Arbeiderpartiet mistet flere enn 5000 medlemmer i fjor og hadde ved utgangen av året 44.918 i sine registre.
Det er betydelig færre enn den norske supporterklubben til Liverpool, som i fjorårets tittelsesong styrket seg og nå teller alt 53.500 registrerte medlemmer.
– Det er en sammenligning som jeg ikke har tenkt mye over, humrer Stenseng, som selv «ikke er veldig fotballinteressert».
– Men det er en interessant diskusjon, som vi må bruke mer tid på. Det er ingen tvil om at vi skulle hatt flere medlemmer. Vi har hatt en negativ medlemsutvikling de siste årene, sier Ap-sekretæren.
Partisekretær Kjersti Stenseng i Ap sier de politiske partiene må tenke nytt når det gjelder rekruttering og involvering av medlemmene. Foto: Ørn E. Borgen / NTB
Foto: Ørn E. Borgen / NTBEn oversikt Adresseavisen har utarbeidet viser at flukten siden 2017 for Aps del har vært størst i Trøndelag, der antallet medlemmer har falt med 21,1 prosent. Også Oslo Ap har opplevd en kraftig nedgang, med 17 prosent, ifølge avisen.
Men Ap er slett ikke alene om å tape medlemmer. Rekrutteringen til politiske partier var mye bredere før. Spørsmålet er hva denne utviklingen på sikt vil bety for legitimiteten til det politiske systemet.
Det er partiene selv som peker ut politikerne som skal velges til Stortinget og andre folkevalgte organer. Og det er partiene som i stor grad meisler ut politikken som brynes til kompromisser og siden settes ut i livet.
8 prosent
Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse er kun 8 prosent av befolkningen over 16 år, medlem av et politisk parti. Andelen har vært relativt stabil gjennom hele 2000-tallet.
– Jeg synes det er lite. Vi må tenke nytt når det gjelder rekruttering og hvordan vi kan beholde og utvikle medlemsdemokratiet, sier Stenseng til NRK.
Hun ser stadig eksempler på det hun beskriver som «aksjonsdemokrati», som ikke nødvendigvis fanges opp av de etablerte partiene. Bompengemotstanden fra sist valg, er ifølge Stenseng et slikt eksempel.
– Vi kan og bør åpne opp mer, og omfavne bevegelser som oppstår i samfunnet Vi må anerkjenne at folk engasjerer seg i større grad enn før, på ulike måter. Mye foregår på digitale flater. Samtidig er jeg en sterk forsvarer for medlemsorganisasjonene, som ivaretar de demokratiske tradisjonene ved at alle har lik rett til å delta og at alle stemmer teller likt.
Sterk tendens
NRK har henvendt seg til samtlige partier for historiske medlemsoversikter, men få har tallene lett tilgjengelig for mange tiår tilbake. KrF er i likhet med Ap blant unntakene. Ifølge partiets egen oversikt hadde KrF flere enn 56.000 medlemmer så sent som i 1995. Ved årsskiftet var dette tallet krympet til 18.582.
En gjennomgang som NTB gjorde tidligrere i år, viser tilbakegang for store deler av det politiske feltet. KrF har siden retningsvalget i 2018 tapt flere enn 5000 medlemmer og hadde et totaltall på 18.582 ved årsskiftet. Høyre tapte 1328 medlemmer og ble stående på 28.362 i 2020, mens Venstre mistet 65 til 6.325 medlemmer i 2020.
Flere partier opplevde likevel et visst tilsig av medlemmer i fjor. Dette gjelder Senterpartiet, som endte på totalt 20.259 medlemmer, Frp (17.258 medlemmer), SV (15291), Rødt (10.533) og MDG (10.305).
Men der Rødt og MDG har satt nye medlemsrekorder, har også høytflygende Senterpartiet vært større før. I 2001 hadde partiet for eksempel 26.601 medlemmer. Også i valgåret 2005 var Senterpartiet større enn i dag, målt i antallet medlemmer.
Adresseavisens sammenligning viser at Venstre har mistet 13,3 prosent av medlemmene siden 2017, mens frafalllet for KrF var på 11,7 prosent og Høyres tilbakegang på 4,5 prosent.
Sterkere enn i andre land
Forsker Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning sier den største nedgangen fant sted rundt 1980 og at fallet i antallet medlemmer siden har flatet ut.
– Nedgangen i partimedlemskap har vært sterkere i Norge enn i mange andre europeiske land, men likevel ligger Norge fortsatt høyt i andel partimedlemmer. Det er fordi Norge hadde et høyt medlemstall i utgangspunktet, sier Saglie
– De "gamle" partiene, som Ap, H, Sp og KrF, har hatt den største nedgangen, rett og slett fordi de tradisjonelt har hatt mange medlemmer, og dermed flere å miste, fortsetter han.
ISF-forskeren sier medlemskap i politiske partier ikke lenger er like etterspurt blant folk flest.
– Det kan ha med generasjonsutskiftning å gjøre. Tidligere kan partimedlemskap ha vært en naturlig del av å tilhøre fagbevegelsen, landbruksnæringen og kristelige miljøer for eksempel. Yngre generasjoner har ikke denne erfaringen, sier Saglie.
Stenseng i Ap istemmer. Hun sier det fortsatt finnes Ap-medlemmer som har hatt partibok i 70 år, men det tynnes i rekkene. Og det blir neppe like vanlig i framtiden, tror hun.
– Nå må man i større grad finne en grunn til å fornye hvert eneste år. Og medlemsutviklingen vår har jo en viss sammenheng med at oppslutningen om Ap heller ikke er god på meningsmålingene for tida, sier Stenseng.
Saglie minner om at trenden kan brytes, og viser til at flere ungdomspartier økte sitt medlemstall etter terrorangrepet 22. juli 2011.
– Det skjedde kanskje fordi de positive sidene ved ungdomspolitisk engasjement fikk så mye omtale i mediene, sier han.
Utfordres legitimiteten?
Knut Heidar, pensjonert professor i statsvitenskap, er blant dem som har forsket mest på politiske partier og medlemmenes rolle.
Han sier enkelte grupper engasjerer seg politisk i noe større grad enn andre. Menn hyppigere enn kvinner, folk over 50 år snarere enn yngre og mennesker med høy utdanning oftere enn dem som ikke har studert ved et universitet eller høyskole.
– Altså en svak tendens til at de tradisjonelle faktorer som støtter politisk aktivitet også gjør seg gjeldende for norske partimedlemmer, sier han.
På spørsmål om sviktende rekruttering til partiene kan påvirke legitimiteten til det politiske systemet, svarer ISF-forsker Jo Saglie som følger:
– Alle har jo mulighet til å melde seg inn i partier og være med på å påvirke. Når det er sagt, så diskuteres det stadig om velgerne bør få mer innflytelse over hvilke personer som velges inn på Stortinget, gjennom å innføre en reell form for personstemmegivning ved stortingsvalg.
Han viser blant annet til Valglovutvalgets innstilling, der partiene var uenige om personstemmegivning skulle innføres og i så fall hvordan.
– Her står partienes rett til selv å avgjøre hvem som skal representere dem på Stortinget mot velgernes rett til innflytelse, oppsummerer ISF-forskeren.
