NRK Meny
Normal

Tidligere mobbeoffer: – Skrik til du blir hørt!

Justine Maria Aase (35) får aldri igjen de mange skoleårene hun måtte bruke friminuttene på å gjemme seg for mobberne. Men hun har en viktig beskjed til alle som blir utsatt for det samme.

Justine Maria Aase

– Noen ganger kan jeg bli frustrert over at noen har tatt fra meg evnen til å knytte gode vennskap, sier Justine Maria, men understreker at hun nå er ferdig med den vonde tiden. – Man må legge det bak seg.

Foto: Privat

Den siste uken har mobbing stått høyt på dagsorden, etter at historien om 14-årige Odin som tok sitt liv etter flere års mobbing ble kjent.

Justine Maria Aase kjenner godt til følelsen av å reise til et helvete når hun skulle på skolen. Et helvete som varte i åtte år på tre forskjellige skoler. En evig jakt etter trygge gjemmesteder i skolegården eller i storesøsters klasserom.

– Nå orker jeg ikke mer. Jeg nekter å gå på den skolen igjen.

Justine Maria var 14 år og hadde fått nok. Hun orket ikke å fortsette skoleårene hun beskriver som et helvete. I tre måneder holdt hun seg borte fra skolen, mens moren og faren kjempet for å få flyttet henne over på en ny skole.

Datoen har brent seg fast. Dagen da hun øynet et håp.

– 2. mai det året fikk jeg beskjed om at jeg kunne begynne på en ny skole. Da hadde jeg vært hjemme siden februar, og foreldrene mine hadde tatt hundrevis av telefoner, forteller Justine Maria i dag.

– Det begynte med juling

Det begynte allerede like etter skolestart i 1. klasse. Hun ble raskt klassens hakkekylling, forteller hun.

– Det begynte med juling. En gutt i klassen fant ut at jeg var en fin boksesekk. Sammen med to kamerater jaget han meg rundt i skolegården. Jeg fikk juling stort sett hver dag og ble etter hvert veldig redd. Tiden gikk med på å finne steder å gjemme seg bort, prøve å finne steder det var trygt å være. Jeg hadde en storesøster som var tre år eldre enn meg, og det hendte at hun gjemte meg i sitt klasserom i friminuttene, sier Justine Maria.

Hun hadde lært hjemme at man skulle si fra når man ble behandlet dårlig.

– Så det gjorde jeg. Men det skjedde ingenting, og jeg fikk egentlig bare enda mer juling. Mobberne fikk jo vite at jeg hadde «sladra».

Den lille skolejenta hadde alltid vært utadvendt og sosial. Kunne ha et hissig temperament, men var ikke langsint. Stort sett var hun blid og glad. Men mobbingen satte sine spor i det unge sinnet.

– Etter hvert ble jeg mer og mer innadvendt. Jeg ble sjenert og veldig usikker. Jeg ble mindre og mindre sosial, ikke fordi jeg ikke ønsket å være det, men etter hvert evner man det jo ikke. Jeg hadde små forsøk på vennskap, men det varte aldri. Det var sikkert skummelt å være venn med meg, da risikerte man jo å bli mobbet selv også, sier Justine Maria.

– Varslet, men ingenting skjedde

Problemene ble så store at hun måtte bytte skole i 3. klasse. Men heller ikke der fikk hun være i fred.

Avisutklipp med Justine Maria Aase

På videregående ble Justine Maria engasjert i et antimobbeprosjekt og reiste rundt på skoler for å fortelle sin historie. Hun har tatt vare på avisutklippene.

Foto: Privat

Det begynte først med slengbemerkninger, forteller hun. Små kommentarer om at hun var stygg, dum og rar.

– Alt ble kommentert. Jeg husker en dag jeg hadde brune sokker på meg, og da var det noen som la merke til det og sa at jeg hadde bæsjesokker på meg, sier Justine Maria.

Hun ler litt. Hun kan det nå. Men som barneskoleelev fantes det ikke komisk.

– Det kan være enkeltepisoder som kan virke små, som at det alltid var noen som gjemte lua mi i gangen, men som i det totale bildet blir store for et barn. Jeg varslet på den skolen også, men igjen var det ingenting som skjedde, sier hun.

– Foreldrene mine forsøkte å hjelpe meg hele veien, men nådde ikke frem på skolene.

Et nytt skolebytte kom da hun begynte på ungdomsskolen. Med det fulgte ikke en ny hverdag.

Justine Maria forteller om drittslenging og baksnakking. Om medelever som snudde ryggen til. Om jenter som fant gjemmestedet hennes i skolegården, og sa at hun var stygg og ikke hadde kule nok klær.

14 år og magesår

Justine Maria Aases dagbøker

Justine Maria har tatt vare på barndommens minner i skriftlig form. Dagbøkene hennes forteller om flere år i mobbehelvete.

Foto: Privat

Alt er skrevet ned i dagboka.

