Kristelig Folkeparti (KrF) har helt fra starten av hatt som hovedmål å verne om kristne og moralske verdier. Det er dette som gir partiet sitt særpreg.
Stemmer fra Indremisjonen
I utgangspunktet ble KrF stiftet som et lokalt parti for Hordaland i 1933 - med utspring i Indremisjonen og Kinamisjonen.
Det var en del misnøye i kristelige kretser i forhold til Venstre, og det var særlig kulturdebatten i 1933 som gjorde at flere ønsket et eget kristelig parti.
Det nye partiet tok spesielt stemmer fra Venstre, men også fra de andre borgerlige partiene. Det fikk størst oppslutning i ytre strøk i Nord- og Sunnhordland - og partiet har da også alltid stått sterkest i kyststrøkene på Vestlandet.
Først i 1938 ble Kristelig Folkeparti registrert som et nasjonalt parti. Ved valget i 1945 slo partiet for alvor gjennom. Det tok plassen som det fjerde borgerlige partiet, en plass partiet har klart å holde på.
Borgerlig eller ikke-borgerlig
KrF har ikke hatt noen klar klasseforankring og har derfor ikke noen tydelig definert økonomisk eller sosial profil.
Partiet har alltid vært ikke-sosialistisk, men ville ikke definere seg som et borgerlig parti. Det var først i 1980–90 at den borgerlige profilen kom ordentlig til syne.
Med sin uavhengige profil i økonomiske spørsmål og som et typisk sentrumsparti, har KrF vært en ettertraktet samarbeidspartner både på lokalt og nasjonalt plan.
Video: Dette er Kristelig Folkeparti
Aallerede i 1963 var partiet med i den borgerlig fireparti-regjeringen til som Høyres John Lyng sto i spissen for etter Aps fall i kjølvannet av Kings Bay-saken. Regjeringsforsøket varte bare i 28 dager, men i 1965 var partiet tilbake i regjeringsposisjon - nå under ledelse av Senterpartiets Per Borten.
Da regjeringen brøt sammen på grunn av EF-saken i 1971, forsøkte kirke- og undervisningsminister iKjell Bondevik å stable på beina en ny styringsdyktig borgerlig regjering, men mislyktes. Det var da han uttalte sine berømte ord:
I 1972, etter at statsminister Trygve Bratteli og hans Ap-regjering gikk av på grunn av resultatet folkeavstemingen om EF, måtte Kristelig Folkeparti overta regjeringsansvaret sammen med de to andre nei-partiene, Venstre og Senterpartiet. Da ble partileder Lars Korvald statsminister.
Det er de kristne og moralske verdiene som er limet i KrF, og motstanden mot fri abort gjorde at partiet fikk økt oppslutning i 1970-årene.
Motstanden mot abort var da og årsaken til at de takket nei til å delta i Willoch-regjeringen fra 1981. I 1983 skiftet partiets syn, etter at Kjell Magne Bondevik hadde overtatt ledervervet fra Lars Korvald - og det bar inn i regjeringskontorene på nytt sammen med Senterpartiet.
Partiet deltok også i Syse-regjeringen.
På topp i 1997
KrFs oppslutning har svingt mindre enn for de fleste andre partiene, men stortingsvalget i 1997 peker seg ut som partiets klart beste. Da fikk KrF 13,7 prosent av stemmene, noe som ga 25 mandater på Stortinget.
Partiet dannet på nytt regjering sammen med sentrumskameratene Venstre og Senterpartiet, under ledelse av veteranen Kjell Magne Bondevik. Regjeringen valgte å gå på spørsmålet om bygging av forurensende gasskraft i 2000.
I 2001 var Bondevik og KrF tilbake i regjeringsposisjon, med Senterpartiet byttet ut med Høyre. Regjeringen satt frem til valget i 2005, hvor den tidligere nær allierte, Senterpartiet hadde skiftet side og dannet regjering sammen med Ap og SV.
Per nå står KrF alene igjen i sentrum sammen med Venstre.