– Jeg skulle ønske noen hadde ringt på døra

Kristin Vik har holdt seg i medienes skygge i de vel ni årene som har gått siden datteren Martine Vik Magnussen ble brutalt drept i London. Nå stiller hun i et intervju med NRK.

Hun vil snakke med NRK fordi hun håper det kan gjøre situasjonen lettere for andre som mister noen i utlandet – og så forteller hun hvordan det har vært å være henne.

Utad er det far Odd Petter Magnussen som har frontet saken. Han har snakket i store bokstaver og gjort Martine-saken til en av de mest kjente drapssakene i Norge. Kristin Vik forteller at de tidlig fikk hver sin rolle.

– Vi var opptatte av at vi skulle stå sammen. Petter tok tak i selve saken med en gang. Han fikk den rollen, mens jeg fikk rollen med å ta meg av barna og sørge for at de hadde det bra, forteller Vik.

– Skulle ønske noen ringte på

Vi møter henne i huset på Nesøya der Martine vokste opp sammen med sine to søsken. Mor og far hadde skilt lag flere år før de mistet Martine, og det er eksmannen som nå bor i huset. Nå sitter hun klar ytterst på sofakanten, klar til å komme med sitt budskap.

– Jeg skulle ønske at noen ringte på, kom inn og så oss, snakket med oss, fortalte oss hvilke rettigheter vi hadde når en sånn forferdelig situasjon oppstår. Det er tydeligvis et hull i lovverket som gjør at den type prosedyrer ikke er til stede når det skjer slike ting som vi opplevde, sier hun.

Hun er klar over at det kan høres paradoksalt ut at familien Vik Magnussen snakker om at de ikke fikk hjelp.

– Du kan si at saken vår har fått mye oppmerksomhet, men det er jo fordi Martines far har jobbet veldig mye med den. Jeg vet om andre mennesker som ikke har denne typen ressurser, bare sitter der i ytterste elendighet og ikke får gjort noe og ikke får hjelp. Sånn kan det ikke være. Vi lever i en rettsstat.

• Scotland Yard gir ikke opp Martine-saken
• Ny Martine-video på arabisk vekker reaksjoner

Etterlyser bistandsadvokat

Når et drap skjer i Norge er praksisen at de etterlatte får oppnevnt bistandsadvokat, men det er ikke slik hvis det samme drapet skjer i utlandet.

– Jeg synes norske statsborgere automatisk bør få hjelp på samme måte som hvis hendelsen hadde skjedd i Norge. Slik er det for eksempel i Tyskland, Østerrike. Der gjelder de samme rettighetene i hjemlandet og i utlandet.

– Kan du være mer konkret?

– Hvis det hadde skjedd noe lignende i Norge hadde du fått oppnevnt bistandsadvokat med én gang og blitt gjort oppmerksom på hvilke rettigheter og krav du har. Så lenge det er norske statsborgere det dreier seg om så mener jeg man må ha de samme rettighetene.

– Hjelp i det hele tatt

I dag finnes det en åpning for å søke fylkesmannen om fri rettshjelp hvis en opplever det som familien Vik Magnussen opplevde, men Kristin Vik mener det må være et system som er mer lettrodd enn dette.

– Det du tenker aller minst på oppi en slik presset situasjon er å søke fylkesmannen om hjelp, altså. Den hjelpen burde du få. Er det en buss- eller flyulykke kommer kriseteamet med en gang. Her skjedde jo ingenting, sier hun.

En telefon til Fylkesmannen i Oslo- og Akershus forteller oss også at det bare er i helt spesielle tilfeller at det gis fri rettshjelp ved drap i utlandet.

– Det er i ekstraordinære tilfeller, der det foreligger særlige grunner, sier fungerende underdirektør hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus Hege Skaanes Nyhus.

• – Helt overbevist om at Martine-saken blir løst
• Martine-saken bakteppe for Jemen-besøk i Stortinget

– Når vi skal vurdere en søknad ser vi først på om det finnes en ordning for rettshjelp i landet der ugjerningen har skjedd, deretter skal vi vurdere søkerens økonomi: I Lov om fri rettshjelp er det i dag satt en inntektsgrense på 246.000 kroner brutto for enslige, og 369.000 brutto samlet for ektefeller. Inntektsgrensen har ikke blitt endret på nesten ti år (sist endring i 2008 red.anm.), opplyser Skaanes Nyhus.

Rettferdighet

I mars var det ni år siden Martine ble funnet drept i et kjellerrom i en bygård i London. Han som er hovedmistenkt i saken og som disponerte en leilighet i den samme bygården, Farouk Abdulhak, er fortsatt på frifot.

– Hvor ofte tenker du på at saken ikke er løst?

– Hver dag.

– Hvordan er det å vite at han som er etterlyst fortsatt er en fri mann?

– Tenker jeg ikke på.

– Klarer du å tro på at det finnes rettferdighet?

– Veldig vanskelig spørsmål, veldig stort spørsmål. Hva er rettferdighet og for hvem? Helt umulig å svare på.

– Men har du tro på at drapsmannen en dag blir stilt for retten?

– Det må jeg ha tro på.

– Har du ro? Har du fått ro?

– Nei.

– Tror du at du vil få det?

– Ro tror jeg vel aldri jeg kan få etter noe sånt, men jeg kan i hvert fall bli ferdig med ting og legge det bak meg og anse den som ferdig og noe man ikke kan få gjort noe med i stedet for at man dveler og dveler så lenge det ikke er noen løsning. Ro får man nok aldri.