ikke i Oslo (Mjålands familie, journ.anm.), sier Bjønnes, og legger til:

– Men det fremstår som veldig merkelig for mange at han bor i egen leilighet og går omkring på gaten som en vanlig mann.

Liten endring

Mannens nåværende forsvarer Steinar Glimsholt ønsker ikke å kommentere saken, men påpekte i retten at det i praksis kun vil innebære mindre praktiske endringer om mannen ikke lenger er underlagt tvungen behandling, sammenlignet med dagens situasjon.

Tvungent psykisk helsevern regnes ikke som straff, men er en strafferettslig særreaksjon som kan idømmes for inntil tre år av gangen.

Formålet er å verne samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet.

Det er satt av én dag i tingretten til å behandle spørsmålet om videre tvungen behandling. Avgjørelsen er ventet i løpet av en uke.