En moderne familie 2.0

Fremme på fertilitetsklinikken Stork i København er alt lyst og behagelig. Lite minner om en klinikk. Det føles som et sted kroppen kan få den roen den trenger for å være samarbeidsvillig når det gjelder.

Og det er nå det gjelder.

En sykepleier overfører donorsæd til Maries livmor. Forrige forsøk var mislykket. Kan det gå denne gangen?

Sangen Spotify tilfeldigvis spiller rett etter inseminasjonen heter «High Hopes». Det føles som et tegn.

Etterpå senker roen seg på hotellrommet. Det er en sånn dag hvor det føles helt riktig med room service i sengen.

Den store drømmen

Dagene etter inseminasjonen går sakte og fort på samme tid. Hun føler at det skjer noe i kroppen. Kommentaren som kom fra fastlegen da hun ville sette i gang prosessen med å få barn alene, er for lengst glemt.

«Er ikke du veldig ung?»

Det var et lite slag i magen.

«Kan du ikke bare vente noen år, så kanskje du finner deg en mann?», fortsatte han.

Aller mest var det provoserende.

Marie har drømt om barn siden hun var 13. Da hun snakket med fastlegen var hun blitt 25. Hun ønsker ikke lenger vente på «den rette» eller saumfare Tinder på jakt etter en potensiell barnefar.

Hun har jobb, stabil inntekt og egen leilighet, og føler seg klar for å gjøre som mange norske kvinner har gjort før henne: få barn alene.

Bare i løpet av 2019 gjennomførte Stork-klinikken i København 714 behandlinger med norske kunder, 94 prosent av disse var med donorsæd.

Etter et mislykket forsøk viser det seg at kroppen til Marie ikke spiller helt på lag. Hun må få medisin og eggløsningssprøyte. Bivirkningene er brutale. Hun kaster opp hver dag.

Dagene etter den siste danmarksturen føles ekstra spesielle. Idet hun innser at kaffen plutselig lukter vondt, forstår hun at noe er i gjære.

Kan det være?

Det har gått to uker siden reisen når den lyser opp foran henne. Hun sitter på badet i den lille leiligheten på Møllenberg i Trondheim.

Magen gjør et byks.

«Barnets beste»

Ikke alle mener dette svangerskapet er noe å feire.

Både før og under graviditeten følger Marie med på debatten i media. Hun hører KrF snakke om «barnets beste» i diskusjonen om assistert befruktning for enslige bør tillates i Norge. De mener at barn har rett på både en mor og far.

Marie hadde ingen å få barn med.

– Da tenkte jeg: «Da må jeg gjøre det på egen hånd».

Hun ser seg til siden et kort sekund, før hun fortsetter:

– Jeg har aldri sett noe problem med det egentlig. Når folk sier: «Åh, så tøff du er», sier jeg bare: «Nei, det ble bare riktig denne gangen».

KrF er opptatt av at alle barn skal ha rett til å vite sitt biologiske opphav. De har også vært bekymret for at Norge skal bli et samfunn der foreldre kan velge å kun føde friske barn.

For dem har endringer i bioteknologiloven vært en verdikamp.

Det har blitt januar når vi møter henne hjemme på Møllenberg i Trondheim sentrum. Det er null grader og sludd. Sur vind sniker seg mellom de gamle trehusene.

Marie serverer te i stua i den lille, lune leiligheten hun deler med katten. Ett soverom, stue, kjøkken og bad. Akkurat nok til henne og babyen.

Nå er hun sju måneder på vei.

Etter at hun tok valget om å få barn alene, har hun ikke sett seg tilbake. Hun er ikke redd for å angre.

– Det er et veldig ønsket barn. Man får jo masse kjærlighet til barnet. Samtidig må man ha i bakhodet at barnet kanskje ønsker å vite hvor halvparten av det kommer fra i fremtiden.

Det er blitt vanlig å velge åpen donor. Det vil si at det blir opp til barnet å bestemme om det vil vite hvem donor er når hen fyller 18. Det er viktig for Marie.

– Hvis hun arver staheten min, kommer hun til å ville finne ut hvor 50 prosent av genene hennes kommer fra. Da synes jeg hun skal ha den muligheten. Det er ikke et valg som blir opp til meg å ta.

Hun har allerede forberedt seg på samtalen:

«Mamma dro til Danmark for å få hjelp, og da var det en mann som ønsket å hjelpe. Når du blir 18, kan du få vite hvem det er, hvis du vil.»

Marie har fått vite høyde, og hud-, hår- og øyenfarge på donoren. Det er minimumskravene. For henne er det ikke viktig å vite mer. Man kan også abonnere på ulike databaser, og nærmest som på Tinder velge etter utdannelse, egenskaper og babybilder.

For Marie føles det som å skulle designe et barn. Det ønsker hun ikke.

