Kjæresten døde da sjåføren fyllekjørte – Erik endte selv som alkoholiker

En januardag i 1975 mistet Erik Torjussen og kjæresten siste bussen hjem fra russekro. De fikk tilbud om å bli kjørt hjem, og takket ja. Men på vinterføret fikk bilen vannplaning, og krasjet. Erik ble kastet 20 meter ut av bilen. Kjæresten døde momentant.

– Det viste seg senere at han som kjørte, hadde høy promille, og ble dømt for uaktsomt bildrap. Jeg husker at jeg tenkte at om jeg noen gang får førerkort, skal jeg aldri kjøre i fylla, sier Erik.

Men slik gikk det ikke. I 2001 krasjet han fem ganger på en to kilometer lang biltur etter å ha drukket tett i flere dager. Det ble vendepunktet.

Jobblunsjer og businessreiser

Men hvordan kunne han ende opp som alkoholiker etter en så dramatisk hendelse i ungdomstida? Vi må tilbake til da han var i 20-årene, og var ansatt hos Elkem i Kristiansand. Han ble bedt ut på jobbmiddager og mottakelser, og alkoholkonsumet økte.

– Det var en ny opplevelse for en ung gutt å spise fine middager med vin, konjakk og avec midt i uka. Senere begynte jeg å reise internasjonalt med jobben, og da økte konsumet betraktelig, sier han.

Det var en øl før flyet lettet, gratis drikke på businessklasse, lunsj over en pint i London. Og så kom den første reparasjonsdrinken på morgenen.

– Jeg husker første gang jeg reparerte, og tenkte: Jøss, nå er jeg bra igjen. Jeg pusset tennene og tok en tyggis, så ingen merket noe. Da ble det fast rutine, forteller han.

Skapte problemer for alle

Det han jaktet på da han drakk, var «godfølelsen» av lett promille. Problemet var at han fikk den sjeldnere og sjeldnere. I stedet møtte han i bakrus på jobb, og brukte mye av arbeidstiden sin på å planlegge hvor og når han skulle få drukket neste gang.

– Det medførte veldig mye vanskeligheter for meg selv, for familien, arbeidsgiver, kolleger og venner. Hjemme var det mye krangling, og våre tre døtre opplevde at det var ugreit å være hjemme, sier Erik. Dette gjør vondt å snakke om.

Han forteller om flyavganger han ikke rakk, og den gangen han forsvant i rusen et sted i Europa på jobbreise. Datteren måtte på sykehus, men kona fikk ikke tak i ham før det hadde gått to døgn.

– Må tørre å snakke om det

Selv om det er mange episoder der alkoholen har tatt fullstendig overhånd, gikk det lang tid før han selv forsto at han hadde et problem.

– Jeg fattet ikke at jeg var alkoholiker. Jeg var jo en mann med hus, båt, jobb, bil og verv, sier han.

I dag jobber han i organisasjonen A-larm som rådgiver, og bruker sin egen historie for å hjelpe andre ut av rusen. Han jobbet hele tiden mens han hadde et alkoholproblem, og mener arbeidsgiver og kolleger burde være flinkere til å spørre ansatte de har mistanke til.

– Det normale er å overse. Det bør det gjøres noe med.

Akan, som er LO, NHO og statens kompetansesenter for rus og avhengighet i arbeidslivet, bekrefter at rus på jobb er et problem vi sliter med å snakke om.

– Det oppleves som privat, og går på personens integritet og arbeidsutførelsen deres, sier Hasle Løchen, seniorrådgiver i Akan.

Han forstår at ledere synes samtalen er vanskelig å ta.

– Det er situasjoner de sjelden havner i. Men snakk med ansatte som får endret adferd, dårligere arbeidsinnsats eller mye fravær. Det kan være rus som er årsaken, sier han.

– Flere burde testes

Han får støtte fra Odd Helge Pettersen i selskapet Intoxico, som gjør rustester av ansatte. Han mener flere yrkesgrupper burde vært testet regelmessig, og har blant annet funnet at 1 av 10 sjøfolk har vært ruset på jobb.

– Hadde man vært like dyktig å teste andre, så hadde man nok funnet de samme tallene i mange andre yrkesgrupper, sier Pettersen.

Men ingen testet Erik, og han presterte på jobb, selv om han drakk. Da stilte heller ingen de ubehagelige spørsmålene.

Vendepunktet

2001 ble et strevsomt år for Erik. Han drakk tett – alene – og syntes synd på seg selv. Kona tvang ham til slutt til legen, der han ble sykmeldt. Han hadde møtt veggen.

På en tirsdag, etter en fire dager lang fyllekule, satte han seg i bilen. På vei mot sommerstedet sitt krasjet han bilen fem ganger. Turen er på to kilometer.

– Legen sa jeg hadde et alkoholproblem, og den informasjonen ble lekket til kona. Jeg fikk plass på avrusning samme dag, og har ikke drukket siden, forteller han.

Ulykken i ungdomstida der kjæresten ble drept, burde vært en vekker, men ble i stedet starten på mange år med rus.

– Jeg var en ung mann. Det gikk ikke lenge før jeg igjen gikk i selskaper, og levde livet. Ulykken var på mange måter glemt, sier han i dag.

Men ulykken der han selv kjørte i fylla etter mange år med alkoholmisbruk, ble vekkeren han trengte.

– Det at jeg ble avslørt – jeg ble dømt for fyllekjøring – og det at kona og arbeidsgiveren nekta å ta meg tilbake hvis ikke jeg fikk behandling, betydde mye. Jeg tror ikke jeg hadde slutta uten at jeg ble trua med de konsekvensene.