Det var konklusjonen da SSB i 2010 ga ut sin rapport om fattigdom blant innvandrere. Ifølge OECDs integreringsbarometer for 2012 er én av fire innvandrere i Norge fattige, mens snittet for de øvrige landene er lavere, med 17 prosent.
Ifølge forskere er fattigdomsproblematikken blant innvandrere en del av en stor, ond sirkel som henger sammen med andre problemer på integreringsfeltet.
Er i jobb – er likevel fattig
– Når innvandrere er mer utsatt for fattigdom enn resten av befolkningen, er det fordi mange har lite yrkeserfaring, gjerne lav utdannelse, kommer fra krig- og konfliktområder, og dermed står langt fra arbeidsmarkedet, sier Fafo-forsker Tone Fløtten til NRK.no.
- HAR DU TIPS ELLER INNSPILL OM DETTE TEMAET? Kontakt NRKs journalister!
Legger man denne sirkelen til grunn for hvorfor fattigdom oppstår, er det heller ikke overraskende at det særlig er innvandrere fra ikke-vestlige land, som Somalia, som sliter mest. Og fattigdommen reduserer ikke ved å inkludere inntekter fra kommunale tjenester, som trygd og stønad, i inntektene. Denne andelen er betydelig høyere for innvandrere enn for nordmenn.
– Det er betydelig færre i denne gruppen som er yrkesaktive. Vi fant at rundt åtte prosent av innvandrerne var langtidsfattige over perioden 1993-2007, som betyr at disse hadde så lave inntekter samlet sett over denne perioden at de kan regnes som fattige. Dette er stort sett personer som i liten grad har hatt kontakt med det formelle arbeidsmarkedet, sier Manudeep Bhuller, som sto bak SSB-rapporten om fattigdom.
I Norge er det vanlig med minst én og en halv arbeidstaker i hver familie.
– I mange av disse gruppene innvandrere vil kvinnen i langt mindre grad være i jobb, sier Fløtten.
Et annet fremtredende trekk ved innvandreres fattigdom, er at jobb ikke nødvendigvis er nøkkelen til større økonomisk velstand. Enkelte grupper av yrkesaktive innvandrere fra land i Afrika og Asia har så lave husholdsinntekter at de kan regnes som fattige, mens fattigdom er fraværende blant yrkesaktive i den øvrige befolkningen.
– Oppsiktsvekkende
– Det at vi i det hele tatt finner fattigdom blant innvandrerhusholdninger med yrkesaktive foreldre er kanskje noe oppsiktsvekkende. Det kan komme av at disse innvandrerne har store husholdninger med mange barn, er i såkalte lavtlønnsyrker, og dermed har små inntekter som skal fordeles på mange personer. De disponible inntektene tilgjengelig for hver person kan da være så lave at de regnes som fattige, sier Bhuller.
- OVERSIKT: Dette er status for integrering i Norge
Analyser fra Statistisk sentralbyrå har vist at for noen grupper, som innvandrere fra Filippinene og Sri Lanka, synker fattigdommen proporsjonalt med botiden. Etter ti år eller mer i Norge har de ikke mye høyere fattigdom enn den øvrige befolkningen.
– I andre grupper, for eksempel blant innvandrere fra Somalia og Irak, synker også fattigdommen med botid. Her er imidlertid fattigdomsandelene i utgangspunktet svært høye, og etter ti år i Norge regnes fremdeles en stor andel som fattige, ifølge Fløtten.
– Hvorfor lykkes vi ikke i å utjevne disse forskjellene som gjør innvandrere så utsatte?
– Mange av innvandrerne med størst fattigdomsrisiko står langt fra arbeidsmarkedet. Dette gjør integreringsarbeidet vanskelig. Det kommer også stadig nye innvandrere til som havner nederst i inntektsfordelingen. Selv om mange ønsker seg jobb, er det ofte vanskelig å finne matchen mellom den kompetansen innvandrerne har og den kompetansen som etterspørres i arbeidsmarkedet, svarer Fløtten.
En annen årsak kan også være stillingsvernet i det norske arbeidslivet, mener Bhuller.
– Vi har et meget sterkt stillingsvern i Norge, og få midlertidige ansettelser, som antakelig også gjør det risikofylt for arbeidsgivere å ansette og teste ut innvandrere. Det er særlig viktig når arbeidsgivere er usikre på om innvandrere med en kultur fra helt andre land, med en helt annen kultur, på kort sikt vil kunne fungere godt, sier Bhuller.