– Så lenge det er friskt er jeg veldig glad.

Familien i endring

Familien som institusjon er i endring. Mye har skjedd på et par generasjoner.

Det har blitt uttrykt bekymring for barna i de moderne familiene, skilsmissebarna, de som hver uke pakker en bag og flytter frem og tilbake.

Så kom donorbarna. De som vokser opp med to mødre, eller kun én mor, eller kanskje både én mor og to fedre.

Mens magen til Marie vokser, diskuterer politikerne om norske, enslige kvinner skal slippe å måtte gjøre som henne. Vi henger etter de andre nordiske landene.

De siste årene har mange enslige kvinner og lesbiske par reist til Danmark.

Det har gitt et økende mangfold av familier. Det er ikke lenger så uvanlig med mer flytende former enn den klassiske mor-far-barn.

Alltid Maries tur

Marie virker å ta det hele med stoisk ro. Hun kaller seg selv «vanlig nervøs» for fødselen. Ingen sykehusbag er foreløpig pakket.

– Etter ultralyden i uke 19 har jeg nesten bekymret meg mer for at jeg har vært lite bekymret, sier hun og ler.

Graviditeten har gått bra. Jenta i magen har allerede fått være med på flere eventyr.

– Når folk spør: «HÆ, er du helt alene», så tenker jeg: «Alene? Jeg er på ingen måte alene.» Jeg har aldri følt meg alene i denne prosessen.

Det har vært helt avgjørende for Marie at hun har de rundt seg i ryggen. Både mamma, lillesøster og lillebror, besteforeldre, og gode venner støtter henne.

Besteforeldrene kommer fra en annen tid, en tid der familie- og foreldrerollen var annerledes.

– De forbinder ordet inseminasjon med kyr, forteller Marie og ler.

Informasjonen måtte fordøyes litt, men også mormoren til Marie har vært positiv til valget, tross en mer konservativ oppvekst.

Noen venninner har også stilt kritiske spørsmål. Først og fremst av nysgjerrighet. De vil sjekke at hun har reflektert nok rundt valget. Det synes Marie bare er fint.

– Argumentet de bruker er at de ønsker å skape et barn med en de elsker.

Hun blir litt stille.

– Er det sårt?

– Nei, jeg er innstilt på at det kun er meg denne omgangen.

Å få hverdagen til å gå opp blir den største utfordringen. Er man to, så kan man bytte på å stå opp, skifte bleier, hente og levere i barnehagen.

Marie kan ikke si «nå er det din tur». Det vil alltid være hennes tur.

De rundt henne har lovt at de skal stille opp.

– Mamma er også veldig opptatt av at dette ikke er noen dans på roser. Jeg skal ikke inn i en instagramverden hvor alt er fint og flott. Det kommer også til å bli tøft.

Termin

Onsdag 4. mars kunngjør Frp at de vil tillate assistert befruktning for enslige i ny bioteknologilov.

De vil også tillate tidlig ultralyd, en test for å påvise sannsynligheten for kromosonavvik, og eggdonasjon.

Det begynner å gå mot en politisk løsning. En ny bioteknologilov begynner å ta form. Samtidig har barnet i magen til Marie vokst ferdig. Snart skal hun bli mamma.

Fredag 6. mars ligger temperaturen rundt null grader i Trondheim. Det stopper ikke Marie og moren fra å kjøpe softis.

Kanskje det kan sette i gang noe?

Det går bare en halvtime, så må de dra på St. Olavs hospital. Lillesøster Ingrid kommer med fødebagen. På vei inn på sykehuset begynner riene å dabbe av. Marie insisterer på å ta trappene opp til 5. etasje.

Idet hun kommer inn for en sjekk, tar riene seg opp igjen. Hun er i aktiv fødsel.

Nå gjelder det bare å puste.

«Kom med hendene dine!», sier jordmoren. Marie sitter på gulvet foran sengen og tror hun skal kjenne på hodet til babyen, men plutselig har hun jenta i hendene.

Hun skvetter nærmest.

Men så ligger hun der på brystet. Nøyaktig ni måneder etter unnfangelsen. En presis liten pike som allerede har fått navnet Pauline.

Gleden har aldri vært større. Samtidig ler de av at det ble et litt klumsete og typisk Marie-øyeblikk, det som på film bare er rørende og vakkert.

Etter Pauline kom til verden oppstod det komplikasjoner på fødestua. Det er trøbbel med morkaka og Marie mister mye blod. De to første ukene av det nye livet blir derfor litt annerledes enn Marie hadde tenkt. Hun er mye svimmel.

Parallelt er det også en ny hverdag for hele Norge. I butikkene hamstres hermetikk, toalettpapir og vann.

Marie tenker bare på bleier og våtservietter. Hytteskam har blitt et nyord. For Pauline er hele verden ny.

