Lørdag kom Morten Hegseth og VGTV med nettserien «Homoterapi», som avdekker flere miljøer i Norge som driver såkalt homoterapi og hevder de kan hjelpe personer med å bli kvitt homoseksuelle følelser.
– Da jeg hørte det første gangen, trodde jeg det var kødd, åpner VG-journalisten nettserien med å si.
Se Debatten på NRK om «homoterapi».
Behandles på Stortinget
Åtte stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet står bak et forslag som vil bedre rettighetene for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnspersoner (LHBTI).
Ett av forslagene er å forby såkalt homoterapi.
I dag var flere organisasjoner, blant dem Kvinnegruppa Ottar og en rekke kristne organisasjoner, invitert til en høring i Stortingets familie- og kulturkomite for å diskutere forslagene.
Stortingspolitikerne skal stemme over forslaget i desember.
Morten Hegseth under mottakelsen av representanter for Pride 2019 ved statsministerboligen.
Foto: Ola Vatn / NTBI den første episoden av VGTV-serien blir statsminister Erna Solberg spurt om hva hun mener om et forbud.
– Nei, jeg er litt skeptisk til det. Å bli et samfunn som forbyr ytringer og meninger vi ikke liker, er også et farlig samfunn å leve i. Det burde homofile tenke også, svarer hun.
Var langt nede
Helt siden Karl-Rune Nilsen var rundt fem år gammel, merket han at han var annerledes enn brødrene sine.
I puberteten trakk følelsene seg mot eget kjønn. Han gjorde haltende forsøk på å finne seg en jentekjæreste, men her strakk ikke følelsene til.
– Jeg følte det var feil og galt, og ba til Gud om at han skulle ta det vekk. Jeg hadde ingen å snakke med og lite erfaring med å snakke om følelser, sier Nilsen til NRK.
Han beskriver å ha vokst opp i en dysfunksjonell familie, hvor han tidlig tok avstand fra faren. Nilsen mener den manglende bekreftelsen fra faren senere fulgte han i møtet med gutter og menn.
– Det har vært mange vanskelige dager og mye opp og ned. Jeg har opplevd både depresjon og angst.
- Les også:
Oppsøkte hjelp
Nilsen oppsøkte til slutt hjelp i kirken, og ble videresendt til presten i menigheten hans.
– Jeg møtte en prest som hadde mer kunnskap rundt dette, og som ble en viktig medvandrer. Det var aldri noe fordømmelse, jeg kunne dele de tankene og følelsene jeg hadde.
Nilsen sier at han aldri følte på at presten ville «kurere» han.
– Jeg opplevde for første gang i møte med meg selv og Gud, at jeg møtte disse følelsene på en god måte uten å måtte fortrenge dem.
I dag sier Nilsen at han fortsatt tiltrekkes mest av menn, men at det er mer enn nok for han å leve med det alene.
– Før var det mer panisk og skummelt, nå er det mer avslappet. Presten hjalp meg til å kunne leve et godt liv alene.
Han kaller samtalene med presten terapi, men er tydelig på at den ikke er profesjonell.
– Den gode samtalen er noe av det sunneste man kan ha. Min store skrekk er at dette skal hindres. Vi trenger noen å snakke med uansett hva det handler om.
