Krever klesmerking av dyrevelferd

NRK har tidligere omtalt skjulte videoopptak som viser merinosauer i Australia og USA som blir brutalt mishandlet av saueklippere.

Sauene i videoen blir kuttet til blods, sparket, slått og trampet på.

Dyra i den australske ullindustrien utsettes også for såkalt mulesing (se faktaboks) der deler av baken til dyret blir smertefullt kuttet av uten bedøvelse.

– Befolkningen generelt reagerer veldig sterkt på dette, og det er ikke første gangen vi ser slike avslørende videoer av mishandling av dyr, sier informasjonsansvarlig i Dyrevernalliansen, Karen Frivik.

Hun trekker fram avsløringer der skrikende angorakaniner får pelsen røsket av, og levende gjess som lider når de plukkes for dun til klesplagg.

– Det viser at det er dyremishandling satt i system i den internasjonale klesindustrien, hevder Frivik.

Hun mener Norge bør innføre en merkeordning som sikrer at dyr behandles forsvarlig i tekstilindustrien før produktene importeres til landet, og viser til liknende merkeordninger som Fair Trade eller sertifisering av regnskogtømmer.

– Myndighetenes og kleskjedenes ansvar

Norske ullklærprodusenter bruker i stor grad ull fra den populære merinosauen fordi ulla er fin, tynn og ikke klør. Siden rasen ikke finnes i Norge, importeres ulla fra det store, internasjonale og uoversiktlige ullmarkedet.

Mesteparten av merinoulla kommer fra Australia, og den omtridte ulla havner mest sannsynlig også i Norge.

Mange norske produsenter sier at de unngår denne metoden i sine klær, ifølge en oversikt Dyrevernalliansen har gjort, men ikke alle kan garantere at merinoulla de bruker stammer fra forsvarlig ullproduksjon.

– Det er politikernes og kleskjedenes ansvar å sørge for at dette kommer innunder akseptable former som er i tråd med den vanlige, etiske standarden som vi har her i Norge, mener Frivik.

– Dyrevelferd kan gi butikkene godt omdømme

Hun sier norske myndigheter og klesprodusenter bør gå sammen og utarbeide retningslinjer for hvordan en merkeordning for etisk dyrevelferd kan fungere, med blant annet uvarslede kontroller av ullprodusentene.

– Vi vet jo også at enkelte klesprodusenter ønsker å ha et godt omdømme. Hvis de da kan skilte med at deres produkter stammer fra dyr som har hatt det godt, ville da ha vært en viktig del av deres omdømme, sier Frivik.

I tillegg oppfordrer Dyrevernalliansen norske politikere til å ta mishandlingen opp med både australske og amerikanske myndigheter.

– For dette er en praksis som nordmenn overhodet ikke aksepterer. Politikerne kan ikke lenger lukke øynene for rekken av avslørende bilder av dyremishandling. Slik de nå reagerer på brudd på menneskerettighetene, må de også reagere på mishandling av dyr, sier Frivik.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– I hvilken grad tror du nordmenn er interessert i å kjøpe klær som er merket med etisk dyrevelferd framfor andre klær?

– Det er vanskelig å si. Mange gir jo blaffen, så det er derfor det er viktig at politikerne også kommer på banen her, slik at vi får systemer som fungerer med krav til importvarer, uavhengig av den enkelte forbruker, sier hun.

– Norske forbrukere lite bevisste

Ingun Grimstad Klepp, forsker i Statens institutt for forbruksforskning (Sifo), har skrevet flere bøker og fagrapporter om ull. Hun sier nordmenn er glade i den myke merinoulla, men at de knapt vet at det stammer fra en sau.

– Helt generelt, så ligger interessen for og kunnskapen om dyrevelferd og tekstiler veldig lavt i Norge. Nordmenn vet knapt hva merinoproduktene er laget av, hvor det kommer fra, sier Sifo-forskeren.

Hun mener den lave bevisstheten blant nordmenn skyldes at det er for dårlig informasjon på markedet om hvor klesproduktene produseres, og med hvilke råvarer. Nordmenn tar for gitt at ull i norske produkter er norsk, sier forskeren.

– Når informasjonen er for dårlig, og du ikke vet så mye fra før, så skal mye gjøres for at ting skal bli bedre, legger Klepp til.

Forskeren sier det er vanskelig å vite hvordan nordmenn ville ha forholdt seg til en merkeordning på klær der dyrevelferd ble oppgitt. Hun peker på at etisk merking av produkter ofte blir for smale.

– Vi har allerede en del etiske merkeordninger i dag, men mange av dem blir veldig spesialiserte. Skal man velge et produkt som er bra for dyr, mennesker eller miljø? For forbrukeren så blir det vanskelig å sette disse tingene opp mot hverandre, sier Klepp.

– Et dilemma

Ifølge Klepp er det med dagens manglende internasjonale merking i tekstilindustrien, vanskelig å garantere at merinoull som importeres til Norge, ikke kommer fra sauer som er utsatt for mishandling.

Hun mener spørsmålet om både dyre- og menneskevelferd i tekstilindustrien ikke er et forbrukeransvar, men først og fremst et politisk ansvar.

– Det er et dilemma at det er lov å importere råvarer til Norge, som det ikke er lov til å produsere her. Det er et galt prinsipp og ulogisk. Det spiller ingen rolle hvor dyra lider eller gifta kommer fra i et globalt perspektiv.

Klepp sier spørsmålet om etisk handel må opp må politisk nivå for å skape de store endringene.

– Det virkelige problemet er at reglene og lovene vi har i dag er for dårlige. Vi mangler regulering av den globale tekstilindustrien, samtidig som vi har store reguleringer innenlands i Norge. Hvorfor er dette greit, spør hun retorisk.

– Kan få slutt på svineriet på dagen

Professor ved Markedshøyskolen, Runar Døving, har liten tro på en etisk merkeordning på klær for dyrevelferd.

– Hvem skal i tilfelle håndtere det? Å bare innføre etisk merking for forbrukerne vil være politisk unnfallenhet, sier han.

Døving mener slike dyremishandlingssaker ofte vekker sterk harme, men at det er andre moralske kriterier som teller når man går i butikken.

– Da er det ikke dyrevelferd som lyser ut av melkekartongen, men at man for eksempel skal holde husholdningsbudsjettet lavt, sier Døving.

Ifølge forbrukerforskningen har press fra forbrukerne liten effekt i det store og det hele. Døving viser til tekstilindustrien i Bangladesh som for kort tid siden fikk stor oppmerksomhet da det ble avdekket svært farlige arbeidsforhold i tekstilindustrien.

– Forbrukerpresset varte en uke eller to. Tre bedrifter tok ansvar, så var det over, sier han.

Professoren mener et press med krav om en ny standard fra EU vil gjøre en forskjell på forholdene i den internasjonale ullindustrien.

– Dersom noe slik skal fungere, så må det legges politisk press på saken og innføres sertifiseringer og internasjonale krav. Ansvaret må føres over til et internasjonalt tilsyn. Det er ikke vanskelig. Det er kun snakk om politisk vilje, så kan vi få slutt på svineriet på dagen, sier Døving.