Måtte prioritere bort desperate nødtelefoner fra Utøya

Politioverbetjent Lill Heidi Tinholt forteller nå til fagbladet Politiforum hvordan hun som eneste på jobb i operasjonsrommet den 22. juli rett og slett bare måtte la mange av telefonene til 112 ringe – og ikke ta dem.

– På panelet blinker alle linjene. Jeg tenker «hvem skal jeg ta»? Mannskapet må jo ut, og de som allerede er ute skal betjenes, så de samtalene blir prioritert framfor 112-anrop, sier Lill Heidi Tinholt til Politiforum om hvordan hun måtte la være å ta nødtelefoner. Telefoner for å styre politifolkene ut til der det skjedde var viktigere.

Slik var situasjonen på nødsentralen den 22. juli:

• Var alene på jobb
• Måtte kalle inn mannskaper samtidig som hun tok nødtelefoner
• Fikk inn telefoner fra livredde ungdommer med skyting i bakgrunnen
• Måtte legge på etter korte samtaler med ungdommene
• Redde ungdommer fortsatte å ringe etter pågripelsen

Som operasjonsleder ved politihuset på Hønefoss satt hun plutselig med ansvaret for både å ta imot meldinger om det som skjedde, styre mannskapene og planlegge innsatsen videre.

NRK har tidligere kunnet fortelle hvordan trykket på nødnummeret 112 i forbindelse med Utøya-massakren fikk hele systemet til å pratisk talt kollapse. I tillegg til alle på Utøya som desperat ringte for å få hjelp kom også telefoner fra pårørende over hele landet til politiet i Nordre Buskerud.

Les også: Ringte fra hele landet om Utøya: – Du må ta kontakt med Buskerud
Les også: Storberget visste om mulig 112-kollaps for fem år siden

Politiets telefonsystemer for å ta imot nødtelefoner kunne bare ta imot to telefoner om gangen, og det fantes ikke noe automatisk viderekobling til andre politisentraler med mer kapasitet. Noe politidirektøren har innrømmet ikke er bra nok.

– Det er helt klart ikke bra nok at vi ikke har mulighet til en mer automatisk viderekobling hvis kapasiteten ved en operasjonssentral blir sprengt, har politidirektør Øystein Mæland sagt til NRK.

Måtte kort få informasjon fra redde ungdommer

Til fagbladet forteller operasjonslederen som i begynnelsen satt helt alene i kaoset at nødmeldingene måtte håndteres, men at det hele tiden måtte tas viktige og vanskelige valg.

I tillegg til at mange telefoner ikke ble tatt var det også mange ungdommer som bare fikk en kort og konsis prat med politikvinnen som håndterte nødnummeret 112.

– De er livredde. Det å være så kort med dem, for å høre hva som skjer og hvor gjerningsmannen er, det gjør noe med meg. Men jeg er nødt til å holde fokuset oppe, selv om det er helt forferdelig å høre på dem. De må ha hatt et helvetes mareritt, der de løp for livet, sier Tinholt.

Hun fikk etter hvert bistand fra flere andre politifolk i operasjonssentralen, og sammen med to andre prøvde de å koordinere innsatsen.

Ringte selv rundt for å kalle inn folk

Tinholt tok imot noen telefoner fra livredde ungdommer før hun selv måtte starte med å kalle inn folk som var på ferie eller hatt tatt helg.

– Min første tanke er at her må vi ha mannskaper. Vi må ha mannskaper ute og vi må ha mannskaper inne. Førsteprioriteten er å foreta varslinger, sier hun.

NRK har tidligere fortalt at også politiet i Oslo måtte manuelt ringe rundt for å kalle inn flere folk til innsats etter terrorangrepet i regjeringskvartalet.

Brannvesen og helseetater har elektroniske automatiske varslingssystemer som kan kalle inn store mengder mannskaper med få tastetrykk.

Les også: Ingen varslingssystemer i politiet

I politiet mangler mange steder slike systemer. Politioverbetjent Lill Heidi Tinholt måtte da det kokte som verst under massakren på Utøya bruke tid på å ringe til én og én for å få tak i nok mannskaper.

– Det er korte samtaler. «Skyting på Utøya, mange ligger nede, har du mulighet til å komme på jobb så raskt som mulig?», forteller Tinholt om samtalene som er viktige, men som også stjeler tid.

Innimellom samtaler med andre politifolk og nødetater tok hun også nye telefoner fra ungdommer på Utøya. Målet var å få oppdatert informasjon om hva som egentlig skjedde.

Den første samtalen

Politioverbetjent Lill Heidi Tinholt var den som tok den i politiet som tok den aller første telefonen fra livredde ungdommer på Utøya. Da hadde ungdommer allerede kommet gjennom hos helsevesenets nødnummer 113.

Klokken 17.26 kom den første telefonen til politiets nødsentral på Hønefoss.

Telefonen var satt over fra helsevesenet, og Tinholt forteller at det var en veldig kaotisk telefonsamtale.

– For å være ærlig, synes jeg det er veldig vanskelig å tolke innholdet. Jeg sitter og hører på en samtale mellom en operatør og en ungdom som er kjemperedd. Ungdommen snakker om skyting, forteller hun til Politiforum.

Hun la etter hvert på den kaotiske samtalen, men skjønte at noe skjedde. Samtidig har pågangen på telefonlinjene begynt å øke til mye mer enn normalen i det hun tar den neste nødtelefonen.

– I den neste samtalen får jeg et større bilde. Det er snakk om en mann i politiuniform med automatvåpen, som går rundt og skyter på Utøya, sier Tinholt.

Kort etter dette tar det helt av på alle linjene i operasjonssentralen, og både Tinholt og hennes kolleger som har kommet til har alle hender fulle. Ungdommer ringer og ringer på både nødtelefonen og direktenumre til det vanlige telefonsystemet. Dette fortsetter hele tiden mens politiet jobber med å aksjonere mot noe de tror kan være flere gjerningsmenn.

Også etter at Anders Behring Breivik ble pågrepet fortsatte redde ungdommer å ringe politiets nødnummer.

– Jeg forstår at de kommer fra ungdommer som er livredde for politifolkene som kommer for å redde dem, sier Tinholt.

Politioverbetjenten har også etter 22. juli vært på jobb på operasjonssentralen. Alle de sterke samtalene sitter ennå i henne, men hun må håndtere inntrykkene for å kunne fungere.

– Jeg tenker nok i ettertid på om noen av de ungdommene jeg snakket med er blant de drepte. Men der gjør jeg en grundig jobb i forhold til min egen mentale helse. Tanken på at jeg kan finne ut av det har streifet meg, men jeg tenker det må få lov til å ligge, sier Tinholt til Politiforum.