Mange har lyst til å hilse på den lille familien, men det kan de ikke ennå. Marie synes det er litt deilig.

– Vi ble veldig godt kjent, før vi trengte å ha så mye besøk.

I de følgende ukene er det også mange som føler seg isolert og alene, men Marie opplever det helt motsatte.

– Jeg tror nesten at det har gått best for oss som fødte nå i vår. Vi har vært i vår egen boble uansett.

De har allerede valgt at mamma og lillesøster skal være en del av husstanden, og de handler og lager middag til den nybakte moren.

Med lille Pauline ved brystet synes Marie det viktigste er å ikke stresse. Når skal hun sove? Når skal hun spise?

Men Pauline smatter når hun er sulten. Gir tegn når hun er trøtt. Marie er opptatt av å følge hennes signaler. Hennes tempo.

Hun kan telle antall våkenetter på én hånd.

– Det har vært noen netter hvor hun har vært våken, og jeg har vært trøtt. Men jeg føler meg bare så heldig som har fått henne.

Fødselsdepresjon, barseltårer. Det finnes mange navn på det som kan skje etter en fødsel. Marie har forberedt seg, men barseltårene kom aldri.

– Jeg tror bare lykkefølelsen har overtatt helt.

Kommentarfeltet kan raskt stikke hull på den hyggelige bobla. For det finnes en verden der ute som synes synd på Pauline fordi hun «bare» har Marie.

De kaller det naturstridig. Hun prøver å ikke la det gå inn over seg. Mange vokser opp med både en mor og en far uten å ha det bra.

Samtidig er hun overrasket over savnet etter noen å dele øyeblikkene med.

– Det har blitt sånn at jeg ringer mamma for å fortelle hvordan hun har sovet. Man har jo det behovet for å dele det med noen, og behovet er kanskje større enn jeg hadde trodd.

Å ha mamma og søster har betydd alt. Hun har noen å spørre. Noen å dele med. Voksne å spille på.

Mens den nybakte moren

triller,

ammer,

mater,

leser,

synger,

sier KrFs Ingelin Noresjø at endringer i bioteknologiloven har «utrolig store konsekvenser for barna».

Dramatisk kamp

Det jobbes hardt i kulissene med den nye loven. De foreslåtte endringene er mange og store.

Det er knyttet stor spenning til avstemningen i Stortinget.

Ingen er sikre på hva som skal skje når dagen kommer. Debatten dagene før har overbevist enkeltpersoner om at de må gå imot eget parti.

Det blir en politisk thriller.

Tirsdag 26. mai, klokken 16.14, kommer nyhetsmeldingen:

Assistert befruktning av enslige blir lov i Norge.

Flere politikere fra Frp, Venstre, Høyre og Sp følger ikke eget parti i avstemningen.

Frps Per-Willy Amundsen mener «radikal feminisme slår gjennom».

KrF står igjen som den soleklare taperen.

Partiet taper alle sine viktigste kamper om den nye loven.

Familien på to

Det har blitt juni. Trondheim er seg selv lik, og det regner på vei til babysang i Ilen kirke.

Har Pauline på seg nok tøy?

Marie synes noe av det mest utfordrende ved å bli mamma er å finne svaret på dette evige spørsmålet.

Noen uker tidligere fulgte hun spent med på debatten om bioteknologiloven.

Hun syns det er rart at noen andre skal bestemme hvem som skal få barn og ikke. Er provosert over at det er politikere som skal ta valget for deg.

– Samtidig er jeg er ikke nødvendigvis for en økt andel aleneforsørgere. Men det er et fritt land, og det skal være opp til hver enkelt.

Det viktigste for henne er at hun skal kunne bestemme helt selv.

Gårsdagens regn har gitt liv til de store løvtrærne på Møllenberg. Byen viser seg fra sitt fineste denne torsdagen i juni.

For en knapp time siden stod Marie og Pauline på badet, som de gjør hver morgen.

Kun ti uker skiller barna deres, Konrad og Pauline. Når mødrene ikke er på kafé, liker de å møtes på pub for å drikke øl og diskutere norsk grammatikk.

Merete har en samboer hun deler på å stå opp med. Hun lever det mange vil kalle et vanlig A4-liv.

– Jeg syns det er imponerende at Marie gjør det alene. Det er naturlig for henne. Jeg tror alt handler om å være rett type person, og hvilke refleksjoner man gjør rundt valget.

For Marie sto ønsket om barn høyere enn ønsket om en mann å dele foreldretilværelsen med. Akkurat denne gangen.

Hun føler seg heldig som har muligheten.

Nå skal hun videre i dåpssamtale i kirka.

Ved spørsmål om hun føler at hun «skulle hatt med en partner dit», stopper hun opp litt.

– Nei, det har jeg ikke tenkt på engang før du spurte.