«Superhundene» vi får møte i den nye NRK-serien er omplasseringshunder, og målet er å gi både menneske og hund en ny mulighet.
Deltakerne i «Superhundene» har alt fra muskelsykdommer til psykiske plager, men én ting har de felles: Alle tror hverdagen vil bli lettere med en hund ved sin side.
– Det har vært inspirerende å jobbe sammen med dem, men også en vekker. Mange av teknikkene jeg bruker i min vanlige trening har ikke vært mulig for disse menneskene å videreføre, sier Maren.
Da har hun måttet tenke nytt.
- LES OGSÅ: – Superhunder er ikke servicehunder
– Matvrak blir de beste «superhundene»
Det første Maren så etter i hundene var at de var voksne, fysisk skikket og glade i godbiter.
– De færreste hunder er som TV-stjernen Lassie, som hjelper av egen fri vilje, understreker hun. Derfor trengs det gjerne motivasjon i form av en pølsesnabb.
– Men når du sitter i rullestol, skal holde båndet, bremse og samtidig gi godbit, så trenger du fire hender. Derfor har jeg måttet finne andre måter å veilede hunden på.
Maren har brukt mye tid på å bli kjent med eierne og finne ut hvordan omplasseringshundene kan hjelpe dem. Noen ønsket en hund som kunne plukke opp ting, andre trengte å bli beroliget. Da har Maren og deltakeren funnet ut hvilke tegn hunden kan se og høre etter og hvordan den skal reagere på det.
– «Juksa litt»
Hos alle de åtte hundene er det én utfordring som har gått igjen: Å passere andre hunder uten at de trekker i båndet. De fleste hundeeiere ønsker en lydig hund, men for noen av deltakerne i programmet har det vært ekstra viktig å få det til. Som hos Kjetil Korbu Nilsen hvor hunden Lucky har vært festet til rullestolen.
– Slår Lucky plutselig på «firehjulstrekken», så begynner du å rulle fort! Derfor måtte jeg trene hunden i selvbeherskelse og på å overse fristelser. Han ble også tilvent å kunne gå med grime rundt snuten slik at Kjetil hadde en nødbrems i treningen, sier Maren.
- LES OGSÅ: Slik lærer du hunden din nye triks
Hver gang hun møtte Kjetil, hadde han alltid noen nye skrubbsår etter turer med en veldig ivrig Lucky. Hun lånte derfor med seg hund og rullestol for å øve spesielt på dette parets utfordringer.
– Jeg kunne jukse litt med å bremse med beina, og da fikk jeg samtidig belønnet hunden med en godbit fra hånden. Liker de godbiter, er det som regel greit å få snudd om på adferden, men det tar lang tid før det sitter i alle situasjoner.
Kjetil overtar etter hvert treningen selv. Det samme gjelder alle de nye eierne; de må trene på egen hånd med hundene.
– Dette er beintøffe folk med motivasjonen på topp, sier Maren.