KrF-topp om egen #metoo-opplevelse: – Et utrolig stort tillitsbrudd

«Det var det ein på godt norsk kan kalla ein klassisk «ung jente og gammal gris med makt»-situasjon. Me har eit ord for det i dag, #metoo.» Opplevelsen Olaug Bollestad nå forteller om, har preget henne hele livet.

Olaug Bollestad forteller om sin nye bok "Snakk sant om livet".

For første gang forteller landbruks- og matminister Olaug Bollestad om noe som har preget henne i mange år.

Foto: Wilhelm Sverdvik / NRK

Vi kjenner henne som landbruks- og matminister og nestleder i KrF. Bollestad startet sin politiske karriere som 42-åring.

Nå deler hun en historie hun ikke har snakket offentlig om tidligere. I sin nye bok «Snakk sant om livet» forteller Olaug Bollestad om sine personlige #metoo-erfaringer i misjonsmiljøet, og om hvordan det har preget henne.

I boken, som er skrevet av Kjersti Mjør, skildrer hun også en vanskelig oppvekst sammen med en psykisk syk mor. Hun forteller om det kristne miljøet hun var en del av, skildrer kjærligheten til sin mann og deler opplevelser fra livet i politikken.

Bollestad forteller åpent om de problemene som møtte henne da hun på 80-tallet var ansatt som ungdomsarbeider i Indremisjonen. På kontoret arbeidet det en mann som hun omtaler som en populær misjonsleder.

– Han var reine guruen

«Han var ein høg og karismatisk mann, alltid velkledd i skjorte, genser og bukse, og god til å gi kompliment. Han såg folk inn i auga, og som forkynnar skapte han begeistring og hallelujastemning der han kom. I misjonsmiljøet i Rogaland var han reine guruen.», skriver Bollestad i boken.

Mannen hadde lydtett dør til kontoret og en lampe utenfor som lyste rødt når han ikke skulle forstyrres.

Hendelsen Bollestad beskriver, skjedde da hun som snarest skulle innom kontoret hans for å hente en bok.

«Då eg stod mellom hylla og kontorpulten hans, med ryggen til, sperra han meg inne og tok rundt meg bakfrå. Han stakk handa inn mellom beina mine, tok meg på puppane, sa ingenting, berre pusta og stønna tungt. Han greip rundt meg og klemde meg, medan eg stod som lamma. Synet av crimplenebuksa hans, lys med sydd presskant, står enno som spikra fast i minnet mitt. Eg hadde på meg ei brun buksedrakt med glidelås, slike som var så populære tidleg på 1980-talet, og hugsar korleis han halte og drog i overdelen min. Gudskjelov fann han ikkje ut av glidelåsen.»

«Då han endeleg lét meg gå, gjekk eg tilbake til ungdommane tvers over gangen, henta sakene mine utan å seia eitt ord og gjekk. Det var min siste arbeidsdag.», skriver Bollestad.

Olaug Bollestad med sin nye bok.

For Bollestad er det viktig å være et ansikt utad for andre som opplever slike hendelser.

Foto: Wilhelm Sverdvik / NRK

Har preget Bollestad hele livet

Hendelsen gikk sterkt inn på henne.

– Uten at det var et svært overgrep, så var det feil. Han gikk for langt inn på det som var min grense. Jeg hadde stor tillit til denne mannen, og derfor ble skuffelsen over det som skjedde så mye større. Det ble et utrolig stort tillitsbrudd, sier Bollestad.

Det som skjedde har preget henne hele livet.

– Jeg hadde brune klær på meg den dagen, og det gikk nærmere 40 år før jeg brukte brune klær igjen, sier Bollestad.

Hun forteller også at hun etter hendelsen ble mer på vakt i møte med nye mennesker.

– Jeg ble så skuffet og mistenksom at jeg brukte jeg lang tid på å bygge tillit til folk. Og slik er det fortsatt. For jeg tenker at skinnet kan bedra. Folk tar meg for å være en veldig ekstrovert person, og det er jeg, men inntil et visst punkt.

«...om nokon listar seg innpå meg for å gi meg ein klem, risikerer dei framleis å få seg ein skikkeleg kilevink», skriver hun.

– Kan skape store sår

– Hvorfor forteller du denne historien nå?

– Vi må være bevisst på dette, både i kristne sammenhenger, i idrett, i organisasjonsliv og i politiske partier. Jeg vil gjerne få fram hvor lenge slike ting preger den som opplever det. Det som kan opplevelse som små ting for noen, kan være alvorlig for andre. Det kan skape store sår i en kvinne eller manns liv, sier Bollestad.

Eg måtte ansvarleggjera ikkje berre overgriparen, men også dei som lét han tura fram

Olaug Bollestad / Sitat fra Snakk sant om livet

Det skulle gå flere år før Bollestad tok et oppgjør med Indremisjonsselskapet etter det som skjedde. Men hun følte at hun var nødt til å gjøre det for å kunne sende barna sine på leir og ha et godt forhold til kirke og bedehus.

