I boka «Dødsdømt i Kongo» skriver Kari Hilde French om de åtte årene sønnen Joshua French satt fengslet i Kongo, og om sin egen innsats for å få ham hjem.
Kari Hilde French har hatt lange opphold i Kongo de siste årene, og har brukt mye tid og energi på å hjelpe sønnen, som i perioder var svært syk.
– Jeg kommer til å dele mitt liv opp i før Kongo, under Kongo og etter Kongo, og det tror jeg nok kanskje Joshua vil gjøre også, sier French.
- Les også:
Fikk telefon fra statsministeren
Hun forteller om dagen i mai da hun endelig fikk beskjeden om at sønnen kom hjem.
– Jeg var i Israel, og det var natt der. Så kom telefonen fra Solberg som sa at flyet nå hadde lettet. Vi hadde tidligere blitt enige om at jeg kunne ringe til Joshuas samboer og søster og si fra, men jeg turte ikke å gi beskjed videre før jeg visste at flyet var langt utenfor kongolesisk luftrom, forteller French.
Joshua French har selv holdt en lav profil siden at han kom hjem til Norge i mai. Moren sier en av utfordringene for sønnen har vært å venne seg til den norske vinterkulda som nå har satt inn.
– Han nyter livet, og han fryser. Han har vært åtte år i varme strøk; både Kisangani og Kinshasa ligger lavt, og det er varmt og fuktig. Nå skal han plutselig venne seg til den norske vinteren. Jeg har aldri hørt ham fryse før, men nå sier han «mamma, jeg fryser».
- Les også:
Kjenner på sorgen
Under boklanseringen onsdag tok hun opp forholdet til norsk UD, som hun mener ga for lite informasjon den første tiden etter pågripelsen i 2009.
French sier hun ikke bærer nag til norske eller kongolesiske myndigheter, men at hun ofte kjenner på en følelse av sorg.
– Sorg over mange tapte år for Joshua, og sorg over Tjostolvs død, som jeg synes var fullstendig unødvendig. Jeg tror han kunne vært reddet, sier French, og forteller at hun også fryktet for sønnens liv.
Hun sier prosessen med å skrive boken har hjulpet å sortere inntrykkene fra de mange årene hun jobbet for å få sønnen hjem.
- Les også:
– Jeg har fått mer oversikt over de åtte årene. Samtidig har jeg hatt så mye stoff, så jeg har slitt med å bestemme hva jeg skal ta med og hva jeg skal utelate.
– Kanskje når jeg blir 80 skriver en bok om alt det jeg ikke fortalte!