Hopp til innhold
Kommentar

Maud har klart noe jeg mente var umulig

Jeg skal være dønn ærlig. Da jeg første gang hørte om prosjektet «Maud Returns Home» ventet jeg bare på beskjeden om at de hadde mislyktes eller gått tom for penger. Det skulle vise seg at jeg tok grundig feil.

Maud på vei inn til Horten

Utad virket det nemlig slik: En liten gjeng nordmenn, uten særlig erfaring på berging av skip, skulle dra til det ugjestmilde Nord-Canada og heve et nesten hundre år gammel skipsvrak som få hadde hørt om, og få vraket hjem via Grønland og over til Norge. Lederen for prosjektet skulle være kunstneren og den tidligere verdensmesteren i vindsurfing, Jan Wanggaard.

Artikkelforfatteren om Maud: Jeg tok feil

Dan Kåre Engebretsen er redaksjonssjef i NRK Nyheter, og har fulgt bergingen av «Maud» siden 2014. Her ombord i «Maud» i Horten fredag kveld.


Jeg trodde «Maud» ville ende sine dager som en plankehaug midt i Nordvestpassasjen, eller få sin siste hvile på bunnen av Polhavet. Jeg tok grundig feil.

Betydningsfulle nordmenn

Om bord på «Maud» har det gått føtter som har satt dype spor i norgeshistorien. Roald Amundsen, Oscar Wisting, Helmer Hanssen, Knut Sundbeck og Martin Rønne. Alle navn som var med mot Sydpolen med «Fram», og som også var med Amundsen ombord på Maud-ekspedisjonen .


De årene jeg har fulgt bergingsprosjektet, har jeg også lært meg navnet på to andre betydningsfulle nordmenn. Harald Ulrik Sverdrup og Odd Dahl. Årene de hadde på skipet gjorde de til ledende forskere innenfor oseanografi og fysikk. Sverdrups forskning ombord på «Maud» skulle til slutt være med å avgjøre hvilken dag D-dagen (de alliertes landgang i Frankrike i 1944) falt på. Odd Dahl er omtalt som en Askeladden innenfor norsk fysikk. Dahl var med på å legge fundamentet for CERN, og deltok i byggingen av atomreaktoren i Halden. Ikke verst for en som nesten ikke hadde noen formell utdannelse utover ungdomsskolen.

Kappløpet mot Scott

Roald Amundsen må også ha blitt møtt med en god del skepsis, uten at jeg har lest meg opp på dette. I 1903 kjøpte Amundsen jakten «Gjøa» og dro for å finne veien gjennom Nordvestpassasjen med et mannskap på seks.

60 år før Amundsen sendte britene to av sine beste skip og et mannskap på 129 inn i Nordvestpassasjen. Skip og mannskap forsvant uten spor, og puslespillet om deres skjebne er ennå ikke ferdig.

Amundsen fant veien gjennom Nordvestpassasjen, og fem år etter var han først på Sydpolen i et kappløp som fikk fatale følger for briten Robert F. Scott (Det skulle gå to generasjoner før familiene Scott og Amundsen kunne snakke sammen).


Polarhelten lyktes begge gangene, ved å planlegge godt, og ta med seg et mannskap han visste kunne løse oppgavene som lå foran dem.

I Amundsens ånd

Prosjektleder Jan Wanggaard ser opp til Roald Amundsen på mange måter, og har latt seg inspirere av den store polarhelten. Bergingen av «Maud» er i Amundsen sin ånd. Det er gjort ved å støtte seg på gode faglige råd, og ved å være forberedt på at problemer kommer til oppstå, og at de må løses raskt og mest mulig riktig. Mannskapet rundt ham er også sydd etter polarheltenes metode. De har vært få, men kapable til å stå løpet ut over mange år uten å ryke uklare med hverandre.

Maraton til sjøs

Cambridge Bay, hvor «Maud» lå i 85 år, er ugjestmildt store deler av året, og langt unna storbyen. Isen forsvinner i juni, og er tilbake i midten av september. Det hadde vært mest enkelt å hente Maud hjem med en moderne kranbåt, men det var ikke slik Wanggaard ville det.

Bak seg har han en pengesterk sponsor i Asker-selskapet Tandberg Eiendom, som har latt Wanggaard gjøre dette til sitt eget prosjekt. Wanggaard har takket for tilliten og har nå kun oppløpssiden igjen på et maraton som har gått over halve kloden og over noen av de mest ugjestmilde havene man kan ferdes.

«Maud» skal få sitt hjem i den tidligere seilskutehavnen i Vollen i Asker kommune, hvor hun ble bygd. Riksantikvaren uttalte til NRK i juni at «Maud» er et skip like viktig som vikingskipene og «Fram». Da er det viktig at skipet blir tatt godt vare på.

En stor dag

Det har vist seg tidligere at det er vanskelig å konservere skipsvrak. Både vikingskipene og svenskenes «Vasa» har man hatt store utfordringer med mange år etter at de ble funnet og satt på museum. Forhåpentligvis vil man klare å konservere «Maud» for ettertiden i Vollen, men det kan komme til å bli kostbart.

Uansett.

Vollen får i dag sin store historiske perle tilbake fra ishavet, og Wanggaard har fått en viktig del av polarhistorien tilbake til Norge. Det viser seg at det mange mener er umulig, fortsatt er mulig. Det er helt i ånden til våre gamle polarhelter.

AKTUELT NÅ