Senterpartiet var det andre klassepartiet i Norge etter Arbeiderpartiet. Det har ingen bestemt ideologi i bunn, men ble dannet som et interesseparti for bøndene. Det har i alle år siden forsvart bygdenes og bøndenes interesser.
Senterpartiet ble stiftet på Norsk Landsmandsforbunds landsmøte 19. mai 1920.
Politisk la partiet seg mellom Høyre og Venstre. I det første stortingsvalget partiet deltok i, i 1921, fikk partiet inn 17 representanter.
I 1930 fikk partiet 190.000 stemmer ved stortingsvalget, det høyeste stemmetallet i mellomkrigsperioden.
NS skapte problemer
Bondepartiet satt med regjeringsmakten i kriseårene 1931–33 under de to statsministrene Peder L. Kolstad og Jens Hundseid.
I 1935 inngikk det et kriseforlik med Arbeiderpartiet, som ble i stand til å danne sin første levedyktige regjering med Johan Nygaardsvold som statsminister.
Bondepartiet var lenge det mest antisosialistiske partiet i Norge, og det var ikke fremmed for samarbeid med høyreradikale bevegelser, som nasjonalsosialistiske Nasjonal Samling. NS ble dannet i 1933 av den tidligere forsvarsministeren i Bondeparti-regjeringen, Vidun Quisling.
Før 2. verdenskrig var Jens Hundseid partiets mest fremtredende politiker. Han ble i 1940 medlem i Nasjonal Samling, som den eneste av landets tidligere partiledere eller statsministre fra mellomkrigstiden.
Hundseid virket som fylkesmann i Buskerud gjennom hele krigen, og ble i landssvikoppgjøret dømt til 10 års fengsel, en straff som ble ettergitt i 1949.
Hundseids NS-medlemskap, Quislings ministerfortid og nasjonalistiske holdning hos fremtredende partimedlemmer, var med på å stille partiet i et dårlig lys etter 2. verdenskrig. Men parlamentarisk leder Nils Trædal og Jon Leirfall klarte etter hvert å sveise partiet sammen igjen.
Etter flere år med diskusjoner skiftet Bondepartiet i 1959 først navn til Norsk Folkestyreparti og senere på året til Senterpartiet.
EF-kampen
Det nye navnet viste at partiet hadde behov for å trekke til seg nye velgergrupper etter hvert som det ble færre bønder i Norge. I tillegg til primærnæringenes interesser, fikk partiet en generell omtanke for distriktene og en skepsis til sentralisering, både av befolkning og makt.
I den borgerlige samarbeidsregjeringen fra 1963 fikk Senterpartiet fire ministerposter. Etter valget i 1965 ble det dannet en ny regjering, nå med Sps Per Borten som statsminister.
I 1971 måtte regjeringen gå av, under den opphetede striden om Norge skulle slutte seg til det europeiske fellesmarkedet. (EEC/EF). Statsminister Borten hadde vist frem et fortrolig dokument til lederen for Folkeaksjonen mot EEC, og opposisjonen krevde hans avgang.
Video: Dette er Senterpartiet
Tvilen rundt norsk EF-medlemskap utviklet seg snart til en klar motstand for partiet.
Etter at folket hadde sagt nei til EF gjennom folkeavstemning i 1972, gikk Ap-regjeringen under ledelse av Trygve Bratteli av. Høyre var det andre store ja-partiet og var med det også ute av regjeringskampen.
Dermed var Senterpartiet igjen i regjeringsposisjon, sammen med nei-partiene Venstre og Kristelig Folkeparti.
Valget året etter, i 1973, var Senterpartiets til da beste i etterkrigstiden, med en oppslutning på 11 prosent.
I 1970- og 1980-årene gikk partiet jevnt tilbake, selv om de deltok i to borgerlige samarbeidsregjeringer (Willoch-regjeringen 1983-86, Syse-regjeringen 1989-90).
Europa nok en gang
I 1991 ble Anne Enger Lahnstein Senterpartiets første kvinnelig leder. Og på nytt skulle spørsmålet om Norges tilknytningsform mot Europa spille en stor rolle for partiet.
Anne Enger Lahnstein løftet partiet til historiske høyder gjennom sin iherdige kamp mot EU-medlemskapet.
Senterpartiet gjorde sitt beste valg noensinne i 1993, med 16,8 prosent av stemmene. Partiet ble nest størst på Stortinget, med 32 mandater.
Åtte år senere, i 2001 gjorde Sp sitt dårligste valg, og fikk bare 5,6 prosent av stemmene.
Partiet var med i Bondevik-regjeringen (1997–2001) og er nå med i flertallsregjeringen sammen med SV og Ap (2005–).
Med den nye regjeringsinngåelsen førte daværende leder Åslaug Haga partiet bort fra tidligere samarbeidspartnere i sentrum og høyresiden, og over mot sosialistene.
Nå kjemper partiet for en ny periode - med sine nye regjeringspartnere.
Se:
