Sosialistisk Venstrepartier - er som navnet tilsier - et parti som vil ha et samfunn bygget på sosialistisk løsninger. Spranget fra opposisjon til posisjon har ikke har vært problemfritt internt i partiet.
Sosialistisk Venstreparti (SV) ble stiftet i 1975 av Sosialistisk Folkeparti, Norges Kommunistiske Parti, Demokratisk Sosialister – AIK og uavhengige sosialister.
SV var en videreføring av Sosialistisk Valgforbund, som også ble forkortet SV.
Årsaken til at sosialistene gikk sammen i et valgforbund i 1973, var det vellykkede samarbeidet under kampen mot norsk EF-medlemskap.
Valgresultatet for valgforbundet endte på 11,2 prosents oppslutning, og en begynte derfor å leke med tanken om et nytt varig parti.
Men allerede høsten 1975 trakk NKP seg ut av partiet. Men en rekke kommunister ble værende igjen i valgforbundet.
Sosialistisk Folkeparti derimot gikk opp i SV, det opphørte å eksistere som eget parti, men satte et så tydelig preg på SV slik at det kunne virke som om SV bare var en forlengelse av SF.
Ekskludert fra Ap
Sosialistisk Folkeparti ble opprettet i 1961, av tidligere Ap-medlemmer som tidligere samme år var blitt eksludert fra partiet på grunn av uenigheter i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Da Ap-ledelsen åpnet for å plassere atomvåpen i Norge under internasjonale kriser, kom ideen om et nytt parti.
Den radikale ukeavisa Orientering var samlingspunktet for fløyen, og Finn Gustavsen, som var redaktør for Orientering, ble det nye partiets sin første formann.
Samme år ble Gustavsen, sammen med Asbjørn Holm, innvalgt på Stortinget, og veltet med det Aps mangeårige flertall.
Og to år senere - i august 1963, feller de to Gerhardsen-regjeringen på Kings Bay, ved å stemme sammen med de borgerlige partiene i mistillit mot regjeringen, på grunn av regjeringens ansvar og beskyldninger om tåkelegging av gruveulykken på Svalbard.
Fram under Kvanmo
Gustavsen var også sentral ved dannelsen av Sosialistisk Valgforbund og kom tilbake på Stortinget i 1973, der han ble leder for SVs gruppe.
Partiet ble et radikalt alternativ på venstrefløyen, og det gikk spesielt godt under den karismatiske lederen Hanna Kvanmo.
I 1980-årene markerte SV seg i sikkerhetspolitikken, og på 1990-tallet var partiet en ledende EU-motstander.
SV har tradisjonelt hatt svært varierende oppslutning, og har derfor hatt problemer med å komme i posisjon. I tiden 1991–95 samarbeidet partiet i byråd med Ap i Oslo.
SV (og tidligere SF) har hatt en funksjon som en motpol til Ap, med sin sterke motstand mot norsk medlemsskap i NATO og sin kritiske holdning generelt til USAs forsvarspolitikk.
Video: Dette er SV
SVs beste valg var stortingsvalget i 2001 med 12,5 prosent av stemmene og kommunevalget i 2003, da partiet fikk 13 prosent oppslutning.
Partileder Kristin Halvorsen fikk mye av æren for denne framgangen.
Fra opposisjon til posisjon
De siste årene har SV beveget seg bort fra opposisjon til posisjon, noe som ikke har vært problemfritt internt i partiet.
Forut for stortingsvalget i 2005 gikk partiet inn i regjeringsforhandlinger med Ap og Sp.
Til tross for at SV gikk tilbake ved valget, ble partiet med i regjering, og partileder Krisitin Halvorsen fikk posten som finansminister.
Se:
