Paret mistet alt: Skal ikke bo på kvikkleire igjen

Mona Torp og Stein Magne Ranum havnet midt i raset som rammet Gjerdrum natt til onsdag.

Lørdag var de på handletur, for å kjøpe det mest nødvendige. De har mistet alt i raset.

De ble vekket av det Ranum beskriver som en rumling rundt klokka 04 den natten, og trodde det var snøplogen som kom.

Men det Ranum trodde var en snøplog, var et dødelig leirskred. Få sekunder etter at de våknet kom soveromsveggen inn over dem. Ranums bein satt fast i noe, han kom seg ikke løs.

• Les: – Jeg advarte kommunen

– Han gravde meg fram

– Så tenkte jeg at hvis det kommer et jordskred nå, så er jeg ferdig. Så løfta den veggen seg litt så jeg fikk løs beinet, og da skled jeg videre ut. Men jeg så ikke henne. Men så roper hun navnet mitt, og da ...

Ranum fullfører ikke setningen.

– Han gravde meg fram, fullfører Torp.

I ettertid har de skjønt at huset deres skled 400 meter fra der det sto. Og at de ble liggende og vente på hjelp i tre iskalde timer, uten klær og med dyvåte dyner rundt seg for å holde varmen.

– Og det fortsatte å rase i skråningen overfor oss, og det beveget seg stadig i massene, det vi stod på, sier Ranum.

• Les: Odd Steinar sat oppå husruinane og ropte etter sambuaren og dottera

Var på sykehus

Torp blødde kraftig. Hun trodde ikke det kom til å gå bra med henne. Over seg så de helikoptrene redde noen andre.

– De fløy over oss, og plukka opp en her, en der, vi så de ble heist opp og vi lå der fortsatt. Også så fløy de av gårde med de da, for de måtte jo ha de vekk. Andre turen de kom tilbake, da henta de oss, sier Ranum.

Da redningsfolkene kom, klarte hverken Ranum eller Torp å stå på beina. De forteller at de hadde en kroppstemperatur på 33 grader da de ble hentet opp i helikopteret.

Paret ble kjørt til Ahus, og ble utskrevet derfra første nyttårsdag.

De er fulle av lovord om de ansatte som møtte dem på sykehuset. Om lokalsamfunnet som har stilt opp med klær og støtte, døtrene som har passet på, om de som har lånt dem en leilighet.

• Les: En far må evakuere familien, den andre vet ikke om barna kom seg ut

Skal ikke bo på kvikkleire igjen

Katten, som Torp kaller barnet deres, har de ikke sett livstegn til. De er sterkt preget av det de har opplevd. Men de er glade for at de har livet i behold.

– Jeg er glad vi har livet i behold. Men det var tøft å ligge under den gropa i bare truse og våt dyne i tre timer, sier Torp.

Nå er samboerparet hos datteren til Torp i Holter, og har fått låne en leilighet i området.

– Vi skal bo på fjell. Vi skal ikke på leire noe mer. Det marerittet her vil vi ikke ha en gang til, sier en berørt Torp.

– Hvis vi flytter på et nytt sted hvor det er kvikkleire, er det ikke sikkert at det går så bra, legger Ranum til.