Det var da hun kom halvveis i 8. klasse, Justine Maria ikke orket å måtte utsette seg for mobbingen mer. Hun forteller at hun på det tidspunktet hadde 90 fraværsdager på skolen og ikke fikk sove om natten.

Hun var 14 år og fikk magesår. Tanken om en siste utvei ved å avslutte sitt eget liv, ble også vurdert.

– Men jeg var vel litt for sta til det. Jeg ville ikke la dem vinne og gi meg over. Det ga meg viljen til å holde igjen. Søren heller, hvorfor skulle verden rundt meg få lov til å bestemme at jeg ikke ville leve mer? I tillegg hadde jeg veldig mye støtte i familien, og jeg klarte heldigvis å snakke med dem om alt. Det tror jeg er viktig, sier Justine Maria.

Fortalte sin historie

Etter å ha nektet å gå på skolen og holdt seg hjemme i tre måneder i 8. klasse, kom 2. mai – dagen da hun fikk beskjed om at hun kunne begynne på en ny ungdomsskole. Åtte års mobbing skulle vise seg å være over.

Skoleledelsen på den nye skolen var blitt informert om forhistorien og fant en egnet klasse. Justine Maria havnet hos en lærer som hun beskriver som «veldig streng, men rettferdig og kjempegrei».

– Det ble plutselig helt stille rundt meg. Ingen mobbing. Det hadde jeg aldri opplevd før. Jeg gikk hele tiden og ventet på at noe skulle skje, men det gjorde det ikke. Jeg var riktignok ikke i stand til å etablere noen ordentlige vennskap, men jeg fikk være i fred – og det var første bud.

Skolefraværet gjorde at hun hadde mange faglige hull og manglende karakterer, men Justine Maria fikk bøker og oppgaver på lik linje med de andre i klassen. Hun fikk være en av de andre.

Justine Maria Aase

Justine Maria Aase ble mobbet i åtte år. I 8. klasse hadde hun 90 fraværsdager og så seg til slutt nødt til å holde seg hjemme frem til hun fikk bytte skole.

Foto: Privat

Ungdomsskolen ble fullført, og det store målet ble nådd: Justine Maria sto i alle fag og kom inn på musikklinjen på videregående.

– Det første året slet jeg med panikk, jeg måtte ut av klasserommet for å puste litt. Jeg hadde noen uforklarlige gråteanfall, og det tok lang tid å bare håndtere å være i en klasse, forteller hun.

Samtidig kom hun i kontakt med et mobbeprosjekt og engasjerte seg der. Hun var med rundt på skoler og fortalte sin historie i klasserom, på lærerværelser og på foreldremøter.

Har mobberne ødelagt mange år av ditt liv?

– De har ødelagt deler av det. Noen ganger kan jeg bli frustrert over at noen har tatt fra meg evnen til å knytte gode vennskap, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke helt vet hvordan. Jeg har venner i dag, men har nok større utfordringer enn andre med å etablere nye vennskap.

– Si det til noen voksne

Likevel er det noe som er viktig for henne å formidle: Det er mulig å komme seg ut av det vonde.

– Første bud er å si det vil noen voksne. Blir du ikke hørt av én, må du snakke med en annen. Snakk til du blir hørt og blir tatt på alvor. En sånn situasjon er ikke et barn i stand til å løse på egen hånd. Blir du ikke hørt på skolen, må du skrike enda høyere og gå til noen lenger opp i systemet. Snakk til noen hører deg, skrik så høyt du kan!, sier Justine Maria.

Justine Maria Aase

Samtidig som hun utdanner seg til å bli musikklærer, er Justine Maria nå sanger og musiker.

Foto: Privat

– Mitt andre råd er å bli ferdig med det. Gjør deg ferdig med det følelsesmessig, ikke gå rundt og tenk på det resten av livet. Snakk med venner, familie eller en psykolog. Du må bestemme deg for at du ikke skal tillate å ha offerrollen resten av livet. Men gjør det i ditt tempo. Det viktige er ikke hvor kort tid du bruker, man må ta den tiden man trenger.

– I tillegg må folk rundt vise forståelse og kjærlighet. Det betyr ikke at man alltid skal si «stakkars deg», men akseptere at man har en dårlig dag.

I dag jobber Justine Maria som musiker og sanger og som lærervikar, og hun er i ferd med å utdanne seg til musikklærer. Hun har hele tiden måttet stå på litt ekstra for å klare å fullføre studiene, både på grunn av faglige hull fra grunnskolen, og på grunn av de sosiale utfordringene. Men hun er fast bestemt på å gjennomføre det.

– Jeg kommer til å bli en velmenende lærer. Jeg bryr meg om elevene mine, jeg klarer ikke å la være å bry meg om hver enkelt av dem. Jeg vil ta dem på alvor. Hvis noe oppstår, kommer jeg til å ta det ekstremt alvorlig.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste meldinger