Hun oppdaget da at flere kvinner hadde hatt lignende opplevelser, med samme mann.

Bollestad ringte daværende generalsekretær og dro til Oslo for å møte hovedsstyret. Den aktuelle mannen ble omplassert og senere førtidspensjonert. Men det tok mange år.

– Jeg blir nesten sint når jeg tenker tilbake på det. Jeg tok oppgjøret på min måte, både på egne og andres vegner. Fortsatt, den dag i dag, kjenner jeg på aggresjon fordi kvinnene måtte ta et så stort ansvar. Kvinnene måtte be om unnskyldning, de måtte holde seg borte fra ulike arrangementer og så videre. Ingen fortjente dette.

Nye retningslinjer

– Er dette tatt godt nok tak i i dag?

– Slik jeg kjenner misjonsorganisasjonene, har de endret prosedyrene sine. Det er det som er poenget for meg. De samarbeider også mer enn før i slike saker. Det er viktig. Vi må hele tiden ha dette høyt på dagsordenen, for når slike ting skjer, ødelegger det så mye i et liv.

Indremisjonsselskapet ble i 2001 en del av den nye organisasjonen Normisjon.

– Måten organisasjonen håndterte denne saken på, var helt feil, sier personalleder Else Kari Bjerva.

Else Kari Bjerva, personalleder, Normisjon

Else Kari Bjerva, personalleder i Normisjon.

Foto: Normisjon

Den ble håndtert som en utroskapssak.

– Det gjorde jo at de kvinnene som var utsatt for dette, ble sett på som medskyldige.

Bjerva sier at Bollestad sitt oppgjør har bidratt til at Normisjon i dag har gode retningslinjer for å forhindre seksuelle krenkelser.

– Vi opplever at de skaper en trygghet som gjør at folk tør å komme med sine historier.

– Skjer det?

– Det har vi opplevd mange ganger. Vi håndterer vel rundt tre-fire slike saker i året, og det kommer saker fortsatt. Oppgjøret som Bollestad og de andre kvinnene tok den gangen førte til at andre fikk mot til også å fortelle hva de hadde opplevd, sier Bjerva.

Psykisk sykdom var tabu

Første kapittel i boken er kalt «Mors mørke side». Her forteller Bollestad om en oppvekst som på mange måter ble vanskelig på grunn av morens helsetilstand.

«Etter at eg blei fødd, fekk mor ein fødselsdepresjon. Då eg blei større, følte eg at det var mi skuld at mor var sjuk, men det var ikkje berre min feil.»

«Eg kan knapt hugsa at mor tok meg på fanget. Hu sa aldri at hu var glad i meg, eller gav meg ein klem. Far var berebjelken i livet mitt.»

Til NRK utdyper Bollestad:

– Mor kunne være et rivjern av en dame når hun var i god form. Da var hun en god mor. Men hun hadde også en annen side. Hun var taus, bare lå på sofaen. Hun var ikke i stand til å ta seg av oss på en god måte. Denne blandingen ble veldig vanskelig.

Legene ville legge moren inn på psykiatrisk sykehus. Det ble det ikke noe av.

«Men psykisk sjukdom var tabu den gongen, og far nekta legane å senda mor på sjukehus. Skamma var for stor.»

Bollestad forteller at det hun opplevde som liten, preget henne da hun selv skulle stifte familie.

– Jeg har nok jobbet ekstra med min egen morsrolle, og stilt meg spørsmålet: Hvordan skal jeg kunne bli en god mor?

Knut Arild Hareide drikker et glass vann og ser opp, Bollestad til venstre i bildet

Bollestad og Hareide under landsmøtet i 2018.

Foto: Gunhild Hjermundsrud / NRK

Angrer ikke på retningsvalg

I Bollestads politiske var 2. november 2018 en viktig dato. Da holdt KrF ekstraordinært landsmøte for å ta et avgjørende retningsvalg. Daværende KrF-leder Knut Arild Hareide ønsket å samarbeide med Arbeiderpartiet eller Senterpartiet, mens Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad ville fortsette samarbeidet med de borgerlige.

Hareide trakk seg som leder og Bollestad fungerte i vervet noen måneder, før Ropstad tok over.

– Det var en stor omkostning for partiet. Jeg er veldig stolt over at vi hadde en organisasjon som stod i det, og tok debatten, selv om det var både vanskelig og vondt, sier Bollestad.

– Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer ikke på det valget jeg tok. Men mye kom jo til å handle om representasjon. Hvis vi skulle gjort noe annerledes, måtte vi startet med lokallagene, når de valgte sine representanter til sine lokale årsmøter. Da ville vi fått det gjennomgående representativt, helt fra lokallag til landsmøte.

SISTE NYTT

Siste meldinger