Om lag 100 lavinehunder og deres førere står klar landet over for å hjelpe dem som ikke klarer å komme seg hjem igjen etter en tur i fjellet.
Prixi er én av dem. Hun og eieren Hilde Engeland er stasjonert i Oslo-området. Prixi er spesialisert på lavinssøk, altså søk etter mennesker som ligger begravet i snøras.
Tar spaden fatt
- Det var gleden ved å trene med hund som dro meg til Norske Redningshunder. Nå kan jeg bruke hunden til noe fornuftig, og det er veldig givende å gå i skogen eller i snøen og lete etter folk som har blitt tatt av skred, forteller Hilde Engeland til NRK.
Men for å forberede seg til vintersesongens travleste tid, påsken, må hun og kollega Jon Leiros bruke fantasien for å finne treningsområde. Det er nemlig ikke enkelt å finne et snøskred å trene i.
Da kjører de til fjells, finner et åpent område og begynner å tråkke det til slik at det til slutt ser ut som et skredområde.
Slik foregår en redningsaksjon:
Deretter er det å ta spaden fatt og begynne å grave, for det er jo nedgravde mennesker hundene skal lete etter.
Kong og gummiball
- Det vi trener på er at hunden skal skjønne at det finnes et menneske hunder snøen og på å lokalisere lukt av mennesker som kommer opp gjennom snøen, sier Hilde.
Prixi kommer seg til slutt gjennom snømassene.
Foto: Paal A. Svendsen / NRKI time etter time holder hundene på, og de vet ikke at det er en samfunnsnyttig tjeneste de gjør. Det eneste de ønsker er den enkle belønningen: Å få leke med en gummiball.
- De får ikke ha en ball liggende på stuegulvet hjemme. Den kommer fram først når vi trener. Det er ikke noe de har til en hver tid, men noe vi tar fram i helt spesielle situasjoner, sier Hilde.
Kollega Jon bruker ikke en gummiball.
- Nei, min hund, Hero, får enten en bitefille eller en kong, altså en gummikule i snor. Hunder er som mennesker. De har forskjellige preferanser. Min hun liker å kampe med meg om kongen, så vi tilpasser belønningen etter individet, sier Jon.
Mye trening bak en godkjenning
Ingen av hundeførerne i NRH får noen form for lønn eller kompensasjon. De blir godtgjort etter statens satser for kjøring til og fra søkestedet, ellers dekker de alle utgifter selv. Men det tenker de ikke på i det hele tatt.
Jon Leiros i Norske Redningshunder
Foto: Paal A. Svendsen / NRK- Det er en veldig god følelse, det å bidra. Ikke minst for de pårørende, for dem å få sine savnede hjem igjen. Det er vel hovedgrunnen til at jeg valgte NRH, og ikke en hundeklubb, sier Jon.
Les denne:
Og når førerne er godt motiverte får de ivrige hunder, som gang på gang stiller opp for å finne en person, som for deres del betyr belønning.
- Hundene storgleder seg til å jobbe. Det å få lov til å løse en oppgave, og det å få lov til å jobbe, er belønning nok, sier Jon.
Det er mye trening som ligger bak å få en redningshund godkjent.
- Vi forbereder oss rett og slett gjennom trening. Mye trening. Mange av oss trener 20-30 timer i uka, sier Jon.
- Alle hunder kan lukte
Hero var bare ni uker gammel da Jon begynte å trene med ham.
- Det er ikke nødvendig å begynne så tidlig, men i løpet av det første året er det smart å begynne hvis man skal få noe ut av det.
For å få hundene til å gjøre det de vil de skal gjøre, prøver Jon og Hilde, og alle de andre hundeførerne, å utnytte hundens naturlige egenskaper.
- Alle hunder har en nese og alle hunder kan lukte, og det vi gjør er å belønne dem for å reagere på den måte vi ønsker, sier Jon.
Nett-TV:
- Er det en spesiell type hun som er bedre egnet enn en annen til å bli redningshund?
- I utgangspunktet kan de aller fleste hunder bli redningshund, men noen har bedre forutsetninger enn andre. Noen er små og korte og blir fort slitne i beina sine, men alle hunder har en nese og kan bruke den. Det vi ser er at det ofte er gjeterhund-raser og retriever-raser som gjør det bra. Men det betyr ikke at andre ikke kan, sier Jon.
