– Man må være supermenneske for å holde ut som lærer

Høilund-Kaupang beskriver i dag, i en kronikk på NRKs debattsider Ytring, sin egen situasjon da hun var ansatt ved en barneskole i Bærum i 2011.

– Jeg er en dame med normal arbeidskapasitet. Men for meg ble det rett og slett altfor mye.

• Les Henriette Høilund-Kaupangs kronikk: Skolen, en systemfeil?

– Fikk aldri oversikt

Høilund-Kaupang startet i jobben som lærer ved Grav skole i Bærum etter fire års allmennlærerutdannelse og en mastergrad som ga henne tittelen lektor.

Hun gledet seg til å ta fatt på arbeidet, hadde lenge ønsket å jobbe som norsklærer og tenkte det skulle bli både givende og gøy å jobbe med barna.

Men det tok ikke lang tid før den daværende 27-åringen innså at det skulle bli altfor mye å gjøre.

I kronikken på NRKs debattsider Ytring forteller hun om en overbelastning i form av for mye ansvar og altfor lite oppfølging.

Hun ble satt til å ha seks ulike fag i tillegg til å ha kontaktlæreransvar, assistenter som skulle bistå i timene ble ofte brukt som vikarlærere i andre klasser og til tross for gjentatte henvendelser til ledelsen bremset ikke den voksende arbeidsmengden opp.

– Jeg møtte opp i sjutiden for å slippe inn med førstemann, som gjerne var vaktmesteren, og jeg var på skolen fram til jeg ble bedt om å gå hjem i 18-tiden. Jeg hadde med meg arbeid hjem i et forsøk på å skaffe meg oversikt over arbeidsmengden, men det fikk jeg aldri, forteller Høilund-Kaupang til NRK.

Hun forteller at hun forsøkte å gi tilbakemelding om overbelastningen til ledelsen flere ganger.

– Men jeg var jo helt ny. Jeg prøvde jo på samme tid å gi et godt inntrykk.

Rektor: – Kjent fenomen med «praksissjokk»

Konstituert rektor ved Grav skole, Hans Christan Ruud, mener Henriette Høilund-Kaupang trolig fikk det som han beskriver som et «praksissjokk», da hun begynte i arbeid som lærer.

Han forklarer at lærere har et komprimert arbeidsår, noe som gjør at arbeidsukene i skoleåret er 43 timer per uke eller mer i spesielle perioder i skoleåret.

– Dette kan oppleves som en stor overgang fra studietiden for mange, og det er et kjent fenomen at nyutdannede lærere får «praksissjokk» det første halvåret i arbeidslivet, sier Ruud til NRK.

– Ikke lik situasjonen i dag

Ruud påpeker likevel at skolen alltid vil være i utvikling.

– Situasjonen for snart to år siden er ikke lik situasjonen i dag.

Han innrømmer at det unntaksvis brukes assistenter som vikarer, men at dette skal skje i minst mulig grad.

– Nye tiltak satt i gang

Han beklager at hun sitter igjen med de negative opplevelsen fra ukene hun var ansatt, men ønsker ikke å kommentere enkeltpåstander, fordi det er lenge siden.

Ruud forteller at kommunen og skolene de siste årene har satt oppfølging og fadderordning for nyutdannede i system, for å «bidra til at «praksissjokket» ikke blir så stort».

I dette ligger det blant annet, ifølge Ruud, at nyutdannede får egen mentor på skolen og at skolens ledelse følger opp både mentoren og den nyutdannede.

– Tiltakene gjør at vi kan jobbe mer proaktivt og bidra konstruktivt til at våre nyutdannede mestrer hverdagen og «praksissjokket» på en fruktbar måte, sier Ruud.

Tiltakene skal, ifølge Ruud, ha startet opp skoleåret 2011-12, altså da Høilund-Kaupang var ansatt.

– Hun deltok på noen veiledningsgrupper med våre nye mentorer her ved skolen, men dette arbeidet rakk dessverre bare så vidt å komme i gang før hun sluttet, forteller han.

– Det er beklagelig at hun ikke fikk noe ut av denne veiledningen.

– Mange ble nok overrasket

Høilund-Kaupang forsøkte å si opp en første gang etter bare noen uker i jobben. Da ble hun av ledelsen overtalt til å sykemelde seg i to uker. I mellomtiden skulle de ordne opp i noen av de problemene hun påpekte.

Da hun kom tilbake var det satt inn enkelte tiltak, som at en assistent var til stede i timene, og det lettet noe, forteller 29-åringen.

Men det skulle ikke vare, sier Høilund-Kaupang.

– Da jeg forsto at dette var tidsbegrensede tiltak, sa jeg opp med en gang.

Høilund-Kaupang fikk dermed en kort karriere som lærer ved Grav skole. Hun begynte i midten av august 2011 og valgte å slutte i midten av oktober samme år.

– Mange ble nok overrasket.

Henriette Høilund-Kaupang sier likevel at hun også ble møtt med forståelse.

– Da nyheten om at jeg hadde sagt opp spredte seg på skolen, var det flere kollegaer som uttrykte forståelse for min beslutning, sier hun.

– I beste fall ville jeg gjort en dårlig jobb

Henriette Høilund-Kaupang jobber nå som resepsjonist og har også arbeidet som miljøterapeut etter at hun sluttet i jobben ved Grav skole.

– Inntil videre vil jeg ikke tilbake. I begynnelsen trodde jeg vel at jeg bare skulle ha en pause, men jeg skjønner nå at det må store endringer til for at jeg skal våge meg tilbake i læreryrket.

Hun mener at mange lærere er så overbelastet at det går ut over elevene.

– I beste fall ville jeg gjort en dårlig jobb, og det kan ikke jeg stå inne for. Det synes jeg heller ikke elevene fortjener. Jeg tviler på at de er tjent med å ha lærere som hverken har overskudd eller tid til dem. Jeg hadde aldri tid.

Håper noen vil våkne opp

29-åringen forteller at hun har brukt lang tid på å finne igjen selvtilliten etter opplevelsen.

– Det å mislykkes i sin første jobb er hardt. Det tok tid å finne ut at det ikke var min skyld, sier hun.

Hun sier at hun har skrevet kronikken til Ytring i et ønske om å beskrive sine opplevelser.

– Jeg frykter jo at dette er vanlig. Jeg kan ikke snakke for andre, og jeg håper selvsagt at jeg tar feil, men det å få for mye å gjøre og i tillegg stå der helt alene er nok dessverre veldig vanlig.

Hun vil likevel ikke fordele skyld.

– Det er ikke én skyldig her, og jeg vil hverken vifte med pekefingeren eller henge ut personer.

– Men dersom dette er vanlig så er det både en politisk utfordring, det handler om ledelsen ved de ulike skolene og det handler om ressurser generelt i skolen. Jeg håper at dette kan få noen til å våkne opp.