– Jeg måtte løpe forbi snikskyttere hver dag

20 år etter at krigen startet i Bosnia ser Haris Mesic tilbake på en tid da hans eneste sjanse for å overleve var å løpe.

Haris Melic

Hars Mesic spoler tilbake, og forteller om hans tid som innbygger, og lege under beleiringen av Sarajevo.

Foto: Kirsti Haga Honningsøy/Scanpix

I Bosnia ble starten på krigen for 20 år siden markert fredag. Rundt 100.000 mennesker mistet livet i krigen som varte i nesten fire år. Haris Mesic var i Sarajevo under hele beleiringen av byen. Han bor nå i Bærum med kone og tre barn. Her vil han bli, foreløpig.

Spoler man tilbake tjue år ser man Mesic i Sarajevo som hver dag måtte komme seg usett forbi de høye husene der snikskytterne ventet på nestemann ut.

– Jeg fikk hele tiden skudd mot meg. Folk som løp før eller bak meg ble ofte drept, sier Haris Mesic til NRK.no.

Da krigen startet var Mesic akkurat ferdig utdannet lege. Som flere andre, engasjerte han seg frivillig til å ta hånd om skadde. Det var for få leger byen, mange hadde flyktet.

– Det var ikke militærsykehus i Sarajevo. Vi opererte i tomme, ødelagte hus, forteller han.

Mesic dro hver dag til jobben, som lå 3, 5 kilometer fra hans sentrumsnære leilighet. Da måtte han forbi Sniper Alley, sivilbefolkningens største skrekk. Men gaten var Sarajevos største gjennomfartsåre, og det fantes ingen annen vei å komme seg til jobb for Mesic.

Hver gang Mesic skulle ut av leiligheten måtte han beine seks meter til et beskyttet hjørne. Det ble etter hvert en vane.

– De serbiske snikskytterne kunne drepe fra 800 meter uten problemer, forteller Mesic.

– Hvordan unngikk du å bli drept i Sarajevo under krigen?

– Jeg løp mye, og håpet at jeg ikke ble den uheldige som ble drept, forteller Mesic.

– Føltes ut som krigen skulle vare evig

– Du ble i Sarajevo under hele beleiringen, hvorfor det?

– Jeg hadde ingen andre steder å gå. Jeg ville ikke reise. Det var farlig, men man venner seg til fare, dessverre, sier Mesic.

Årene etter krigen har gått fort, forteller Mesic. Han kom til Norge i 2000, ikke som flyktning, men med et håp om bedre kår og en karriere. Men minnene av sårede landsmenn, elendighet, sult, og urettferdighet sitter som støpt. Da det sto på som verst, føltes det ut som krigen skulle vare evig, forteller han.

– Vi følte det aldri ville ta slutt. Det var en håpløshet i det hele, sier han.

– Jeg klarer ikke hviske ut det som skjedde i Sarajevo, fortsetter han.

– Alle i Sarajevo var modige

Om granatene ikke falt rundt ham, eller snikskytterne ikke tok sikte på ham, var det likevel ikke fred å få. Da måtte innbyggerne kjempe for å overleve ved å få tak i mat, vann eller medisiner.

– Vi måtte utveksle varer. Noen hadde litt mat, andre hadde ved, så da byttet man. Man måtte ut av husene sine for å få til dette, og det var veldig farlig, sier han.

Sarajevo var en helt vanlig europeisk by i Mesics øyne. Ikke trodde han at noen ville tillate en krig i hans hjemby. Han levde et normalt liv, slik som han gjør i Norge i dag. Det var uforståelig for ham at krigen noengang ville starte, selv om det var politisk anstrengt.

– Det skulle vært en fin og ny sesong. Våren var på vei, og vi trodde at nå starter en fin del av livet. Selv om det var poltisk spent, var vi helt uforberedt da vi hørte granater og skyting rundt byen, forteller Mesic.

Vi hørte at konfliktene hadde begynt, men vi fortsatte å gå i byen på en lørdag, tok en espresso og traff folk. Men vi kunne ikke innse at krigen hadde begynt. Vi ville ikke, sier Mesic.

– Det tok lang tid før vi innså at vi var midt i krigen, sier han.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Haris Mesic

NRK.no møtte Haris Mesic i Bærum. Han flyttet med familien til Norge i år 2000.

Foto: Kirsti Haga Honningsøy

Så ikke sønnen på 4, 5 år

Mesic var enkemann og hadde en sønn på 18 måneder som måtte flykte med Mesics foreldre til Kroatia. Sarajevo var ikke et sted han kunne tillate sønnen sin å oppholde seg i. Planen var at han skulle være der en kort periode, til denne krigen var over. Men krigen varte, og varte. Sønnen ble i Kroatia i 4,5 år, uten at Mesic fikk se ham.

– Hvem kan erstatte den tiden jeg mistet med min sønn? spør Mesic.

Rundt 700 barn døde i byen. Mesic trøster seg med at det var riktig å sende sønnen bort.

– Jeg ser på meg selv som en heldig person, fordi jeg og mine nærmeste klarte å overleve, sier han.

– Aldri tenk at krig er fjernt

– Det er fortsatt store spor etter krigen. Selv om det er menneskelig å forsøke å glemme etter krig, finner man spor over alt. Politisk er det så mange uklarheter fortsatt, man ser ikke stor forskjell nå og perioden før krigen, sier Mesic.

Mesic ser at utviklingen i hjemlandet hans går sakte. De politiske kreftene drar i hver sin retning, sier han. Det er ikke aktuelt å flytte tilbake. Ikke ennå. Nå har han barn som har vokst opp i Norge, og har en tilhørighet her.

– Hva kan man lære av lidelsene som du og ditt folk gikk igjennom?

– Man kan aldri tenke at krig er fjernt. At det bare skjer i Afrika, Asia, eller langt, langt unna. Det kan skje midt i Europa. Folk i mitt land nektet å innse det. Vi var ofre fordi vi trodde ikke at Europa kunne tillate en krig ved dørstokken, sier Mesic.

– Uten å bli spurt, ble jeg en del av konflikten, sier Haris Mesic.

Hari

Haris og sønnen Tarik (7).

Foto: Kirsti Haga Honningsøy
Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste meldinger